Myrset–Grong
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 31 km | Asfalt, Grusvei | Krevende |
Det er ikke bare på Hardangervidda og i Narvik du finner rallarveier. Det ligger også en i Lurudalen mellom Snåsa og Grong, og den fulgte jeg og Christine en regnværsdag i slutten av mai.
Rallarveien. Foto: Erlend Garåsen
Motorveilangs
– Det blir bare en liten tur langs asfalten, sa jeg til Christine da vi nådde frem til E6.
Jeg hadde lovet henne en idyllisk tur langs elva på grusvei, men nå vandret vi i stedet midt i 90-sona. De fleste bilene la seg godt ut i motsatt kjørefelt da de passerte, men enkelte valgte å blinke med lysene. Da vi gikk under brua til den kryssende Namsosbanen, var det på tide med en oppmuntring.
– Vi krysser Pilegrimsleden hvert øyeblikk.
Det gjorde vi, men ikke slik jeg hadde tenkt. Den krysset nemlig E6 over en høy bro, og opp var det bratt og gjørmete.
Homorunden
Det ble for drøyt å fortsette, så heldigvis fikk vi klatret opp etter mye om og men. Nå kunne vi endelig fortsette langs en avsidesliggendes grusvei, som vi skulle følge nesten helt frem til der rallarveien startet.
– Homorunden! utbrøt jeg og fotograferte den sølete sideveien fra krysset.
Det var ikke et homofobisk kallenavn, men en rundløype som passerte gården Homo. Jeg hadde faktisk vurdert å følge den fra campingplassen, men hadde dessverre ikke funnet den på kartet.
Nye hindringer
Plutselig ga regnet seg helt og vi kunne fortsette langs den idylliske elva. Den sterke motvinden fungerte som føne, for plutselig var den klissvåte buksa mi helt tørr.
– Formofoss stasjon ligger rett på andre siden av elva. Men da må vi følge E6 et lite stykke igjen, sa jeg.
Mens vi funderte på muligheten, innså jeg at jeg virkelig hadde strøket til eksamen i kartlesning. Pilegrimsleden krysset ikke E6 slik jeg hadde tenkt, men passerte under den og fortsatte oppover fjellsiden.
Vrang tå
– Nå går vi i motsatt retning, kommenterte Christine.
Faktisk var vi i ferd med å bruke opp energien, for nå gikk vi oppover i stedet for nedover. Christine insisterte på å snu, og det var nok det beste. På veien tilbake passerte vi nemlig en skiløype som ville lede oss i riktig retning. Utfordringen var det våte og sølete underlaget.
– Au, foten min! jamret Christine.
Hun nærmest hinket bortover stien, noe som ikke lovet godt for dagens etappe.
– Jeg har en skjev tå, skjønner du. Og det er maks uflaks at den har slått seg vrang i dag.
Nedslående faktum
Etter at Christine hadde byttet sko, gikk det litt bedre. Men bare litt. Jeg ble tankefull mens vi vandret langs veien. Burde vi i stedet fortsette langs den langt lettere pilegrimsruta mot Snåsa? Eller burde vi haike og gi oss for dagen? Det virket som om Christine ville forsøke, så vi fikk bare krysse fingre og skjeve tær på at det ville gå bra. Vi kom i hvert fall frem til krysset hvor rallarveien startet, og der fikk vi oss en overraskelse. Selv om det var artig å lese på tavla om den spennende anleggsveien fra 1920-årene, ble det mindre oppløftende å lese tallet på distanseskiltet. Det var nemlig 25 kilometer herfra til Agle.
– Vi har allerede gått 12 kilometer, så det blir fem mil hvis vi skal helt til Snåsa, sa Christine.
Tvilen setter inn
Var det realistisk med fem mil i dårlig vær med tunge sekker og en kranglete tå? Jeg ville helst ikke vite svaret, så vi bare fortsatte inn den øde dalen. Jo lenger vi gikk, jo dårligere telefondekning fikk vi.
– Jernbanen! utbrøt Christine.
Anleggsveien krysset Nordlandsbanen over ei bru og fulgte både elva og jernbanen tett gjennom en furuskog. Ingen av oss hadde lyst til å snu nå, for landskapet var virkelig vakkert. Men så begynte tåa til Christine å oppføre seg ufint igjen og jeg var sliten av de lange, bratte bakkene. En gjennområtten brakke kom oss til unnsetning, for i den kunne vi sette oss ned for å spise dagens lunsj. Havregrynsgrøt har aldri smakt så godt før, selv uten sukker og kanel.
Autentisk
Vi krysset jernbanen og kommunegrensa før vi fortsatte gjennom den tette skogen frem til Melaseter. Det ble slutt på den solide grusveien, for her fremstod veistandarden slik den opprinnelig ble bygget.
– For et fantastisk område! utbrøt jeg.
Rallarveien var temmelig smal i dette bratte området med jernbanen til høyre og elva til venstre.
– Se stikkrenna! ropte Christine.
Her var veien skadet, så vi måtte hoppe over den dype gropa som bekken hadde gravd ut.
Merkebekken
Nå gikk vi opp en lang oppoverbakke, og jeg kjente at jeg var i ferd med å gå tom for energi. Lyden fra den strie Merkebekken ble sterkere og sterkere.
– Tenk om vi ikke kommer oss over elva, stønnet jeg noe pessimistisk.
Heldigvis oppdaget vi at veien passerte over en solid bru, og det måtte feires med en pause. Vi slang de våte sekkene ned på bakken og tok frem sjokolade og drikke. Rundt oss fantes det fortsatt en del snø, for i dette gjengrodde området hadde nok ikke solstrålende sluppet gjennom den tette skogen.
– Nå tror jeg vi har passert de verste bakkene, sa jeg.
Men var vi allikevel i stand til å nå helt frem til Snåsa? Både jeg og Christine begynte å tvile på det.
Kjent område
Det var på tide å gi det siste nådestøtet. Hvis vi måtte kapitulere, så ville det skje i et hyttefelt. Dagen før hadde jeg nemlig observert flere hytter gjennom togvinduet. Etter en halv kilometer ble det lettere å gå, for nå fortsatte rallarruta som grusvei i nedoverbakker.
– Nå kjenner jeg meg igjen, sa jeg og pekte mot fjellene på andre siden av det flate myrlandskapet.
Vi hadde krysset jernbanen og passert hyttene jeg hadde lagt merke til fra toget. Men gleden ble kortvarig. I neste sving gikk veien i en liten oppoverbakke, og det var nok til at jeg falt kraftløs ned på bakken.
Protesterende tå
Nå begynte tåa til Christine å verke igjen, og denne gangen var det virkelig ille.
– Vi gir oss ved Agle. Der haiker vi eller bestiller taxi, foreslo jeg.
Men var vi i stand til å gå over en mil? Neppe.
– Au! jamret Christine, og slang seg ned på bakken.
Hvordan skulle dette ende? Jeg tok frem kartet og så at fylkesveien lå tre kilometer unna.
– Vi må prøve å nå frem til Myrset, for da blir det mulig å forklare taxisjåføren hvor vi er, sa jeg.
Jeg hadde kun én strek på telefonen. Var det nok til å ringe?
Full kapitulasjon
Vi krysset jernbanen under ei bru og vagget videre på en snarvei. Det ble med flere pauser, for nå var vi begge rimelig mørbanka. Da vi krysset jernbanen må ny, passerte vi et flott kulturminne. Et steinkast unna lå en gammel steinhvelvbro, som tidligere hadde vært en del av rallarveien. Jeg tok et bilde av den før vi vagget den siste halve kilometeren ned til Myrset. Da vi endelig kom frem til de første husene, kastet vi oss begge ned på bakken. Samtidig begynte det å hølje ned. Jeg følte meg brått uvel og la meg over et rekkverk for å kaste opp. Der ble jeg liggende og brekke meg før jeg la meg ned på den sølete bakken.
Ingen dekning
Det tok ti minutter før jeg orket å google frem telefonnummeret til Snåsa Taxi. Men da jeg skulle ringe, forsvant dekningen.
– Jeg får bare sperresignal, sa jeg til Christine.
Etter ti forsøk kom jeg endelig gjennom.
– Du har kommet til Snåsa Taxi. Vi har stengt nå, men trykk 1 for medisinsk …
Jeg tastet 1 uten å nøle. Alle bygningene rundt oss var fraflyttede, så dette var faktisk et nødstilfelle. Jeg ble satt over til et annet mottak, men dama i andre enden hadde problemer med å høre hva jeg sa som følge av den dårlige forbindelsen. Omsider oppfattet hun beskjeden og kunne bekrefte at de ville sende en bil til Myrset.
Håndverksøl og pizza
En halvtime senere kom redningen, men ville sjåføren ha to gjennomvåte og gjørmete personer inn i bilen?
– Du er dagens engel! utbrøt Christine da sjåføren gikk ut av bilen.
Den eldre mannen løftet sekkene våre i bagasjerommet og satte kursen mot Snåsa. Selv om turen kosta 750 kroner, var det fantastisk å bli kjørt helt frem til pensjonatet Grana Bryggeri. Der venta Thor Riseth på oss, innehaveren av det unike overnattingsstedet.
– Vil dere ha pizza? spurte Thor da han så hvor slitne vi var.
Det ble et jublende ja fra oss begge i kor.