Steinkjer–Valøy
Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
---|---|---|---|
32 km | Asfalt, Grusvei | Krevende |
Hele syv nedlagte stasjoner ligger langs etappen mellom Steinkjer og Valøy som ble gjennomført på en varm sommerdag i april. Ved Tiltnes passeres et krigsminnesmerke over togulykken og sabotasjeaksjonene mot jernbanebrua ved Tangen.
Reiseselskap
Jeg hadde kommet meg da Bodø-toget trillet inn til plattformen. Vogna ble raskt fylt opp med passasjerer, og det hadde nok med flystreiken i SAS å gjøre. Sidemannen fikk med seg hvor jeg skulle av da konduktøren kontrollerte billetten min. I hvert fall hvor billetten gjaldt.
– Kommer du fra Snåsa?
– Neida, jeg skal bare på langtur, svarte jeg.
Så var praten i gang. Mykyta var opprinnelig fra Ukraina, men hadde slått seg ned i Mo hvor han jobbet som lærer. På veien opp til Steinkjer pratet vi om krigsfangene som jobbet på Nordlandsbanen. Mykyta kjente godt til det dystre kapittelet i norsk jernbanehistorie.
Oppmerksom konduktør
Turen opp til Steinkjer gikk raskt siden jeg hadde hyggelig selskap om bord. Jeg lovte å kontakte Mykyta når jeg planla etappen mellom Bjerka og Mo, for den ville han bli med på. Konduktøren skulte bort på meg da jeg satte meg ned på benken utenfor stasjonsbygningen. Kanskje husket han at jeg egentlig skulle av på neste stasjon? Jeg tok opp kameraet og fikk tatt bilde av det lange toget da det forlot stasjonen.
Buldring
Jeg satte kursen nordover og gjennom sentrum. I løpet av de to første timene skulle jeg følge jernbanen tett langs Reinsvatnet og Fossemvatnet, men først måtte jeg komme meg ut av sentrum. Jeg krysset brua over Steinkjerelva og tok av østover langs fylkesveien. Den var sterkere trafikkert enn jeg trodde. Plutselig hørte jeg en velkjent buldring bak meg som ikke kunne være noe annet enn et diesellokomotiv. Jeg tok frem kameraet og fikk knipset et bilde av det lange godstoget som suste forbi meg.
Velkjent høyspentledning
Jeg kjente sola godt i nakken der jeg vandret bortover langs jernbanen og høyspentlinja. Hvorfor hadde jeg ikke tatt med meg solkrem? Trøndelag og Nordland var de områdene hvor det ville bli varmest denne helga, og gradestokken hadde allerede passert 20 grader. Jeg tittet bort på høyspentlinja langs jernbanen og kunne faktisk kjenne meg igjen. Da jeg var barn tok jeg ofte Nordlandsbanen når vi skulle på ferie i Lofoten. Jeg var veldig opptatt av høyspentlinjer på den tiden, og ofte kunne jeg nistirre på dem ut av togvinduet. Det var nok fordi jeg ble med moren min på lærerhøyskolen i Tønsberg i fysikktimene. Jeg forstod godt forskjellen på serie- og parallellkobling allerede som syvåring.
Byafossen
Jeg krysset jernbanen over en planovergang og oppdaget en Bane NOR-bil som stod parkert langs sporet. Nå hadde jeg ankommet den første av en rekke nedlagte holdeplasser jeg skulle passere på dagens etappe, nemlig Byafossen stoppested. Her stod den en stasjonsbygning frem til 1971. Jeg kunne så vidt se antydninger til hvor plattformen hadde ligget. Ellers var det få rester etter holdeplassen som ble lagt ned i 1987.
Fossemvatnet holdeplass
Neste holdeplass på lista var Fossemvatnet som skulle ligge tre kilometer unna. Turen langs Reinsvatnet ble idyllisk, selv om jeg måtte passe meg for møtende biler i de krappeste svingene. Plutselig ringte telefonen. Det var Britt som lurte på om jeg var langt unna Sunnan. Hun ønsket å ta et bilde av meg for Steinkjer-Avisa som skulle lage reportasje. Sunnan var visst bare en holdeplass unna, for nå hadde jeg ankommet Fossem. Men hvor lå stasjonen? Jeg tok av på en gårdsvei mens jeg sjekket GPS-en, men måtte snu da jeg gikk i feil retning. Det var visst få spor etter Fossemvatnet holdeplass, men jeg kunne så vidt skimte restene etter treplattformen på andre siden av linja. Holdeplassen åpnet som Fossum stoppested i 1916 og hadde en liten stasjonsbygning. Holdeplassen ble lagt ned i 1972.
Britt
Jeg ringte Britt da jeg nærmet meg Sunnan.
– Ta til høyre og kryss jernbanen! svarte hun før hun la på.
Det var tydelig at hun visste hvor nedlagte Sunnan stasjon hadde ligget. Britt, som er en kusine av moren min, flyttet til Stod på slutten av 1960-tallet. Kanskje jeg kunne legge igjen den tunge sekken min i bilen hennes når hun ankom? Jeg skulle jo bo hos henne og Andreas på Smååsan denne helga.
Sunnan stasjon
Jeg krysset sporet over planovergangen og fortsatte langs grusveien. En mann holdt på å skru på en lastebil som stod parkert langs veien. I samme øyeblikk kom en bil kjørende imot meg. Det var visst Britt.
– Området er fullstendig gjengrodd, sa jeg. – Kanskje vi må ta et bilde på Valøy i stedet?
Vi presset oss gjennom et kratt for å komme nærmere stasjonsområdet. Det flate terrenget på andre siden av sporet kunne fortelle oss hvor stasjonsbygningen en gang stod før den ble revet i 1972. Jeg stilte meg langs den gjengrodde perrongen slik at Britt kunne ta noen bilder.
Sagbruk og kraftverk
Britt kjørte hjem med sekken min. Før jeg ruslet videre, satte jeg meg ned i gresset for å ta en lang lunsjpause. Jeg hadde flott utsikt over fossen ved demningen. Fallet utnyttes i dag av en kraftstasjon, men området har vært oppdemmet siden 1880 i forbindelse med oppføringen av et sagbruk. Mannen fortsatte å skru på lastebilen mens jeg spiste og koste meg. Han lurte nok fælt på hva jeg gjorde i området.
Uventet besøk
Jeg krysset elva og fortsatte på en grusvei gjennom skogen. Området begynte å bli kupert og jeg ble glad for at jeg hadde blitt kvitt sekken. Da jeg nesten hadde kommet på toppen av en bakke, hørte jeg noen rope fra huset til høyre for meg. Jeg ignorerte det, men ropingen ble bare sterkere og sterkere. Jeg snudde meg og så det var Britt. Da måtte jeg le.
– Beklager! ropte jeg. – Jeg var ikke klar over at jeg ville passere huset deres.
– Vent litt! ropte Britt. – Jeg blir med deg et stykke.
Reitlo holdeplass
Britt var virkelig sprek, for jeg hadde nesten problemer med å holde tritt. Det var nok fordi jeg begynte å bli sliten. Heldigvis var det slutt på stigningene og landskapet åpnet seg mer opp.
– Reitlo holdeplass lå rett her borte, sa jeg.
Jeg merket at Britt ikke kjente til holdeplassen, så hun lot meg lede vei. Vi tok av til venstre da vi ankom gården ved Gran. Den usikrede planovergangen hvor holdeplassen skulle ha ligget var bare et par hundre meter unna.
– Jeg er litt usikker på hvor plattformen lå, sa jeg. – Men det ser ut for at den lå mot nord.
Holdeplassen lå faktisk midt i veien, for både Reitlo og Tiltnes var kun utstyrt med enkle tretrapper som kunne flyttes etter behov.
Stod stasjon
Britt valgte å returnere til Smååsan mens jeg fortsatte ferden mot Valøy. Selv om området var flatt, begynte jeg å bli veldig sliten. Var det manglende søvn eller varmen? Etter tre kvarter endte veien ut i et kryss. Jeg var så sliten at jeg måtte sette meg rett ned i grøfta. Google ga meg ingen oppløftende nyheter, for appen fortalte meg at det var over 11 kilometer igjen. Etter en halvtime var jeg på beina. Det var så vidt jeg orket å ta den lille omveien via Stod stasjon som bare lå syv minutter unna. Det fikk holde med et stasjonsbilde fra brua, for stasjonsområdet var inngjerda og bygningen revet.
Snåsavatnet
Det ble hardt for føttene å fortsette på asfalt. Jeg bet tennene sammen og satte opp tempoet for å komme i mål. Veien gikk heldigvis i en lang nedoverbakke. Snåsavatnet kom til syne og jeg begynte å tenke på hva Martha en gang hadde fortalt meg i Trondheim på en studentfest. Snåsavatn var visst noe man gjerne blandet med kaffe i lystige lag …
Tiltnes holdeplass
Veien fulgte nå både hjemmebrentsvannet og jernbanen tett. Jeg tok opp GPS-en og fant ut at jeg hadde kommet frem til Tiltnes. I likhet med Reitlo ble Tiltnes betjent med en portabel tretrapp. Bane NOR ville neppe ha godkjent en slik løsning i dag av sikkerhetsmessige årsaker. Begge holdeplassene ble nedlagte i 1987. Etter at jeg hadde tatt noen bilder, satte jeg meg ned på noen tømmerstokker for å ta en ny pause. Nå var det «bare» seks kilometer igjen …
Sabotasjeaksjoner
Jeg passerte et severdighetsmerke og oppdaget en tavle på venstre hånd. Det viste seg å være i tilknytning til jernbanen. Hele tre hendelser hadde skjedd i dette området. 28. april 1940 ble jernbanebrua en kilometer lenger østover sprengt. 3. mai samme år kolliderte to tog på samme sted hvor åtte soldater døde og 40 ble såret. Den 15. april 1945 ble jernbanebrua på nytt sprengt for å hindre transporten av tyske soldater.
Valøy stasjon
Det gikk ikke spesielt raskt på slutten. Jeg begynte å vagge og subbe bortover veien. Lettelsen var derfor stor da jeg kom frem til avkjørselen til Valøy. Grusveien jeg nå gikk på fulgte vannkanten tett. Jeg varslet Britt om at det var på tide å hente meg. Selv om det bare var en kilometer igjen, føltes den ufattelig lang. Den mørkeblå stasjonsbygningen kunne ses på lang avstand, men jeg var såpass sliten at jeg faktisk måtte ta en ny pause. Etter noen slurker med saft, var jeg på beina igjen. Bikkjene i nabohuset begynte å bjeffe da jeg gikk opp bakken til stasjonen. Den virket bebodd, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg tok noen bilder og satte meg ned på en trapp. Noen minutter senere kom Britt og Andreas kjørende opp veien. Det var så vidt jeg orket å bli med på avslutningsbildet av meg og Britt foran stasjonsbygningen. Jeg fikk servert innherredssodd da vi kom til Smååsan, og det smakte utrolig godt.