Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Brokelandsheia–Neslandsvatn

Brokelandsheia–Neslandsvatn

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
27 km Asfalt og grusveier Middels
Sporene til Kragerøbanen krysses før turen fortsetter langs fylkesveien til nedlagte Brøsjø stoppested. Deretter går ferden inn i skogen på grusveier til Gjerstad forbi flere vann. Fylkesveien følges videre til Brokelandsheia langs det lange Gjerstadvatnet.
< >
Tog på Sørlandsbanen
.
Jeg var heldig med været. Til tross for at det var første uka i april, hadde Storm meldt sommerlige temperaturer opp til 20 grader. Allikevel hadde jeg pakket broddene i sekken siden jeg skulle følge Sørlandsbanen på grusveier litt høyere opp i terrenget.

Fast plass
Som vanlig entret jeg togsettet et par minutter før avgang. Da jeg fant frem til min faste plass, nærmere bestemt sete 154 i vogn 3, hadde en dame allerede installert seg på setet mitt.
– Jeg tror dette er plassen min, sa jeg.
– Da har jeg tatt feil, svarte hun og så heldigvis fordelen ved å sitte i kjøreretningen i stedet.
Det tok ikke lang tid før samtalen var i gang. Vi hadde visst felles bekjente i Moi hvor hun var på vei. Jeg fortalte henne om Skinnelangs og turen langs Setesdalsbanen jeg hadde planlagt i sommer. Da var det flaks at hun selv hadde gått i den gamle tømmerrenna som følger museumsjernbanen tett. Jeg fikk se bilder og fine tips til den planlagte turen.

Hektisk start
Plutselig stanset toget på Neslandsvatn stasjon før jeg hadde gjort meg klar. Jeg løp fremover i togsettet for å komme meg av i tide før toget kjørte videre. Dørene rikket seg ikke da jeg trykket på døråpnerknappen. I ren desperasjon trykket jeg vilt på knappene på motsatt side i tillegg, men ingen dører ville åpne seg. Kjører toget nå, skal de sende meg i taxi tilbake igjen, tenkte jeg. I samme øyeblikk åpnet døra seg. Det ble med andre ord en hektisk start.

Blinkskudd
Jeg krysset brua som ledet over de siste banerestene av Kragerøbanen og gikk ned mot fylkesveien. Denne skulle jeg følge noen kilometer frem til Brøsjø før jeg fortsatte på grusveier i marka frem til Gjerstad. Da jeg nærmet meg den 80 meter lange Heldalsberget tunnel, klatret jeg opp i skråningen for å ta et bilde av tunnelåpningen. I samme øyeblikk kjørte det et arbeidstog inn i tunnelen. Det ble med andre ord et skikkelig blinkskudd.

Brøsjø stoppested
Jeg ruslet videre langs fylkesveien som fulgte Neslandsvannet og jernbanen tett. Vannet var fortsatt dekket av is, men det hadde begynt å smelte enkelte steder. Jernbanen krysset elva som rant inn i Neslandsvannet og fortsatte på motsatt side av Fitjevann. Vi ble gjenforent etter en halvtime da jeg selv krysset elva og nærmet meg Kroken kirke. Den opprinnelige planen var å følge grusveien fra kirka mot Gjerstad, men nå ønsket jeg å gå en liten omvei for å følge sporene tettere. Det viste seg å være et riktig valg, for plutselig dukket det opp en forfallen perrong på venstre side av meg. Jeg hadde kommet til Brøsjø stoppested.

Bebodd stasjon
Stasjonsbygningen virket bebodd siden det stod avfallsbeholdere for resirkulering utenfor og montert parabolantenne på veggen. Jeg dristet meg allikevel ned til huset for å ta noen bilder. Beboerne var forhåpentligvis B-mennesker som enda ikke hadde stått opp slik at jeg kunne gå fritt rundt på eiendommen. Dessverre kom jeg meg ikke ned til perrongen, for den var inngjerdet. Jeg tok noen bilder og fortsatte videre langs veien som fulgte jernbanen og elva tett.

Nytt blinkskudd
Da jeg kom frem til det idylliske Brødsjøvannet, tok jeg av på en gårdsvei som ledet opp til den opprinnelige veien jeg skulle følge fra Kroken kirke. Bikkjene bjeffet hissig mens jeg passerte den ene gården etter den andra. Da var det hyggeligere å hilse på den sjenerte hesten som tittet på meg med et bøyd hode langs veien. I følge kartet skulle jeg krysse jernbanelinja hvert øyeblikk. Jeg tok opp NSB-appen og sjekket avgangene til Neslandsvatn. Det ville komme et tog om fem minutter. Jeg skyndet meg videre opp bakken og stilte meg opp på en åpen plass for å vente på toget fra Stavanger. Fem minutter senere suste det forbi, og jeg kunne fornøyd fortsette etter å ha tatt blinkskudd nummer to.

Sandvann
Traktorveien krysset jernbanen under ei bru og fortsatte inn i en furuskog. Jeg begynte å tenke på elgen mens jeg forlot sivilisasjonen. I følge kartet skulle jeg ikke gå langt før jeg kom inn på veien til Gjerstad. Etter ti minutter fikk jeg øye på et stort vann dekket av is. Jeg hadde kommet frem til innsjøen Sandvann. Det ble fristende å sette seg ned på benken som var vendt ut mot vannet og ta dagens lunsjpause.

Ikke alene
Jeg kom inn på veien til Gjerstad og fulgte denne forbi flere andre store vann. På andre siden av disse og lenger ned i dalen gikk Sørlandsbanen. Det ville bli en stund til vi fikk se hverandre igjen. Området var visst ikke så øde som jeg hadde trodd. Flere biler passerte meg i tillegg til noen syklister i kondomdrakter. Plutselig fikk jeg øye på en eldre mann som kom gående imot meg.
– Jasså, så du er på tur? spurte han idet han passerte meg med stavene.
– Jeg skal til Brokelandsheia, svarte jeg.
Jeg fikk ingen respons, så jeg tror ikke han fikk med meg hva jeg sa.

Rare blikk
Etter å ha gått i gradvise oppoverbakker, begynte det endelig å gå nedover igjen. Jeg krysset fylkesgrensa og kom inn i Aust-Agder fylke. Da veien krysset over en større elv, bestemte jeg meg for å ta dagens lunsjpause. Jeg så nemlig fordelen av å bruke bruas gelendere som stol. De to bilistene som passerte meg sendte noen rare blikk der jeg satt med knekkebrød og saft. Men jeg ignorerte dem og nøt i stedet den varme sola og lyden fra vannet som rant i elva under meg. Plutselig hørte jeg toget tute et stykke unna. Jeg skulle snart få se Sørlandsbanen igjen.

Viadukt
Det gikk bratt nedover veien etter at jeg hadde krysset en stri elv over ei bru. Elva ble så forvandlet til en foss og forsvant ned et juv på venstre side av veien. Da dukket endelig Sørlandsbanen opp foran meg der den krysset dalen over et 192 meter langt viadukt. Ikke før jeg hadde tatt opp kameraet, suste toget over brua i retning Neslandsvatn. Det ble ikke et like velykket bilde denne gangen.

Tørst
Jeg krysset Auslandselva og fortsatte på en grusvei som fulgte jernbanesporet tett. Nå begynte jeg å bli tørst og angret på at jeg kun hadde tatt med med en halv liter med drikke. Jeg hadde blitt fortalt at det fantes en YX-bensinstasjon i Gjerstad, men ville jeg passere denned på veien? Nå fulgte jeg nemlig en vei som gikk et stykke utenfor sentrum. Jeg fikk heller fylle opp vann i flaska på jernbanestasjonen, tenkte jeg.

Etterlengtet stasjon
Grusveien ble etter hvert til en asfaltert vei som ledet ut til den trafikkerte hovedveien mot E18. Veien forsvant så inn i en tunnel. Det gjorde jernbanen også, men heldigvis fant jeg en svingete vei som gikk rundt det lille berget. Da jeg kom rundt, dukket stasjonen opp foran meg. Ikke jernbanestasjonen, men den etterlengtede bensinstasjonen som heldigvis var åpen. Jeg satte meg på benkene utenfor med en iskald Pepsi og spiste opp resten av matpakka. Etter en halvtime hadde sola forsvunnet bak åskammen, og det var på tide å fortsette mot Brokelandsheia.

Gjerstad stasjon
En ny stasjon dukket opp på venstre side av meg, nemlig Gjerstad jernbanestasjon. I huset ved siden av satt det et par på verandaen som fulgte nøye med på meg. Var de vitne til en mistenkelig person som vandret langs jernbanen? De nistirret i hvert fall på meg etter at jeg hadde fotografert Ufsa tunnel som lå omtrent 300 meter unna stasjonsbygningen. Jeg ignorerte dem og fortsatte å fotografere stasjonen som lå idyllisk til ved Gjerstadvatnet. Ettermiddagssola ga ideelle lysforhold.

Sundsfoss
Etter å ha tatt noen bilder, satte jeg opp tempoet for å avslutte dagens etappe. Det var enda åtte kilometer igjen å gå langs den trafikkerte veien, men til gjengjeld ville jeg følge Gjerstadvatnet og Sørlandsbanen et godt stykke. Det ble allikevel en kort pause på den idylliske rasteplassen ved Sundsfoss før jeg fortsatte på en smal vei mot Brokelandsheia.

Riktig billett til riktig buss
Overraskelsen var stor da jeg endelig nådde frem. Jeg hadde håpet det fantes en bensinstasjon i nærheten, men her lå det i tillegg flere spisesteder og butikker hvor det vrimlet av mennesker. Jeg hadde billett med Lavprisekspressen som gikk om to og en halv time. Var det mulig å ta en tidligere buss mon tro? Jeg ruslet bort til busskuret og fant ut at første buss kom om en halvtime. Da den toetasjes bussen endelig kjørte inn til holdeplassen, ble jeg avvist i døra. Her måtte en ha riktig billett til riktig buss. Jeg ruslet småskuffet opp til den store YX-stasjonen ovenfor bussholdeplassen og kjøpte meg en real burger. Så fant jeg frem Sovjetistan-boka av sosialantropologen Erika jeg hadde i sekken og satte meg ned på benkene inne. Da jeg hadde sittet der en time, kom betjeningen bort til meg med en gratis is. De syntes vel jeg hadde fortjent den. Jeg fikk lest ut Tadsjikistan-kapittelet før jeg ruslet ned til busstasjonen igjen. Denne gangen fikk jeg lov å bli med hele veien til Oslo.
comments powered by Disqus