Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Nordagutu–Hjuksebø

Nordagutu–Hjuksebø

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
12 km Asfalt, grusveier og stier Lett
Etappen går i motsatt retning fra Hjuksebø i stedet for Nordagutu. Første del går langs den trafikkerte fylkesveien et stykke frem til Holtsås. Deretter fortsetter turen langs en grusvei forbi Sundsvalen og videre inn i marka på stier og lysløyper frem til Nordagutu.
< >
Skogsvei
.
Denne dagen hadde jeg allerede gått litt over en mil langs siste del av Tinnosbanen mellom Notodden og Hjuksebø. Nå skulle jeg fortsette frem til Nordagutu og ta bussen eller toget videre til Bø. Der skulle jeg bli plukka opp av faren min for å feire resten av påska på hytta i Lifjell.

Veps
Selv om det var i begynnelsen av april, var det svært varmt ute. Da det satte seg en veps på stasjonsbenken, innså jeg at det var på tide å ta av seg genseren. Jeg fortsatte derfor i t-skjorte ned fra Hjuksebø stasjon med den store tursekken min. Planen var å følge fylkesveien et stykke og fortsette på turstier inn i marka de siste kilometerne frem til Nordagutu. På veien ned passerte jeg minnesmerket over Johan Theodor Johnsen Wæhre som fikk Ridder av St. Olav i 1910 for sin fortjeneste av jernbanevæsenet.

Gammelt skur
De første kilometerne langs hovedveien var ikke spesielt spennende. Unntaket var den fine utsikten jeg hadde til Heddalsvatnet. Da jeg kom frem til Flåta, ble det litt mer spennende. Jernbanen fulgte nå hovedveien tett. Jeg tok frem kameraet mitt i tilfelle det ville komme et tog. På andre siden av sporet oppdaget jeg et forfallent skur. Var det restene etter en gammel holdeplass mon tro?

Holtsås
Jeg kom frem til et stort kryss. Fylkesveien fortsatte videre på ei bru og endte opp på andre siden av Heddalsvatnet. Jeg skulle i stedet ta av på en mindre vei som gikk rett sørover. Veien så ut til å være atskillig mindre trafikkert enn den jeg hadde fulgt fra Hjuksebø. Et skilt pekte opp til Holtsås stasjon. Det var 900 meter å gå i oppoverbakke. Orket jeg det? I følge kartet fantes det ingen stier eller veier videre sørover fra stasjonen, så det betinget at jeg måtte gå hele veien tilbake igjen. Jeg bestemte meg for å hoppe over denne stasjonen og i stedet komme meg frem til Nordagutu.

Tørst
Det tok ikke lang tid før jeg kunne fortsette inn på en enda mer spennende vei. Ved Tveiten fortsatte jeg opp en grusvei som så ut til å forbinde gårdene i området. Det gikk stadig oppover og oppover. Jeg måtte ta flere pauser før jeg nådde toppen. Til tross for at jeg hadde drukket en flaske Munkholm på Hjuksebø, var jeg fortsatt veldig tørst. Det fantes ingen butikker i nærheten hvor jeg kunne få kjøpt meg noe å drikke. Kanskje jeg skulle spørre noen på gården om et glass vann?

Uvedkommen
Da jeg kom frem til den øverste gården ved Sundsvalen, ble jeg usikker på veien videre. Barna på gårdsplassen sluttet å leke da jeg nærmet meg huset. Nå kikket de bare spørrende bort på meg. Det var akkurat som jeg skulle ha tråkket inn i en fremmed hage og forstyrret den private grillfesten. Heldigvis fortsatte veien forbi gården langs høyspentlinja, men den var i en helt annen forfatning. Ville det være mulig å fortsette på den gjørmete traktorveien frem til Nordagutu?

Tursti
Veien ble mer og mer gjørmete jo lengre inn i marka jeg kom. I følge kartet skulle jeg krysse jernbanen, men alt jeg så var trær. Etter en halvtime kom jeg frem til et kryss hvor jernbanen kom til syne. Veien til venstre krysset Sørlandsbanen under ei bru. Jeg tok frem kartet og fant ut at jeg skulle under brua og fortsette på en ny vei langs jernbanetraséen videre sørover. Da jeg kom ut på andre siden av brua, oppdaget jeg at veien videre faktisk var en flott tursti som gikk rett inn i skogen. Jeg mistet mobildekningen og kunne ikke lenger navigere via det interaktive kartet på UT.no-appen.

Lysløype
Jeg følte nå at jeg var helt alene inne i ødemarken. Da jeg så på klokka, oppdaget jeg at toget til Bø hadde gått for ti minutter siden. Bussen ville gå om 40 minutter, ville jeg rekke det? Jeg satte opp tempoet, men jeg måtte stadig stoppe for å hente igjen pusten. Terrenget var såpass kupert og det gikk stadig oppover og oppover. Det var vanskelig å navigere ettersom jeg ikke hadde dekning. Selv om jeg ofte møtte på kryssende stier, forsøkte jeg å fortsette i samme retning som jeg kom. Lysmaster stod nå oppførte langs stien. Det var tegn til sivilisasjon. Det så ut for at jeg nå gikk i en lysløype som muligens ble brukt av skigåere på vinterstid.

Et kvarter igjen
Jeg kom ut av den tette skogen og inn på en bredere grusvei. En yngre mann stod ved et kryss og holdt på med telefonen sin. Det så ut som han forsøkte å finne musikk til joggeturen.
– Unnskyld, kan du fortelle meg raskeste vei til stasjonen?
Det var visst bare å fortsette videre rett frem i følge ham. Jeg så på klokka. Det var et kvarter til bussen gikk. Ville jeg rekke den? Jeg satte opp tempoet ytterligere siden jeg nå gikk i en lang nedoverbakke.

På hengende håret
Grusveien ledet ut til en asfaltert vei gjennom et boligområde. Jernbanen kom til syne og det som trolig var sentrum av Nordagutu. Det var seks minutter til bussen gikk, men jeg ante ikke hvor den gikk fra. Jeg gikk nå i et svært hurtig tempo mens jeg forsøkte å finne stasjonsbygningen. Bussen ville trolig stoppe i nærheten av denne. Jeg krysset jernbanen og oppdaget stasjonen til høyre for meg. Ville jeg rekke å ta et stasjonsbilde? Jeg burde jo prioritere bussen. Det var tre minutter igjen. Jeg løp opp til stasjonen og tok et raskt bilde. Deretter løp jeg ned til veien nedenfor. Da oppdaget jeg bussholdeplassen. Jeg løp over veien og satte meg ned på autovernet. Det var et minutt igjen. God tid, tenke jeg. Derfor tok jeg opp en appelsin som jeg akkurat rakk å skrelle før bussen trillet inn i busslompa på minuttet.
comments powered by Disqus