Namsskogan–Majavatn
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 31 km | Asfalt | Middels |
Tre mil langs E6 forløp ikke uten dramatikk. Jeg ble jaget av hund, fikk steinsprut i ansiktet og holdt på å miste bussen i Majavatn.
Nordlandsporten. Foto: Erlend Garåsen
Forvarsel
Jeg tok frem matpakka for å spise dagens frokost i ankomsthallen. Én time senere satt jeg på toget videre nordover og betraktet utsikten mot sjøen og det fine været. Det så ut for at jeg ville slippe unna regnværet denne gangen. Plutselig ringte telefonen. Det var legen som ville opplyse om at den siste blodprøven viste unormale CK-verdier. Slike som vises ved hjerte- eller muskelsykdom. Jeg begynte å tenke på drømmen om sauen igjen. Var det et forvarsel? Jeg hentet meg en kaffe fra kafévogna og forsøkte å legge vekk tankene.
Strømløst
Nå oppstod et nytt problem. Det var nemlig ikke strøm i kontaktene om bord, og jeg måtte jo ha tilstrekkelig med strøm for å fotografere, bruke GPS og vise togbilletten min når jeg skulle videre til Mosjøen om kvelden. Konduktøren ble raskt oppmerksom på problemene og gikk rundt i vogna for å sjekke kontaktene.
– Gjør et ekstra langt opphold på Steinkjer, så rekker du å kjøpe sikringer på Elkjøp, foreslo jeg.
Konduktøren responderte med et skjevt smil.
Nye utfordringer
Strømmen kom heldigvis tilbake og vi slapp å stikke innom elektrovarehuset. Nå var utfordringen å få meg av toget. Jeg hadde selvsagt oppført meg pent om bord, men problemet var den primitive og korte plattformen på Namsskogan stasjon.
– Jeg har hoppa ned fra lokomotiver før, så dette bør gå bra, kommenterte jeg.
Da toget stoppet ved stasjonen, fikk jeg ikke lov til å bruke døra i vogna. Jeg måtte bli med lenger bak i toget siden det var høyt ned til bakken. Da vi kom inn i kafévogna, foreslo den småstressede konduktøren at jeg skulle hoppe ned fra vareinngangen. Jeg tok sats og hoppet halvmeteren ned med den tunge sekken. Denne stasjonen kunne umulig være universelt utformet, så jeg lurte på hvordan de pleide å få ut rullestolbrukerne.
Namsen
Etter en liten handletur på den lokale Coop-butikken var jeg på vei. Det ble langs E6, for det fantes dessverre ingen annen vei jeg kunne følge. Bortsett fra den hundre meter lange grusveien som fulgte europaveien parallelt. «Vi ankommer Bjørnstad stasjon om fem til seks minutter». Vel, om kanskje én til to timer. De nedlagte holdeplassene lå tett på forrige etappe, men denne gangen fantes det kun to stasjoner før Majavatn, dagens endestasjon. Beina var lettere mørbanka da jeg omsider kom frem til brua, som ledet bort til Bjørnstad stasjon. Jeg stanset da jeg var halvveis over den smale fagverksbrua for å fotografere Namsen. Det var ikke lenge til vi skulle skille lag. Elva har faktisk fulgt meg fra Namsos, omtrent 130 kilometer skinnelangs. Elvas utspring er Namsvatnet, som ligger rett øst for Bjørnstad.
Bjørnstad stasjon
En diger sandhaug var alt som var igjen av jernbanestasjonen. Den lille brakka ble revet i 1990 etter å ha blitt lagt ned tre år tidligere. Da jeg ikke fant et egnet sted for å sette meg ned, ruslet jeg tilbake til E6. Der fant jeg meg et lite sted i grøfta hvor jeg kunne spise dagens lunsj. Hele literskartongen med appelsinjuice ble fort tom, for nå begynte det faktisk å bli ganske varmt ute. 17 grader og vindstille var ikke akkurat det jeg hadde forestilt meg i september.
Hissig hund
Smalåsen stasjon var neste på lista, og den lå over ti kilometer unna. Det var bare å stålsette seg for en ny mil langs den trafikkerte veien. Det var heldigvis ikke så mange turister i bobil på veiene denne gangen, for de har en tendens til passere meg nært i høy hastighet. Jeg tror faktisk samtlige av vogntogene la seg godt over i motgående kjørefelt hver gang de kjørte forbi. Det satte jeg i hvert fall stor pris på. Men jeg skvatt til da en stor og hissig hund kom løpende imot meg fra huset langs veien. Heldigvis kom eieren etter og fikk stoppet beistet.
– Det var da voldsomt da? ropte jeg surt bort til eieren.
Jeg fikk ingen respons. Men snart ville jeg forlate Trøndelag, fylket hvor slike hendelser har oppstått altfor ofte.
Steinsprut
Jeg nærmet meg krysset hvor jeg skulle ta av ned til stasjonen. I samme øyeblikk traff en småstein hodet mitt da en bil passerte. Da oppdaget jeg all grusen som lå på veien. Det virket som om Statens vegvesen hadde helt grus i sprekkene i asfalten. Før jeg visste ordet av det, ble jeg truffet av en ny. Denne traff meg rett under øyet, og det gjorde skikkelig vondt. Jeg ble stresset og ganske sint. Gjaldt ikke Del veien-kampanjen til vegvesenet i denne delen av landet? Jeg snudde meg vekk fra veien og forsøkte å skjerme øynene hver eneste gang en ny bil passerte. Ble jeg allerede advart i drømmen?
Smalåsen stasjon
Jeg ble såpass distrahert av all grusingen at jeg passerte avkjørselen til stasjonen uten å legge merke til det. Selv om det var et stykke tilbake, valgte jeg å snu. Jeg trengte å komme meg vekk fra den plundrete veien og legge en overlevelsesplan. Det ble en kort avstikker, for i bunnen av grusveien var det like lite igjen av stasjonen som på Bjørnstad. Alt jeg så var en haug med brukte sviller og et par anleggsmaskiner. Stasjonsbygningen var nokså lik som den på Bjørnstad, og de ble begge lagt ned i 1987.
Nordlandsporten
Det ble en ny drikkepause før jeg fortsatte langs E6, men denne gangen på høyre side av veien. Da jeg rundet en sving, dukket den kjente portalen opp. «Nord-Norge» stod det på skiltet som hang over veien. Nordlendingene hadde skjønt det, for jeg kunne ikke skimte en eneste småstein på asfalten på andre siden av fylkesgrensa. Den eneste nedturen var den stengte kafeen – Nordlands Café. Men heldigvis fantes det benker utenfor og toalettene var åpne.
Majavatn-affæren
Den siste halvannen timen ble tung. Jeg bestemte meg for å vandre de siste kilometerne i ett strekk og i stedet hvile når jeg kom frem. Dessuten begynte det å skumre ute, og det hadde vært nok farer langs veien denne dagen. Det ble en lettelse å se Majavatnet foran meg fra veien, selv om jeg bare var halvveis. Jeg ignorerte lett skiltet som pekte ned mot krigsminnet. Nå ville jeg bare komme frem, og dessuten torde jeg ikke å besøke stedet hvor flere titalls nordmenn ble henrettet av okkupasjonsmakten i 1942. For jeg kom igjen til å tenke på sauen som holdt ut til siste time, akkurat som jeg forsøkte å sluttføre etappen.
Buss for tog
Den orange himmelen lyste opp stasjonsbygningen, der den stod majestetisk plassert langs E6. Venterommet var som en stue med hjørnesofa og bord. Kanskje var jeg den eneste som hadde besøkt stasjonen denne dagen, for til og med toalettet var gullenes rent. Om en time skulle jeg bli hentet, for det var buss for tog denne kvelden. Jeg ville neppe bli igjen på dette øde stedet, så jeg gikk ut ti minutter før avgang. Ute hadde det blitt mørkt og kaldt, så jeg plasserte meg godt synlig under en utelampe. Klokka gikk og jeg ble mer og mer bekymret. Plutselig stanset en buss langs E6. Jeg løp bort og fikk bekreftet at det var bussen mot Mosjøen.
– Kjørte forrige buss ifra deg? spurte bussjåføren forundret.
Forrige buss? Dette hørtes ikke betryggende ut. Men heldigvis fikk jeg bli med, og reisen forløp uten problemer helt til vi ankom Trofors. Der skulle det være sjåførbytte, men hvor var den nye sjåføren? Heldigvis fant vi mannen etter et kvarter slik at vi kunne kjøre de siste fire mila til Mosjøen. Den natta sov jeg temmelig godt, og jeg drømte hverken om sauer, steiner eller hissige hunder.
