Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Bergensbanen / Myrdal–MjølfjellEtappe

Myrdal–Mjølfjell

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
17 km Asfalt, Grusvei, Sti Krevende
Dette er kanskje den skumleste etappen på hele Bergensbanen. For å komme forbi den over fem kilometer lange Gravhalstunnelen, må fjellet bestiges til fots over elver og stupbratte fjellsider.
Gravahalsen. Foto: Erlend Garåsen
Gravahalsen. Foto: Erlend Garåsen
Etter å ha tilbakelagt 34 kilometer dagen før mellom Hallingskeid og Flåm, var jeg og Eirik i overraskende god form. Kristin og Jon Ole som hadde fulgt oss dagen før, valgte å ta et tidligere tog hjem. Vi spiste frokost på det severdige Fretheim hotell, da pensjonatet vi bodde på ikke hadde matservering. Etter frokosten rakk vi en rask tur innom Flåmsbanemuseet før vi tok Flåmsbana opp til Myrdal for å starte på etappen.

Rutekabal
I utgangspunktet hadde vi tenkt til å starte etappen med å gå over fjellet mot Upsete og fortsette ferden mot Mjølfjell derfra, men lokaltoget fra Mjølfjell gikk såpass tidlig at vi neppe ville rekke det. Vi bestemte oss derfor å ta toget rett til Mjølfjell og gå i motsatt retning i stedet. Regiontogene mellom Oslo og Bergen stopper nemlig ikke på mange av stasjonene mellom Bergen og Myrdal.

Tåke
Det var vått og kaldt da vi ankom Mjølfjell. Tåka hadde lagt seg som et tykt teppe over fjelltoppene og vi ble usikre om det var tilrådelig å bestige fjellet mellom Upsete og Myrdal. Det ville uansett gå noen timer før vi var fremme på Upsete, så vi besluttet å se an situasjonen.

Rallarvegen
Første mål var å finne Rallarvegen. Etter å ha trasket på en asfaltert fylkesvei som tilsynelatende gikk parallelt med jernbanen, antok vi at vi faktisk var på rett vei. Vi måtte nok innse at Rallarvegen på denne siden av fjellet bestod av en lettere trafikkert bilvei.

Mjølfjellet
På vei oppover dalen hadde vi det majestetiske Mjølfjellet på høyre side av oss. Vi passerte en rekke hytter og noen vakre tjern på ferden opp til Ørnaberget. Herfra ble Rallarvegen igjen i den forfatningen vi var vant med, rettere sagt en smal grusvei. På Ørnaberget passerte vi også et stort vandrerhjem.

Uppsetdalen
Det ble en relativt bratt stigning fra Ørneberget til vi kom opp til Langavatnet, et stort og avlangt vann som strakk seg innover i dalen. Hyttene var mindre og uten strøm, sikkert på grunn av at de lå i et mindre tilgjengelig område. Vi så etter hvert Upsete og åpningen til den lange Gravhalstunnelen.

Hvor er stien?
Vel fremme på Upsete tok vi en lengre lunsjpause i stasjonsbygningen. Den var ubemannet, men åpen og hadde diverse fasiliteter. Etter en halvtime måtte vi fortsette for å rekke toget vårt fra Myrdal. Eirik hadde heldigvis skrevet ut kartet med løypa, men hvor starter den? Vi traska litt frem og tilbake mellom de få bygningene som lå der, men kom raskt på villspor. Heldigvis møtte vi en hytteeier som pekte oppover dalen og ga oss en detaljert beskrivelse over løypa vi hadde i vente. Stien skulle kun være merka et stykke, men det var viktig at vi tok til venstre ved Geitavatnet.

Krysning av elv
Den delen som skulle være merka var i stedet knapt synlig. Det tok ikke lang tid før vi begge var gjennomvåte. Stien var gjørmete og periodevis en del av en bekk. Regnet hadde nok gjort sitt for å gjøre ferden minst mulig komfortabel. Etter å ha gått i halvannen time med bratt stigning var vi fremme ved Geitavatnet. Stien fortsatte på sørsiden av vannet, så hvor skulle vi gå? Vi valgte å følge mannens råd og forsøkte å komme oss på nordsiden. En stor elv med relativt sterk strøm hindret oss fra å gjøre dette. Vi så ingen annen utvei enn å ta av oss på beina og vasse uti det iskalde vannet.

Stiv kuling
Vi brukte vel en halvtime på å bestemme oss for å krysse elva, noe vi egentlig ikke hadde tid til. Nå var det bare et par timer til toget gikk, så vi måtte bare skynde oss uansett hvor slitne vi var. En svak sti kom periodevis til syne som vi fulgte videre opp til Gravahalsen. Vinden hadde økt i styrke til stiv kuling. Det lå snø på bakken og vi hadde nådd toppen. Stien videre ned Udgjerdsdalen var bratt og steinete. Jeg holdt på å falle flere ganger fordi vinden tok tak i meg. Det tok lang tid å komme seg nedover og vi begynte å tvile på om vi rakk toget.

Vatnahalsen
Etter halvannen time hadde vi kommet oss lengst ned i dalen. Den svært utydelige stien fortsatte imidlertid rett fram i retning av Flåmsdalen. Vi skulle i stedet østover mot Myrdal. Vi besluttet å krysse en like stor elv som den første. Det var bare å hoppe uti ettersom vi ikke hadde tid til annet. Vi var heldige og fant stien videre opp Vatnahalsen. Jeg var nå svært sliten og hadde så vidt krefter til å bestige en ny høyde. På toppen tok jeg for gitt at vi ikke rakk toget, men Eirik var optimistisk og holdt humøret oppe. Vi fortsatte langs fjellsiden på en gjørmete sti. Det var såpass skummelt at vi måtte holde oss fast i greiner for ikke å skli og falle nedover fjellsiden. Velkjente bygninger dukket etter hvert opp. Vi var nære.

På hengende håret
Vi var nå nesten fremme ved Myrdal og kunne se stasjonsbygningen. Plutselig kjørte toget vårt inn på stasjonen mens vi enda var et godt stykke unna. Det skulle egentlig ikke gå før om ti minutter, så vi ble litt stressa. Da jeg kom inn hadde butikken stengt som administrerte oppbevaringsrommet. Jeg løp inn til restauranten som fortsatt holdt åpen og fikk heldigvis servitøren til å låse meg inn. Jeg løp mot toget som så blåste i fløyta. Vi rakk det på hengende håret.