Valøy–Snåsa
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 29 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Middels |
Etappen byr på mange interessante attraksjoner. Mellom Valøy og Snåsa finnes det helleristninger, krigsminnesmerke, en husmannsplass og et nasjonalmonument som faktisk er Norges eldste.
Fjell og signal. Foto: Erlend Garåsen
Sjøorm
Det var strålende vær og ikke en sky på himmelen. Grusveien jeg fulgte lå svært idyllisk til der den fulgte vannkanten tett. Snåsavatnet er Norges sjette største innsjø og ble brukt som transportåre frem til Nordlandsbanen ble forlenget til Grong i 1929. «Kudulla» opererer muligens fortsatt i vannet, sjøormen som historikeren Gerhard Schøning beskrev i sin reiseberetning fra 1770-årene. Ville det være juks å haike med sjøormen på dagens etappe?
Bøla
Etter halvannen kilometer ankom jeg ei bru som krysset en stri elv. Da skjønte jeg at det var elva Bøla jeg nå passerte. Rett rundt svingen kom Britt vandrende imot meg.
– Vi skal opp stien her, sa Britt.
Jeg hentet sekken i bilen hennes og fulgte etter. Stien krysset jernbanen gjennom en lav tunnel i den flotte steinhvelvbrua. Det var ikke lett å krype inn, for sekken krasjet hele tiden i tunneltaket. Stien fortsatte langs de små fossefallene til den strie elva.
Bølareinen
Plutselig gikk Britt ut av stien og bort til elva. Jeg fulgte etter.
– Her skal det være en helleristning av rein, sa hun og pekte på den oppsatte tavla.
Bølareinen ble oppdaget Benjamin Vikran i 1842 etter at han hadde fjerna mose av fjellet. Helleristningen av reinsdyret har en størrelse på 180 x 136 cm og er datert til 3–4000 år f.Kr. Vi ruslet videre til neste informasjonstavle. Lenge trodde man at Bølareinen stod alene i området, men under forlengelsen av Nordlandsbanen til Grong ble det også funnet en bjørnefigur. Men hvor? Det var nok den store vannføringen som skjulte helleristningen. Hvis det ikke var jeg og Britt som hadde skremt den vekk.
Bølabua
Britt ble litt skuffet da hun oppdaget at Bølabua var stengt, så det ble ingen kaffe før avreise. I bua serveres nemlig lokale spesialiteter basert på elg, rein og laks. Det var kanskje like greit at vi ikke satte oss ned, for nå så jeg at klokka begynte å bli mye. Jeg hadde tross alt et tog å rekke til Trondheim. Britt returnerte til bilen mens jeg ruslet videre opp til hovedveien. Jeg fikk haike med sjøormen en annen gang.
Sørsamisk område
Det gikk heldigvis i nedoverbakker. Jeg hadde nemlig fryktet at stigningen opp fra Snåsavatnet ville bli en tung start på etappen. Utsikten var formidabel selv om jeg ikke lenger kunne se vannet. Foran meg viste Holemsfjellet seg frem med sine snødekte fjelltopper. Jeg krysset nå kommunegrensa og steg inn i Snåasen Tjielte. Snåsa er nemlig en del av det sørsamiske området. Fra 2008 ble det sørsamisk og norske språket likestilt i Snåsa etter kommunens innlemmelse i forvaltningsområdet for samelovens språkregler. Sørsamisk snakkes i dag av 500–800 personer. Sørsamene har derfor blitt beskrevet som «en minoritet i minoriteten». Språket skiller seg ganske mye fra nordsamisk. Faktisk i like stor grad som norsk skiller seg fra tysk.
Heggesbekk holdeplass
Jeg tok frem notatene og fant ut at Heggesbekk holdeplass var første stopp. Den lå bare en halvtime unna i følge Google Maps. Snåsavatnet kom til syne igjen og etter hvert fikk jeg øye på jernbanelinja. Da jeg ankom gården hvor holdeplassen skulle ligge, bestemte jeg meg for å gå videre. Det fristet lite å luske rundt på gårdsplassen og i hagen til de som bodde der. Det fantes kanskje ingen synlige rester etter holdeplassen heller som ble lagt ned i 1972.
Strindmo holdeplass
Jeg stilte inn GPS-en på neste holdeplass, nemlig Strindmoen som skulle ligge et par kilometer lenger nordover. Denne måtte jeg også dessverre gi opp, for det fantes hverken vei eller sti ned til sporet. Neste holdeplass med nesten samme navn ble enklere. Strindmo holdeplass lå nemlig tett ved veien og campingplassen. «Vara deg for tog» stod der porten som ledet til holdeplassen som var operativ frem til 1987. Grinda så ut til å være flittig brukt, for den ledet ned til vannet hvor det var satt opp benk og brygge. Jeg tok et bilde før jeg satte meg ned på en overbygd rasteplass ved veien. Her ble det en liten matpause før jeg ruslet videre.
Grønøra flyplass
Flekkan holdeplass ville bli neste stopp, vel seks kilometer lenger nord. Området var svært vakkert til tross for at jeg vandret langs en trafikkert vei. Nordlandsbanen fulgte meg tett mens jeg hadde fin utsikt til de snødekte fjelltoppene på andre siden av Snåsavatnet. Jeg passerte skiltet som ledet til Grønøra flyplass. Burde jeg tatt avstikkeren bort eller ville jeg risikere å bli fristet til flyhaik? Flyplassen ble anlagt i 1967 og flittig brukt av Snåsa flyklubb. I dag er det kun mikrofly som opererer på flyplassen.
Krigsminnesmerke
Et krigsminnesmerke dukket opp langs veien. Jeg ruslet ned til oppslagstavla som var oppført ved Jørstadelva. I følge tavla skjedde den eneste trefningen mellom amerikanske og tyske soldater på norsk jord i dette området. 2. mai 1945 ble fem tyske soldater skutt av den norskamerikanske styrken i Gjevsjøen hvor de hadde sin base. Denne styrken stod også bak flere sabotasjeaksjoner mot Nordlandsbanen hvor blant annet Tangen jernbanebru i Stod ble sprengt. Jeg satte meg ned på benken for en drikkepause mens jeg tenkte over alt jernbanen måtte gjennomgå i sluttfasen av krigen. På Østlandet ble de fleste aksjonene utført 14. mars 1945 i regi av «Operasjon Betongblanding» – dagen der over tusen norske motstandsfolk deltok for å ødelegge mest mulig av jernbanenettet for å hindre tysk tilbaketrekking.
Flekkan holdeplass
Jeg krysset elva over veibrua, men stoppet midt på for å fotografere den 30 meter lange jernbanebrua som fulgte veien parallelt. Flekkan holdeplass skulle ligge rett på andre siden av elva, men hvor? Da jeg ikke kunne se noen rester etter holdeplassen, tok jeg kun et bilde av området. På veien videre mot Jørstad passerte jeg Sandmoen husmannsplass på høyre hånd. Gården er i dag fredet av Riksantikvaren og bevart som museum.
Jørstad stasjon
Jeg nærmet meg sentrum av Jørstad. I følge kartet så det ut til å gå en snarvei langs jernbanelinja og forbi et industriområde, men var den farbar? Jeg bestemte meg for å spørre folk jeg eventuelt ville møte underveis. Men jeg så ikke en levende sjel. Og like forlatt så Jørstad stasjon ut til å være. Den ankom jeg etter å ha vandret på en øde grusvei en halv kilometer unna hovedveien. Jeg tok et stasjonsbilde før jeg satte meg ned på benken for en ny matpause i den nyoppførte ventebua. Det var nok noen år siden venterommet var tilgjengelig for de reisende. Etter et par knekkebrød, bestemte jeg meg for å la Google Maps vise vei. Den ville nemlig sende meg i en annen rute, men fortsatt forbi industriområdet.
Snåsamannen
Det var deilig å kunne bevege seg på grusvei, for føttene begynte å få nok av hard asfalt. Det var enda over ni kilometer igjen og litt over to timer til toget gikk. Jeg hadde med andre ord ikke så god tid. Burde jeg be om assistanse av Snåsamannen eller ville det bli betegnet som juks? En løsning kunne jo være at Joralf Gjerstad bar sekken min, for jeg antar han er full av kraft. Med mindre han ville gå så fort at jeg ikke klarte å holde tritt. Mens jeg humret over tanken passerte jeg industriområdet jeg fryktet ville være inngjerdet. Det skulle raskt vise seg at jeg hadde valgt den perfekte ruta, for fra industriområdet kunne jeg nemlig gå skinnelangs. En rustent og gjengrodd spor fulgte veien jeg nå gikk på.
Brønstad holdeplass
Industriveien ledet ut til hovedveien ved en planovergang. Jeg tok frem notatene mine for å finne ut nøyaktig hvor Brønstad holdeplass lå. Trolig lå plattformen nordøst for planovergangen. Etter å ha tatt et bilde, måtte jeg sette meg ned i grøfta for en ny pause. Nå kjente jeg sola varme godt og jeg hadde nesten ikke noe drikke igjen. Hvor er Snåsamannen når en trenger ham? Jeg reiste meg opp etter fem minutter for å vagge videre. Toget ville gå om en time. Etter å ha gått i et relativt flatt terreng, begynte området nå å bli kupert. Den lange oppoverbakken jeg måtte følge opplevdes veldig tung.
17. mai-steinen
En ny fristelse dukket opp, bare et par kilometer unna målet. Grana Bryggeri reklamerte nemlig for både «Beer, bed & breakfast». Tanken om å slenge seg ned i en myk seng etter en frisk IPA virket nesten uimotståelig. Jeg bet tenna sammen og vagget videre. Til tross for at det ble en liten omvei, valgte jeg gangstien for å slippe unna bilene langs veien. Denne passerte også 17. mai-steinen fra 1835. Dette gjør den faktisk til Norges eldste nasjonalmonument. Dessverre fikk jeg ikke tid til å besøke steinen, så jeg fortsatte videre i retning stasjonen. Da jeg endelig ankom, var toget forsinket. Derfor rakk jeg å vaske meg og skifte før toget trillet inn til stasjonen.
Svingete utfordringer
Synet av Grana bryggeri hadde skapt for store fristelser. Det var bare å finne kafévogna først som sist. Den svingete strekningen på ferden mot Trondheim skapte sine utfordringer. I en skarp sving veltet flaska med Dresin Pale Ale og personalet om bord måtte frem med bøtte og klut. Det ble tryggere å drikke øl med Henning på Macbeth i Trondheim. Han har jo også lovet å bli med på neste etappe mellom Snåsa og Grong. Jeg rakk en øl før jeg ruslet tilbake til Trondheim S for å ta nattoget til Oslo.