Banner
Kart
Kontakt
Kontakt
LukkLukk Instillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Nordlandsbanen / Røra–SteinkjerEtappe

Røra–Steinkjer

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
22 km Asfalt Middels
Selv om store deler av etappen går langs E6, passeres flere nedlagte stoppesteder på veien. Spesielt vakker er stasjonsbygningen i Sparbu, som er tegnet av Paul Armin Due og inspirert av flere stilarter.
Målevogn. Foto: Erlend Garåsen
Målevogn. Foto: Erlend Garåsen
Klokka fire om morgenen ringte vekkeklokka. Jeg spratt opp og satte på kjelen før jeg hoppa i dusjen. Dette ville bli en lang dag, så jeg måtte rekke å koke tomatsuppe før jeg skyndet meg ned til Oslo S. Onkelen min, Helge, skulle plukke meg opp på Værnes klokka 8 for å kjøre meg til Muruvika. Derfra skulle jeg gå Malvikstien til Hommelvik før jeg hoppa på lokaltoget til Røra for å gå etappen til Steinkjer.

Tomme gater
Jeg fikk god tid da jeg ankom Oslo S, så jeg rakk å ta et bilde av Østbanestasjonen før jeg hoppa på flytoget. Siden klokka ikke var mer enn halv seks om morgenen, fikk jeg tatt et fint bilde helt uten mennesker. Jeg rakk heldigvis å kjøpe meg kaffe på Narvesen før jeg gikk om bord i toget, for jeg var stuptrøtt.

Privatsjåfør
Helge stod klar i ankomsthallen da jeg landet ti minutter før tiden. Jeg ble kjørt til Muruvika hvor Malvikstien ender. Ville jeg rekke et tidligere tog til Røra mon tro? Helge ville gjerne være med å gå Malvikstien, men han måtte i et møte han ikke fikk flyttet på. Dermed ble det en tur alene på den tre kilometer lange turveien som er lagt over en nedlagt del av Nordlandsbanen. Da Gevingåsen tunnel åpnet mellom Hommelvik og Hell i 2011, ble deler av sporet revet og omgjort til en universelt utformet turvei i 2017.

Malvikstien
De små vanndammene på bakken vitnet om at det nylig hadde regnet. Selv om himmelen fortsatt var grå, så det ut til at det ville bli oppholdsvær. Jeg måtte følge en grusvei langs sporet et par hundre meter før jeg kom inn på Malvikstien. Turveien var en flott skue, der den slynget seg inntil den bratte fjellsiden langs kysten. Jeg gikk ikke alene selv om klokka bare var halv ni om morgenen. På veien ble jeg nemlig forbigått av ei jente som lufta hunden og flere syklister. Dette var virkelig en populær rute.

Som før
Det ble frokost nummer to da jeg ankom Hommelvik stasjon rett før ti. Etter en halvtime trillet lokaltoget inn på stasjonen. SJ hadde enda ikke rukket å sette sitt eget preg på motorvognsettet, for det hadde fortsatt den karakteristiske NSB-fargen. Et klistremerke med den nye «Nord»-logoen var det eneste kjennemerket på at de hadde overtatt som operatør på Trønderbanen. Til og med været var som før, for etter en halvtime festet de første regndråpene seg på ruta. Hvorfor må det alltid regne i Trøndelag når jeg går skinnelangs?

Den strakaste veg
Det hadde heldigvis sluttet å regne da jeg steg av toget, men himmelen var fortsatt full av mørke skyer. Etter et par stasjonsbilder, var jeg på beina. Heldigvis kunne jeg følge sykkelveien den første kilometeren ut fra stasjonsområdet, for denne dagen måtte jeg forsøke å bli venn med E6. Det fantes nemlig få alternativer enn den trafikkerte europaveien. Siden alle skulle ha Norgesferie i år, kunne det bli en utfordring. Det var allerede tett trafikk på veien.

Tog på Røra stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Tog på Røra stasjon. Foto: Erlend Garåsen


Utfordringer
Det ble mer utfordrende da sykkelveien tok slutt. Jeg stod lenge langs E6 før jeg torde å løpe over, for det var nok best å gå på venstre side. Veien var fylt med norskregistrerte bobiler som hadde startet på fellesferien. Veien var smal og det var ikke enkelt å gå i grøfta. Langs veien vokste det nemlig giftige tromsøpalmer og annet søkkvått ugress jeg ville holde meg unna. Det ble ikke bedre da jeg kjente den første regndråpen i panna. Etter fem minutter så høljet det ned. Hvor kunne jeg søke ly? Veibanen ble raskt fylt med små vanndammer, og jeg kunne kjenne at jeg allerede var våt på beina.

Væromslag
Et busskur dukket opp langs veien etter en lang oppoverbakke. Jeg løp over E6 og fikk tatt på meg tørre sokker og sko. Det ble en kort lunsjpause med tomatsuppe til det verste regnet hadde gitt seg. Plutselig dukket sola opp og jeg kjente den varme. Jeg bandt turjakka rundt livet og håpet den ville tørke før jeg nådde frem til Steinkjer.

Forenklet historie
Jeg ankom Sparbu etter en time. Før jeg ruslet ned til stasjonen, stakk jeg innom Shell-stasjonen for å kjøpe meg noe kaldt å drikke.
– Er du på tur? spurte den eldre mannen bak kassa.
Det ble for komplisert å forklare Skinnelangs-konseptet, så jeg nøyde meg med å fortelle om dagens etappe. Mannen var imponert nok. Jeg satte meg på en benk utenfor med en iskaffe og spiste opp resten av tomatsuppa. Den var heldigvis fortsatt varm, selv om det begynte å bli noen timer siden suppa ble kokt.

Sparbu stasjon
Sparbu stasjon lå bare et par minutter unna. Jeg tok et bilde av baksiden av stasjonsbygningen, men jeg burde selvsagt ha ruslet de siste meterne frem til perrongen. Den vakre bygningen i dragestil ble tegnet av Paul Armin Due. Siden den ble oppført i 1905, er stasjonsbygningen også inspirert av jugendstilen som vokste frem ved århundreskiftet. Hvorfor gikk jeg ikke nærmere for å få et bedre bilde? Jeg tror jeg nølte ettersom bygningen virket bebodd. Det ble en kort visitt før jeg ruslet opp til europaveien igjen.

Sparbu stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Sparbu stasjon. Foto: Erlend Garåsen


Målevogn
Det var ikke langt til neste stoppested. Mære lå kun et par kilometer lenger nord, så jeg satte opp tempoet for å komme raskt frem. Plutselig hørte jeg et tog tute. Jeg tok opp kameraet og zoomet inn mot linja. Det var kun et lokomotiv fra Bane Nor som var på tur. Den gule målevogna ble allikevel en fotogen severdighet. Jeg fortsatte videre langs sykkelstien og nådde frem til Mære etter en halvtime. Det var trygt å krysse E6, for veikrysset var nemlig utstyrt med trafikklys. Jeg «trykket» på knappen med albuen for ikke å berøre den. Etter å ha kommet trygt over, fikk jeg øye på det tidligere stasjonsområdet.

Mære stoppested
Mære stoppested ble lagt ned i 2001, men stasjonsbygningen var for lengst jevnet med jorden. Jeg krysset brua og tok av på en grusvei som ledet ned til sporet. Plutselig hørte jeg toget. Jeg snudde og løp opp til brua igjen. Stasjonsbildet ble bra nok fra høyden siden jeg også fikk med lokaltoget til Steinkjer. Det ble en kort drikkepause i skråningen før jeg krysset E6 igjen. Det var under fire kilometer til neste stoppested, nemlig Vist som ble lagt ned i 1990.

Mære stoppested. Foto: Erlend Garåsen
Mære stoppested. Foto: Erlend Garåsen


Vist stoppested
Fra Mære var det ikke lenger lov å følge E6, for veien ble nemlig utvidet med flere felter. Heldigvis kunne jeg fortsette på gamleveien som fulgte europaveien tett. Det gikk raskt å gå til Vist, for den rette veien hadde nesten ingen stigninger. Allikevel kjente jeg godt den lille bakken opp til veikrysset. Det ble nok mer utfordrende å krysse brua over motorveien, for jeg måtte vandre midt i to rundkjøringer. Etter jeg hadde passert brua over jernbanen, tok jeg av på traktorveien som ledet ned til det gjengrodde stasjonsområdet. Det var ikke lett å se noen rester, for stasjonsbygningen ble revet allerede i 1965.

Innstilt tog
Nå var det «bare» elleve kilometer igjen til Steinkjer. Jeg sendte en SMS til min mor som var på vei fra Sunnmøre med tante. Vi skulle alle på slektsstevne i Lofoten, så planen var å møtes på Snåsa. Noen dager før avreise ble toget til Snåsa innstilt, så nå måtte de plukke meg opp i Steinkjer i stedet. Jeg fikk raskt svar. De hadde ikke kommet til Oppdal en gang, så dette ville ta sin tid. Derfor la jeg meg ned i skråningen og nøt utsikten til Beitstadfjorden. Noe måtte jeg jo gjøre for å få tida til å gå.

Vond hofte
Etter en halvtime vagget jeg videre. Det var så vidt jeg klarte å gå, for nå verket høyre hofte. Derfor satte jeg meg ned i et busskur for en ny pause. Jeg tok av meg skoa og hvilte beina på sekken. Kort tid etter stanset bussen utenfor busskuret, men jeg kikket en annen vei for å få sjåføren til å kjøre videre. Fem minutter senere stanset en varebil med gule saftblandere på taket. Mannen kom ut av bilen i arbeidsklær og ruslet rett mot meg.
– Sitter du der? spurte han.
Før jeg rakk å svare, hadde han byttet den fulle sekken med en ny fra søppelkassa i skuret. Jeg slo av en lenger prat. Denne gangen valgte jeg å fortelle om prosjektet mitt og fjorårets etapper mellom Steinkjer og Snåsa. Det viste seg at han kjente både Britt og Andreas, slekta på Smååsan hvor jeg hadde overnattet året før.

Nordlandsbanen og Steinkjer. Foto: Erlend Garåsen
Nordlandsbanen og Steinkjer. Foto: Erlend Garåsen


Inderøy gårdsbryggeri
Jeg brukte nok et par timer på den siste mila til Steinkjer. Selv om jeg reiste fra Hommelvik to timer tidligere enn planlagt, ankom jeg Steinkjer stasjon klokka seks som opprinnelig estimert. Det var nesten tre timer til Tone og Kristin ville ankomme Steinkjer. Hvor skulle jeg gjøre av meg? Ettersom de fleste kafeene og barene i området var stengt, ruslet jeg bort til hotellet som lå et kvartal unna. Der fant jeg meg et par lokale øl fra Inderøy gårdsbryggeri og overlevde dermed ventetiden.

Grana bryggeri
Jeg kjøpte en takeaway-pizza rett før Tone og Kristin ankom Steinkjer. Deretter kjørte vi til Snåsa hvor vi skulle bo på hver våre overnattingssteder. Det ble noen flere lokale øl på meg, for jeg hadde nemlig fått overnattet gratis hos Grana bryggeri i bytte mot en annonse. Dette var et særdeles koselig og unikt overnattingstilbud – et kombinert bed & breakfast og bryggeri. Jeg rakk dessverre ikke å teste mer enn en engelsk bitter fra kranene før jeg måtte ta kvelden, for jeg var temmelig sliten. Dagen etter var jeg så gåen i hofta at jeg måtte droppe etappen videre til Grong. Jeg hadde jo tross alt ferie, så jeg ble med Tone og Kristin på sightseeing i stedet. Det ble en tur innom det samiske senteret Saemien Sijte og til helleristningene ved Bølareinen.
Sponsor:
Grana bryggeri