Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Drangedal–Lunde

Drangedal–Lunde

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
33 km Afalt og grusveier Middels
Turen går langs fylkesveien til Nakksjø hvor det ligger en nedlagt stasjon. Deretter går ferden på grusveier langs jernbanen til nedlagte Tyri stoppested forbi Skardfjellet. De siste kilometerne går langs fylkesveien frem til Lunde stasjon.
< >
Grusvei mot Vomstølen
.
Dette var en etappe jeg lenge hadde ønsket å gå, men jeg måtte vente til jeg fant noen som ville bli med på en såpass lang tur. Jeg ville helst ha turfølge siden jeg ikke kjente de øde områdene rundt Skardfjellet så godt. Elisabeth lot seg heldigvis ikke skremme av en tremilsetappe. Hun valgte å kombinerte etappen med en tur på hytta.

Vekkerunde
Vi hadde avtalt å møte hverandre ved Drangedal stasjon. Rett før toget kjørte inn til stasjonen, dukket konduktøren opp.
– Er du våken? spurte hun. – Jeg må ofte vekke folk så tidlig en søndag, skjønner du.
Folk i Drangedal var i hvert fall ikke våkne. Nå stod jeg utenfor det øde stasjonsområdet og så ikke en levende sjel. Jeg tok de sedvanlige stasjonsbildene mens jeg ventet på Elisabeth. Ti minutter senere dukket hun opp, men til tida. Jeg hadde glemt å fortelle henne at toget ankom før klokka 10.

Lengre enn langt
Vi satte av sted med rask gange langs fylkesveien mot Nakksjø. Derfra skulle vi ta av på noen øde turveier vi kunne følge nesten hele veien frem til Lunde.
– 37 kilometer, sa Elisabeth og pekte på veiskiltet foran oss.
– Har jeg dummet meg ut nå igjen? svarte jeg. – Etappen skulle jo bare være litt over tre mil.
Ville vi rekke toget vårt som gikk i sekstiden fra Lunde? Vi måtte jo toge tilbake til Drangedal for å hente bilen. Og vi skulle begge på jobb dagen etter.

Solbergdammen
Veien krysset en større demning. Vi kikket begge bort på den gamle brune bygningen som lå helt inntil demningen.
– Kanskje det har vært en gammel mølle her? sa jeg.
Solbergdammen ble bygget i 1919 og er en del av Kragerøvassdraget. I nærheten lå også Hansbuflaten holdeplass hvor toget tidligere stoppet.

Ku i vannet
Veien krysset jernbanen under ei bru og fulgte den tett på venstre hånd.
– Se båten! sa Elisabeth.
Vi gikk nå langs Tveitvatnet og fikk øye på en hvit plastbåt som nesten hadde sunket til bunns. Bare fronten stakk opp av vannet. I nærheten romsterte en mann voldsomt ved vannkanten. Holdt han på å redde en annen båt mon tro?
– Der kom regnet, sa jeg. – Vi bør kanskje dra frem ponsjoen.
Værvarselet var litt varierende denne dagen. Det var sol og fint vær da jeg steg av toget, men nå begynte det å regne ganske mye.
– Ku på henger! ropte Elisabeth.
Mannen som styrte rundt ved vannet kjørte forbi oss med hengeren. Det var visst kua og ingen båt han hadde reddet. Hvordan i all verden hadde den havnet i vannet?

Distraksjoner
Plutselig fikk jeg øye på en liten avstikker som gikk langs jernbanen. Jeg fulgte denne og kom frem til en port som ledet inn til sporet.
– Kan det ha ligget en holdeplass her? spurte jeg Elisabeth.
– Det er du som har kontroll på slikt, svarte hun.
Og jeg hadde null kontroll, for da vi ruslet videre passerte vi Kjosen stasjon uten at jeg la merke til det. Stasjonsbygningen er revet i dag, men restene skal ligge der godt synlig. Det var nok for mye annet langs veien som distraherte oss.
– Et surfebrett, sa Elisabeth og pekte ned i vannet. – Full vind i seilene, la hun til.

Ormer og synkehull
Vimsete som jeg var, holdt jeg på å tråkke rett nedi et stort hull i asfalten.
– Et synkehull, sa jeg.
Det var nok regnværet som hadde vasket ut underlaget under asfalten.
– Pass deg! ropte Elisabeth.
Det var bra hun sa ifra, for nå holdt jeg på å tråkke rett på en hoggorm som varmet seg på veien. Den lå helt stille, stiv som en pinne. Jeg dristet meg bort og fikk tatt et bilde før vi ruslet videre.

Flere ormer
Det var flere rare ting å se langs veien enn vi hadde forutsett. Nå fikk vi øye på et miniatyrhus som stod ute på gården. Huset var like stort som et hundehus og var trolig en kopi av gårdshuset. Jeg listet meg inn på gården for å ta et bilde før vi ruslet videre.
– Pass deg! ropte Elisabeth.
En ny hoggorm varmet seg på asfalten, men denne var atskillig større. Denne lå like stille som den forrige, så jeg fikk også tatt et nærbilde av denne. Det er nok et instinkt de har – at de stivner til for å spille døde når noen nærmer seg.

Nakksjø
Plutselig fikk vi øye på et stort vann mellom trærne. Vi hadde kommet frem til Nakksjø.
– Nå må vi se etter en grusvei til høyre, sa jeg.
Nakksjø er i likhet med Solbergdammen en del av Kragerøvassdraget. Veien krysset den nordlige delen av innsjøen som nærmest var som en diger myr. Jeg tok bilde av den siden av brua som pekte vekk fra vannet. Her gikk innsjøen over til å bli en sumpmyr. En skulle nesten tro det var høst med tanke på de sterke gule fargene myra hadde.
– Nakksjø stasjon, sa Elisabeth.
Et lite gult skilt pekte inn i skogen. Vi hadde funnet veien vår. Nå skulle vi følge grusveier nesten helt frem til Lunde.

Nakksjø stasjon
Sviller lå i hulter til bulter på stasjonsområdet. Det lille huset som stod langs sporene så ut til å være av nyere dato, men på nøyaktig samme sted hvor den opprinnelige stasjonsbygningen stod. Kanskje stasjonen bare var ombygget? Jeg tok noen bilder av området mens Elisabeth så etter et sted hvor vi kunne spise. Vi hadde tross alt gått 15 kilometer og begynte å bli sultne.
– Kanskje vi skal sette oss på berget? foreslo jeg.
Jeg fant meg en stor grop som ble som en friluftslenestol. Nå kunne det gjerne komme et tog, tenkte jeg.

Skinnelangs
Etter et kvarter var vi på beina igjen. Den fuktige og kjølige lufta hadde gjort oss kalde og det gjaldt å holde tempoet oppe. Grusveien fortsatte langs ytterkanten av en tett furuskog. På andre siden av veien var de fleste trærne felte. Etter en stund dukket jernbanen frem mellom trærne. Nå ble det skikkelig skinnelangs, for i følge kartet skulle veien følge jernbanen tett et godt stykke fremover.
– Toget, ropte jeg.
Jeg tok opp kameraet og rakk akkurat å ta bilde av toget til Stavanger da det passerte. «Se Norge. Ta toget» stod det på lokomotivet. Min egen erfaring er at Norge best ses skinnelangs.

Flott sti
Nå ble jeg litt spent, for i følge Google Maps ville veien ende i dette området. Kartverket viste imidlertid en tynn stiplet linje som fulgte sporet videre. Elisabeth stod igjen mens jeg befarte området for å lete etter den inntegnede stien.
– Sjekk den flotte løypa! sa jeg da Elisabeth kom etter.
En tynn sti med grusdekke gikk rett inn i skogen og fulgte Sørlandsbanen videre på en liten fjellhylle. Dette ble nok kanskje den flotteste delen av turen.

Skardfjellet
Veien gikk nå brattere og brattere opp fjellsiden.
– Vi tar en pause når vi når toppen, foreslo jeg.
Men toppen nådde vi aldri. Ved hver eneste sving, fortsatte veien i en ny oppoverbakke. Jernbanen hadde for lengst forsvunnet inn i den 761 meter lange Skardegrindstunnelen. Vi hadde nemlig kommet til Skardfjellet og var i ferd med å bestige det. Etter en god stund flatet terrenget ut og det begynte å gå nedover igjen. Rett før de bratte nedoverbakkene fikk vi øye på et utsiktspunkt hvor det stod oppført en benk. Det var ikke lenger noen tvil om hvor vi skulle ha dagens lunsj. Jeg klarte ikke å takke nei da Elisabeth bød på en kopp varm grønnsaksuppe.

Tidligere tog
Etter en halvtime var vi på beina igjen. Regnet hadde gitt seg og himmelen klarnet opp. Jeg tok opp NSB-appen og fant ut at vi kanskje ville rekke et tidligere tog enn planlagt.
– Vi bør kanskje rekke det, sa Elisabeth og satte opp tempoet.
Men var det realistisk? I så fall måtte vi ta igjen en halvtime i forhold til den tiden Google Maps mente vi ville bruke. Det gikk uansett raskt ned de bratte bakkene fra fjellet. Jernbanen kom til syne og vi tok av på en ny grusvei da vi kom ned til Svarttjørn.

Nye reptiler
Det var nok ikke helt slutt på «fjellovergangene», for nå gikk veien bratt oppover igjen. Det så dermed ikke ut for at vi ville rekke det tidligere toget. På veien passerte vi et nytt reptilvesen, nemlig ei padde som også stivnet til da vi nærmet oss. Er dette noe som kjennetegner alle reptiler? Fordelen var at jeg fikk tatt bilde av dem alle.

Tyri stoppested
Sivilisasjonen var nær. Etter at vi hadde klatret rundt en bom over ei bru, fikk vi øye på en parkert bil med hestesko i grillen. Veien videre ut fra skogen gikk i et lettgått terreng gjennom en dal. Omsider fikk vi øye på både jernbanen og fylkesveien. Og rundt neste sving ventet det en overraskelse.
– En stasjon, utbrøt jeg og pekte på noen hvite bygninger som stod langs andre siden av sporet.
Stasjonsbygningen til Tyri stoppested virket bebodd. På veggen var det montert en parabolantenne og godshuset så ut til å fungere som garasje. Selv om vi fortsatt prøvde å rekke toget, gikk jeg ut i grøfta for å ta et stasjonsbilde. Plutselig hørte vi synging i skinnene. Jaggu ble det ikke et bilde av et passerende tog i tillegg.

Forsinket tog
Jeg hadde opprinnelig tenkt vi kunne følge en grusvei gjennom Settendal til Lunde, men nå valgte vi den mer forutsigbare fylkesveien i stedet. Den var nok godt brukt av de lokale, for spor av svidd gummi fantes flere steder underveis. Vi satte opp tempoet igjen. Nå hadde vi nemlig gått et kvarter raskere enn det Google mente det ville ta. Ville vi allikevel klare det?
– Toget er fem minutter forsinka, sa jeg da jeg hadde sjekket avgangen med NSB-appen på ny.

Lunde stasjon
Himmelen ble blå og sola tittet frem da vi nærmet oss Lunde. De snødekte toppene til Lifjell kunne skimtes langt der fremme.
– Toget er ytterligere ett minutt forsinka, sa jeg.
Vi skyndet oss alt vi kunne. Det øynet allikevel håp da vi fikk øye på stasjonsbygningen, selv om toget skulle ha gått for to minutter siden. Ingen av oss hadde jo hørt toget passere. Det så mindre lovende ut da vi kom ned til perrongen, for den var tom.
– Det er ikke mange som reiser herfra, sa jeg noe optimistisk.
Elisabeth var derimot ikke helt overbevist. Etter ti minutter kunne vi slå fast at vi pent måtte vente på neste tog som gikk to timer senere. Vi ruslet derfor ned til slusene i stedet for å ha noe å gjøre.

Dresin Pale Ale
Stien som fulgte Telemarkskanalen var virkelig idyllisk, i hvert fall nå som vi hadde godværet med oss.
– Jeg tror det ligger en kafé ved slusestasjonen, sa jeg.
Og det gjorde det, men utenfor vrimlet det av penkledde folk.
– Det er visst konfirmasjon, sa Elisabeth.
Vi fant i stedet en benk nær kanalen hvor vi spiste siste rest av lunsjen. Tiden gikk raskt, for plutselig var det på tide å gå tilbake til stasjonen. Jeg rakk å skifte til rent tøy før toget ankom. Vi gikk rett inn i kafévogna, for jeg ville ha meg en iskald øl som premie. Både verten og konduktøren lurte på hvordan jeg skulle rekke å drikke en halvliter Dresin Pale Ale før vi ankom Drangedal stasjon. Jeg fortalte derfor om både dagens etappe og om Skinnelangs-prosjektet.
– Har du gått Tinnosbanen? spurte konduktøren nysgjerrig. – Jeg var konduktør der tidligere, la han til.
Da toget kjørte inn på Drangedal stasjon, hadde jeg muligens overtalt konduktøren til å bli med langs Setesdalsbanen. Og ølen hadde jeg selvsagt drukket opp.
comments powered by Disqus