Banner
Turkart
Kontakt
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Nordlandsbanen / Harran–TronesEtappe

Harran–Trones

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
32 km Asfalt, Grusvei, Sti Krevende
Turen til Namsskogan Familiepark ble krevende, men flott. Første halvdel gikk på idylliske turveier langs både Nordlandsbanen og elva Namsen.
Tog på Harran stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Tog på Harran stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Det er fem år siden sist jeg var på Harran. Da hadde jeg steget på toget etter den to mil lange etappen fra Grong. Nå skulle jeg fortsette nordover til Namsskogan stasjon over to dager. Ville det regne like mye som sist? Storm hadde meldt litt regn, men sola tittet frem bak skyene da toget nærmet seg stasjonen.

Overlatt til tilfeldighetene
Konduktøren geleidet meg ut da vi ankom stasjonen. På grunn av den korte plattformen, var det kun én dør i toget jeg kunne benytte. Jeg hoppet ned på den primitive grusplattformen og fotograferte toget da det kjøre videre. Nå var jeg overlatt til tilfeldighetene. Var stiene jeg skulle følge fremkommelige? Kartet viste at jeg ville passere både myrområder og kupert terreng. Jeg satte meg i venteskuret og byttet fra fjellstøvler til tursko, for nå skinte sola.

Tvilsom planovergang
Jeg ruslet ned til sentrum og fortsatte langs gang- og sykkelveien frem til stedet der E6 krysser Namsen. Herfra skulle jeg ta et farvel med sivilisasjonen de neste timene. Spenningen steg da jeg tok fatt på den bratte stigningen opp til jernbanesporet. I følge kartet kunne jeg følge en grusvei flere kilometer frem til Aunfoss stasjon. Den fant jeg etter jeg hadde passert en tvilsom planovergang med tildekkede lyssignal. For en positiv overraskelse! Veien fulgte sporet tett og var lite kupert. Og jeg fikk flott utsikt utover Namdalen.

Grusvei langs Nordlandsbanen. Foto: Erlend Garåsen
Grusvei langs Nordlandsbanen. Foto: Erlend Garåsen


Ingen skogens ro
Jeg koste meg skikkelig de første kilometerne. Det ga en enorm frihetsfølelse å vandre på den øde grusveien og høre fuglene kvitre. Jeg passerte en varebil, som tilhørte Totalprosjekt Namsskogan, og fortsatte videre på en traktorvei. Bilen fikk meg til å stusse. Var jeg allikevel ikke alene? Plutselig ble det slutt på skogens ro, for nå hørte jeg en gjentakende bankelyd. Lyden ble sterkere etter hvert som jeg fortsatte. Etter jeg rundet en krapp sving, fikk jeg øye på to gravemaskiner i full aktivitet midt på veien. Var det mulig å passere? «Armene» veivet nemlig i alle retninger og maskinførerne hadde enda ikke oppdaget meg.

Totalprosjekt Namsskogan
Heldigvis stanset maskinene slik at jeg fikk passere, men det føltes ikke trygt siden veien var smal. Jeg fikk raskt roen tilbake da jeg passerte et idyllisk og frodig myrområde. Men stillheten ble etter kort tid avbrutt på ny. Det var visst Totalprosjekt Namsskogan som var ute med motorsagene sine. Området var tydeligvis ikke så øde som jeg hadde trodd, og i hvert fall ikke når den lokale entreprenøren var i sving. Faktisk så er Totalprosjekt Namsskogan en jernbaneentreprenør, og de opererer over hele landet.

Aunfoss stasjon
Grusveien krysset jernbanelinja og jeg kom frem til Aunfoss stasjon. Stasjonsbygningen, som nå er revet, bestod kun av en liten, avlang brakke. Det eneste som stod igjen var en haug med planker. Trolig stammet plankene fra perrongen, og de fungerte utmerket som stol for dagens første pause. Jeg styrtet halvliterkartongen med appelsinjuice, så jeg var nok tørstere enn jeg trodde. Og nå stekte sola skikkelig.

Aggressiv hund
Fra Aunfoss stasjon skulle jeg fortsette langs Namsen på sti. Jeg var mer usikker på denne delen, da den virket til å ligge enda mer øde til. Da jeg passerte den første gården, ble jeg møtt av en løs bikkje som bjeffa aggressivt. Dette er jo ikke noe nytt for meg i Trøndelag, så jeg snakket rolig til den mens jeg gikk sakte forbi. Allikevel måtte jeg stanse for å nyte den storslagne utsikten til Namsen og fjellet som speilte seg i det stillestående vannet.

Namsen. Foto: Erlend Garåsen
Namsen. Foto: Erlend Garåsen


Gjengrodd sti
Da jeg fortsatte på den idylliske stien, kjente jeg de første regndråpene. De tykke greinene, som hang over veien, sparte meg for det verste regnskyllet. Jeg innså at jeg burde skifte sko, men lot være da sola plutselig dukket opp igjen. Det var kanskje et dumt valg, for nå måtte jeg tråkke i det høye og våte gresset. Gadd jeg å grave frem støvlene i bunnen av sekken? Vegetasjonen ble tykkere og tykkere jo lengre jeg gikk. Skoene var allerede våte, men heldigvis bare utvendig. Jeg forsøkte å tilpasse gangen min med tunge skritt for å unngå det våte gresset.

Sporløst forsvunnet
Jeg ble lettet da jeg kom ut av det gjengrodde området. Skulle jeg tro kartet, ville jeg snart komme inn på en større grusvei. Og det gjorde jeg. Jeg bestemte meg for å sette opp farten og ta en lengre matpause ved Åsmullfoss kraftverk etter seks kilometer. Ikke før jeg satte av sted, begynte det å regne igjen. Jeg innså at jeg måtte finne frem regntøyet denne gangen, så jeg satte meg ned på en stabel med felte bjørketrær og fremskyndet matpausen. Etter jeg hadde fått på meg regnfrakk og støvler, var telefonen sporløst forsvunnet. Hadde jeg mistet den på veien mon tro? På den hadde jeg jo alle billettene mine, og nå måtte jeg snart ringe hotellet for å fortelle at jeg var forsinket.

Lengsel
Etter å ha spredd alle eiendelene mine utover den sølete grusveien, falt det plutselig noe tungt ut av den øverste sekkelomma. Telefonen! Jeg pakket sammen sakene og satte av sted. Det ble noen svært tunge kilometre. Merkelig nok savnet jeg både E6 og sivilisasjonen igjen. Kanskje lengtet jeg bare etter en dusj og en nyoppredd hotellseng?

Åsmullfoss kraftverk
Omsider dukket kraftstasjonen opp. Jeg hadde hele tiden antatt at jeg kunne krysse Namsen over kraftverket, og heldigvis tok jeg ikke feil. Ellers måtte jeg ha gått en mil tilbake igjen og avsluttet etappen med uforrettet sak. Jeg tok et bilde av den oppdemmede delen av elva før jeg gikk den siste kilometeren opp til E6. Bakken var tung å gå, og jeg måtte sette meg ned tre ganger på rekkverket før jeg nådde toppen. Jeg kastet sekken fra meg i veikrysset og brukte den som pute. Mens bilene suste forbi, tok jeg opp telefonen og åpnet Google Maps. Det var 12 kilometer igjen å gå.

Lassemoen stasjon
Jeg tok av meg regntøyet og skiftet tilbake til tursko. Så fortsatte jeg langs den trafikkerte veistrekningen. Hadde jeg med meg dopapir mon tro? Nå kjente jeg at jeg måtte sette meg ned på det hellige sted. Klarte jeg å holde meg? Etter en time passerte jeg avkjørselen til Lassemoen stasjon. I samme øyeblikk begynte det å hølje ned. Jeg løp bort til busskuret for å søke ly og skifte sko. Da jeg satte venstre fot ned i støvelen, kjente jeg en sterk smerte. Jeg hadde fått en diger vannblemme under den ene foten. Stasjonen måtte jeg glemme, for nå ville jeg bare komme frem. Jeg ringte hotellet for å fortelle dem at jeg kom senere enn oppgitt.
– Kor e du da? spurte resepsjonisten.
- Lassemoen, men jeg går til fots, svarte jeg.
Da lo hun.
– Kjøkkenet er åpent til 21 og vi sitter her til langt på natt.

Mot Lassemoen stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Mot Lassemoen stasjon. Foto: Erlend Garåsen


Bønnhørt
Jeg visste at siste innspurt ville bli krevende. Tenk om jeg passerte en bensinstasjon med toalett og iskald cola. Men kanskje ble jeg bønnhørt, for plutselig passerte jeg et veiskilt. Jeg ville ankomme Tunnsjøelv rasteplass om én kilometer. Da jeg krysset elva og nærmet meg rasteplassen, la jeg merke til en severdig steinbro til venstre for meg. Jeg orket ikke å ta frem kameraet, så jeg vagget i stedet videre for å finne det etterlengtede toalettet. Det ble ingen iskald cola, men jeg fikk i hvert fall unnagjort det mest kritiske.

Namsskogan Familiepark
Jeg hadde bare noen dråper med saft igjen, så jeg vurderte å spørre noen bobilturister om de kunne avse noen dråper med vann. Men jeg burde klare de siste fire kilometerne, så jeg satte i stedet av gårde. Etter en kilometer passerte jeg et stort skilt med reklame for Namsskogan Familiepark. Bamsetoget i parken var visst ute av drift for sesongen, så da hadde jeg kanskje ikke noe der å gjøre. Bortsett fra å hilse på Oteren Svenn, som jeg følger på Instagram. Men den største attraksjonen for meg nå var nok hotellet med dusj og seng.

Spanske preposisjoner
Jeg ankom Trones 19.50. Derfor skyndet jeg meg inn på matbutikken for å finne meg en premie før ølsalget stengte. Jeg kom ut med en liter appelsinjuice og halvannen liter med cola i tillegg. Deretter vagget jeg inn på hotellet og fikk nøkkelen til rommet. Jeg hoppet i dusjen og kastet meg deretter under dyna. Orket jeg middag? Kjøkkenet stengte visst om en halvtime. Jeg kledde på meg og hinket inn i restauranten med den vonde foten.
– Jeg tar chili con carne, sa jeg bestemt til mannen bak disken.
Spørsmålet jeg fikk forstod jeg ikke helt, men jeg bekreftet at jeg ville ha stor porsjon. For var det ikke det han spurte om? Jeg forstod først spørsmålet etter noen dager mens jeg oppdaterte regnskapet. På en av kvitteringene stod det «chili sin carne». Altså uten kjøtt.

Chili sin carne. Foto: Erlend Garåsen
Chili sin carne. Foto: Erlend Garåsen
Sponsor: