Trones–Namsskogan
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 29 km | Asfalt | Middels |
Selv om jeg stort sett måtte gå langs E6 til Namsskogan stasjon, fikk jeg fin utsikt til Namsen på veien. Underveis passerte jeg flere nedlagte stasjoner og holdeplasser.
Nordlandsbanen. Foto: Erlend Garåsen
Gamleveien
Det ble en vemodig start, for jeg visste at jeg måtte gå langs E6 hele veien opp til Namsskogan stasjon. Derfor ble jeg gledelig overrasket over at jeg kunne følge halvannen kilometer av gamleveien fra hotellet. Selv om veien var asfaltert, virket den mer som en turvei. Naturen hadde nemlig begynt å ta over. Langs veien hadde Trones idrettslag satt opp en benk, men det var vel for tidlig med en pause nå.
Flåtådal stasjon
Etter en kilometer langs E6 krysset jeg jernbanen over ei bru. Da innså jeg at jeg faktisk hadde kommet til dagens første nedlagte stasjon. Fra brua fikk jeg fin utsikt over stasjonsområdet til Flåtådal. Jeg gadd ikke å klatre ned skråningen fra veien, for bygningen ble revet i 1981. Selv om stasjonen var en av de første som den tyske okkupasjonsmakten åpnet, ble den sentral i flyktningetrafikken under krigen. Her ble falske pass utstedt til jøder på flukt til Sverige, godt hjulpet av XU-medlem og trafikkinspektør Fredrik Arentz, som jobbet på stasjonen.
Namsen
Til tross for at etappen gikk langs en sterkt trafikkert vei, fikk jeg fin utsikt til Namsen mot venstre. Denne øvre delen er nok ikke like populær for sportsfiskerne som den nedre. Kanskje grunnet kraftutbygging og manglende laksetrapper. Plutselig raslet det i buskene, og frem dukket en skikkelse opp. Var det Nøkken? Nei, det var faktisk en mann med fiskestanga stikkende ut fra sekken.
– Not many people are walking around here, sa mannen jeg antok var nederlandsk.
Jeg ga ham en rask innføring i Skinnelangs og en lapp med webadressen påskrevet.
– The site will soon be available in English, sa jeg og vinket farvel.
Brekkvasselv stasjon
Jeg satte opp tempoet for å komme raskere frem til Brekkvasselv – midtpunktet på dagens etappe. Etter en time med rask gange tok jeg av på en mindre vei mot sentrum. Hvor lå jernbanestasjonen mon tro? Google Maps mente jeg skulle gå en lang omvei, som ledet til den andre siden av sporet. Derfor tok jeg i stedet snarveien inn på et industriområde. Da alt jeg så var et digert kratt, gikk jeg heller rett ned til veikroa langs E6. Stasjonsbygningen ble tross alt revet i 2009, så jeg gikk sikkert ikke glipp av så mye. Bortsett fra et bilde av selve stasjonsområdet.
Oppmerksomhet
Det ble en etterlengtet pause. Jeg slang sekken ifra meg, tok av meg skoa og strakk beina på den eneste ledige trebenken utenfor den kombinerte bensinstasjonen og kroa. Da jeg begynte å smatte på plommene jeg hadde kjøpt dagen før, oppdaget jeg at jeg tiltrakk meg oppmerksomhet. Og det ble ikke bedre da jeg klarte å søle halve tubeosten utover bordet. Jeg brydde meg ikke så mye om det, for nå skulle jeg hvile skikkelig ut før jeg tok fatt på de resterende 15 kilometerne. Ikke før jeg tok på meg sekken, kjente jeg den aller første regndråpen.
Ubestemmelig vær
Jeg gikk målrettet mot busskuret langs E6. Nå regnet det såpass mye at det var best å søke ly. På veien passerte jeg skiltet til Sverige. Hadde jeg gått for langt? Jeg fikk skiftet til fjellstøvler og regntøy før jeg fortsatte i regnet. Etter bare fem minutter kjente jeg sola steke i nakken. Da jeg snudde meg, så jeg at halve himmelen var blå. Jeg ventet en kilometer med å skifte tilbake, for jeg fikk meg en liten dusj hver gang vogntogene suste forbi.
Bjørhusdal holdeplass
Nå speidet jeg etter Bjørhusdal holdeplass. Den ble lagt ned allerede i 1974, så jeg forventet ikke å finne så mange rester. Da jeg tok av på traktorveien som ledet mot målet, kom det en skikkelig regnskyll. Jeg løp under noen store trær og fikk skiftet i tide før bakken ble våt. Så gikk jeg mot sporet og fikk tatt et bilde av den forfalne planovergangen. Om holdeplassen tidligere hadde et venteskur, er jeg usikker på.
Trykkbeholder
Det ble kjedelig å fortsette langs E6 i regnværet, men nå var det bare litt over seks kilometer igjen. Heldigvis ga regnværet seg etter en halvtime, så jeg satte meg ned i grøfta for å skifte til vanlige sko igjen. Jeg forsøkte å åpne termosen, som forhåpentligvis fortsatt inneholdt kald cola. Men jeg fikk ikke åpnet den, for kullsyren hadde forårsaket et enormt trykk. Det var faktisk umulig å trykke på knappen på toppen. Etter mye om og men, klarte jeg å skru lokket av.
Stasjon med sofa
Jeg kunne ha gått den lille omveien langs Namsen og sidesporet til Øvre Namdal skogindustri, men nå ville jeg bare gå E6 – den strakaste veg. Det var kanskje et dumt valg, for nå fikk jeg øye på en idyllisk sti langs Namsen. Hadde jeg hoppet over autovernet og gått ned til den fra veien, ville jeg nok ha blitt ganske så våt. Derfor tok jeg snarveien rett bort til stasjonen, som lå rett rundt en sving. Det så lite fristende ut å sette seg ned i det åpne skuret, så jeg ruslet bort til stasjonsbygningen for å se om den var åpen. Døra var låst, men da jeg trykket på knappen for bevegelseshemmede, skjedde det noe magisk. Døra gikk nemlig opp. Og inne ventet en ny overraskelse. Dette må faktisk være det første venterommet jeg har sett med hjørnesofa.
Skuffelser i kø
Det var en time til toget gikk, så jeg ruslet ned til sentrum for å se om jeg fant en matbit. Kebab og pizza var det eneste jeg fant på menyen til den lokale kroa, og da gikk jeg for det italienske alternativet. Det ble en skuffende opplevelse. Den lille pizzaen kostet over 200 kroner og hadde en gummiaktig bunn. Jeg lot skorpene ligge igjen og ruslet tilbake til stasjonen. Da jeg gikk inn i toget, fikk jeg en ny skuffende opplevelse. På vindusplassen min hadde en gretten, middelaldrende dame satt seg ned, og hun lot som ingenting da jeg lempet sekken i hylla over henne. Men jeg var jo godt kjent med utsikten fra før, selv om jeg hadde opplevd den sammen med alle bilistene på E6. Den strakaste veg.