Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Neslandsvatn–Drangedal

Neslandsvatn–Drangedal

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
22 km Asfalt og grusveier Middels
Fra Neslandsvatn følges traséen til Kragerøbanen frem til Heldøla. Deretter går turen langs fylkesveien frem til Drangedal. Ved Sønderå passeres jernbanebrua som ble sprengt i 1945 for å hindre den tyske tilbaketrekningen.
< >
Drangedal stasjon
.
Etappen hadde ikke gått helt som planlagt. Dagen før hadde jeg satt meg på toget i halv åttetiden fra Oslo S, men jeg ble bekymret da lokføreren plutselig snakket over høyttaleranlegget.
– Kan togpersonalet komme frem snarest mulig?
Toget stod nå bom stille utenfor Drammen stasjon. Omsider trillet vi inn til stasjonen og fikk snart en oppdatert beskjed.
– Det har vært en ulykke. – Personskade for å si det slik, la konduktøren til noe vagt.
Jeg gikk raskt inn på nettavisene for å se om det hadde skjedd en togulykke, men ingenting stod nevnt. Heller ikke Bane NOR hadde lagt ut en melding. Jeg forstod etter hvert at vi var vitne til en tragisk hendelse hvor årsaken ikke skal detaljeres ytterligere. Da toget kjørte videre om Vestfoldbanen for å komme rundt hendelsesstedet ved Steinberg, tok jeg kontakt med konduktøren og ba om å bli satt av toget. Grunnet forsinkelsene som ville oppstå, var det ikke mulig å rekke siste toget tilbake fra Drangedal.

Nytt forsøk
Jeg fikk en fribillett av konduktøren fra Tønsberg til Oslo. Billettskranken på Oslo S fikk booket om billettene mine til dagen etter. Heldigvis klarte jeg å stå opp grytidlig atter en gang og rakk således toget med god margin. Dessverre var det kaldere denne dagen enn de syv plussgradene jeg ville ha fått dagen før. Tåka hang tykt over landskapet hele veien fra Nordagutu og frem til jeg gikk av toget på Neslandsvatn. Jeg var visst den eneste passasjeren som skulle av på dette avsideliggendes stedet.

Kragerøbanen
Neslandsvatn hadde nok sin storhetstid på midten av 1900-tallet da det var togbytte for reisende som skulle videre til Kragerø. Ikke før jeg forlot stasjonsområdet, dukket Kragerøbanens trasé opp ved siden av veien. Det var et trist syn. Skinnegangen var revet opp og bare pukken lå igjen. Da var det i hvert fall lov å gå der, tenkte jeg og fortsatte «i sporene» til den nedlagte sidelinjen. Kragerøbanen fulgte nemlig veien mot Drangedal de første kilometerne frem til Heldøla.

Omvei
Jeg måtte opp på veien igjen da Kragerøbanen forsvant inn i skogen på andre siden av elva. Det var kanskje like så greit, for det er hardt for beina å gå i en jernbanetrasé. Nå skulle jeg bevege meg ganske langt unna jernbanen ved å følge veien rundt innsjøen Toke. Dessverre var stiene langs jernbanelinja brutt, så dette var den eneste veien jeg kunne følge.

Tykk tåke
Turen rundt innsjøen kunne vært idyllisk hadde det ikke vært for den tykke tåka som hindret sikten. Men allikevel ble det noen magiske øyeblikk da jeg kunne se inn i uendeligheten. Tåka hadde visket ut overgangen mellom vann og himmel. Det ble en drøy asfaltetappe som varte i et par timer. De eneste severdige objektene underveis var en eldre bensinstasjon og istappene som hang ned fra fjellsiden.

Skummel vei
Det ble straks mer spennende da jeg nærmet meg Bråttjenn. I følge kartet skulle det gå en skogsvei langs tjernet som i tillegg så ut til å være en snarvei. Jeg ble på en måte lettet da jeg så en bil kjøre inn på skogsveien rett før jeg ankom avkjørselen. Ikke vet jeg hvorfor, men kanskje fordi jeg syntes det var litt skummelt å bevege meg inn i ødemarken på denne delen av året. Bilen hadde ikke kjørt langt, for jeg fant den parkert bare et steinkast unna krysset. På isen gikk det folk med hund på tur. Det knaket skikkelig mens jeg fortsatte på den glatte veien som fulgte tjernet tett. Så fortsatte den inn i den mørke skogen. Flere trær lå veltet over veien som et slags varsel om at jeg ikke var velkommen. Jeg trosset de ugjestmilde tegnene og klatret over greinene. Så var jeg mutters alene på krøtterstien og begynte å lure på om jeg snart burde snu.

Lengsel
Pulsen steg da jeg måtte balansere på glattisen for ikke å falle ned i juvet jeg passerte på høyre hånd. Store istapper hadde falt ned fra fjellsiden og gjorde det utfordrende å passere. Nå begynte jeg å lengte etter den trygge fylkesveien. Synet av traktorspor og ei hytte roet meg ned. Så ble veien bredere og jeg oppdaget to nye hus. I løpet av ti minutter var jeg tilbake på asfaltert vei. Kort tid etter fikk jeg øye på Sørlandsbanen igjen. Jeg kunne endelig fortsette skinnelangs.

Sønderåbrua
I følge notatene mine skulle jeg snart ankomme Sønderå holdeplass. Ville jeg finne spor etter denne holdeplassen mon tro? Jeg speidet opp mot linja mens jeg samtidig fulgte med på kartet. Nå gikk jernbanelinja tett inntil veien, men det var ingen plattform å se. Plutselig oppdaget jeg et krigsminnesmerke som stod inntil en eldre jernbanebru. Sønderåbrua var visst en av mange bruer som ble sprengt som en del av «Operasjon Betongblanding» for å hindre den tyske tilbaketrekning mot Berlin. Natt til 14. mars satte fem nordmenn av sted på en lang skitur fra Måvann i Kroken med sekkene fulle av sprengstoff. Sprengladningene ble montert på brua uten at noen la merke til det. Aksjonen ble vellykket. Brua falt ned i elva og ingen kom til skade.

Eggevåg stoppested
Jeg hadde større forhåpninger om å finne synlige rester etter neste stoppested, nemlig Eggevåg som kun lå to kilometer unna. Google Maps fikk oppdraget med å lede meg til målet siden den hadde stoppestedet inntegnet på kartet. Jeg tok av på en gårdsvei opp til et gult hus som minnet mistenkelig om en stasjonsbygning. Ei bikkje begynte å bjeffe aggressivt jo nærmere jeg kom. Her ville det nok bli utfordrende å ta gode bilder, tenkte jeg. Siden stasjonen var bebodd, valgte jeg å ta et bilde fra avstand før jeg ruslet ned til veien igjen. Lunsjpausa jeg hadde planlagt fikk jeg ta et annet sted.

Nordgarden holdeplass
Stasjonsjakten var ikke over. Nå var det Nordgarden holdeplass som skulle finnes. Den skulle bare ligge en kilometer unna. Det tok ikke lang tid før jeg fant veien opp hvor holdeplassen hadde ligget, men ville jeg finne noen rester etter denne? Etter å ha krysset jernbanelinja under ei bru, fortsatte jeg på en vei som lå helt inntil sporet. Jeg stanset og tok bilder i den retningen jeg antok at plattformen hadde ligget. Nærmere undersøkelser viste at jeg tok bilde av riktig sted.

Matjakt
Neste stasjon ville bli den siste, nemlig Drangedal stasjon. Selv om det bare var fire kilometer igjen å gå, hadde jeg mest lyst til å sette meg inn i en varm stue og gi meg for dagen. Jeg ruslet kald og sulten i sakte tempo langs fylkesveien som nå gikk i en lang oppoverbakke. Veien krysset jernbanen over ei bru og jeg fikk tatt et flott bilde av Sørlandsbanen som slynget seg gjennom tåkeheimen. Plutselig passerte jeg en Circle K-stasjon som solgte varmmat. Samtidig dukket det opp et skilt langs veien som fortalte at det lå ei kro i sentrum. Jeg tok sjansen og fortsatte videre i håp om at jeg kunne sette meg ned på et skikkelig sted. Det skulle jeg kanskje ikke ha gjort …

Stengt stasjon
Etter en kilometer dukket togstasjonen opp foran meg, men hvor lå kroa? Det var godt over en time til toget gikk. Plutselig fikk jeg øye på et digert hus som lå inntil vannkanten. Playa Bar. Stedet var stengt, så her var det visst ikke noe mat å oppdrive. Jeg var for sliten til å gå tilbake til bensinstasjonen, så jeg tok fatt på den lange oppoverbakken til stasjonen for å sette meg i venterommet. Da jeg endelig kom frem, oppdaget jeg at venterommet var stengt. Her var det ikke annet å gjøre enn å sette seg på benken utenfor for å vente. Hva er poenget med et venterom hvis det skal holdes stengt? Jeg ble uvenn med ROM Eiendom i den ene timen jeg måtte vente på toget i kulda. Men jeg fikk omsider en ny venn, nemlig NSB Meny. For da toget mitt endelig ankom, gikk jeg sporenstreks til kafévogna for å varme meg med en kopp kaffe.
comments powered by Disqus