Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Vegårdshei–Brokelandsheia

Vegårdshei–Brokelandsheia

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
22 km Asfalt, stier og grusveier Middels
Turen går langs grusveier nær jernbanen frem til Kallbergsvann og fortsetter på sti frem til nedlagte Bjorvatn stoppested. Deretter følges fylkesveien gjennom Bjortjerndalen mot Sundebru forbi nedlagte Grytinggrend stoppested.
< >
Tog på Vegårshei stasjon
.
Tre dager før avreise hadde jeg fått en SMS fra NSB. Det ville bli buss for tog og avgangen var fremskyndet til 6.39 om morgenen. Derfor var jeg stuptrøtt da klokka ringte klokken fem om morgenen. Jeg var litt sent ute da jeg forlot leiligheten og gikk derfor i rask gange ned til Oslo S. Da jeg stod i avgangshallen fem minutter før bussavgang, la jeg merke til at toget til Stavanger gikk som normalt kl. 7.25 i følge tavla. Hvor var alle vaktene? Jeg løp ned til spor 19 hvor bussene pleier å gå, men ikke en eneste buss var å oppdrive. Da tok jeg opp telefonen og leste SMS-en på nytt. Buss for tog gjaldt visst den 5. juni. Pokker!

Ulike problemer
Det ble en kjedelig time å tilbringe på Oslo S, men kaffekoppen fra Narvesen bidro til å holde humøret oppe. Jeg hadde satt meg ute i håp om å bli mer våken. Da klokka hadde passert syv, trillet toget inn på sporet og jeg kunne endelig sette meg på min faste plass – sete 154 i vogn 3. Rett før togavgang kom «naboen» som hadde plass på motsatt vindusplass.
– Her er din plass, sa konduktøren som hadde geleidet henne. – Og du har også panoramautsikt, vet du.
Det tok ikke lang tid før hun henvendte seg til meg.
– Hvor mye er klokka nå? spurte den eldre dama noe stresset. – Jeg har forsovet meg, skjønner du.
Vi hadde altså hver våre problemer denne morgenen.

Strabasiøs ferd
Da vi nærmet oss Bø, hørte jeg noen romsterte ved siden av meg. Den eldre dama lå på gulvet og forsøkte å komme seg på beina. Jeg fikk hjulpet henne opp fra gulvet.
– Jeg skulle på toalettet, sa dama.
– Da tror jeg du bør vente til toget har stanset på stasjonen, sa jeg.
Dette så ut til å bli en strabasiøs tur. Nå håpet jeg at konduktøren dukket opp for å bistå. Sta som hun var, skulle hun visst klare dette på egen hånd. Jeg tok opp matpakka og så ikke noe mer til henne før en halvtime senere. Da hadde hun visst også kommet seg til spisevogna for egen maskin.

Vegårshei stasjon
Det blåste kraftig da jeg steg av toget i halv ellevetiden. Jeg tok det sedvanlige stasjonsbildet med toget til stede før jeg tok på meg en ekstra jakke og satte av sted. Jeg skulle følge en grusvei langs Storelva som også fulgte jernbanen et stykke. Da jeg forlot stasjonsområdet, ble jeg holdt godt øye med av mannen på parkeringsplassen. Han syntes sikkert det var rart at jeg hadde romstert rundt på stasjonen med kameraet i hånden.

Vårstemning
Det var skikkelig vårstemning da jeg krysset Storelva og fortsatte oppover dalen på grusveien. Sola speilet seg i elvevannet og noen hvitveis stod i blomst langs veikanten. Vinden løyet da jeg hadde gått et stykke, trolig fordi dalen ga ly. Etter en halvtime dukket jernbanen opp på venstre hånd. Jeg hadde kommet frem til Dalane hvor veien krysset jernbanen og fortsatte på nordsiden av sporet. Dessverre dukket det ikke opp noen tog den tiden veien fulgte jernbanen tett i tett.

Kallbergsvann
Veien fortsatte nordover mens jernbanen gjorde en sving østover. Det ville bli en stund til vi fikk se hverandre igjen, for nå skulle vi passere det store Kallbergsvann på hver vår side. Planen var å følge en umerket sti langs nordsiden av vannet i retning mot Bjorvatn hvor det skulle ligge en nedlagt stasjon. Jeg var overhodet ikke kjent i området og var dermed spent på terrenget. Tre kvarter senere dukket Kallbergsvannet opp. Jeg ruslet ned til vannkanten og fikk øye på en stor fiskeplass tilrettelagt for rullestolbrukere. Det ble et ideelt område å fotografere fra.

Mistet stien
Jeg tok opp kartet og fant den stiplede linjen hvor stien skulle gå. Den var heldigvis ikke vanskelig å finne. Jeg forlot den trygge grusveien og fulgte vannkanten tett. Stien var gjørmete enkelte steder, men planker lå over de verste områdene slik at jeg kom meg tørrskodd forbi. Jeg stanset for å ta et bilde av vannet ved en ny fiskeplass før jeg fortsatte litt opp i høyden. Stien ble mer og mer utydelig til den ble fullstendig utvisket. Ikke en gang UT.no-appen var til hjelp, selv om jeg i følge den krysset stien flere ganger. Den var rett og slett borte. Jeg vurderte å snu, for nå begynte terrenget virkelig å bli vanskelig.

Ugjestmildt område
Det ble lettere da jeg kom opp i høyden. Jeg kunne vandre et stykke på berget før jeg fortsatte inn i en slags passasje i skogen. Da oppdaget jeg at passasjen faktisk var en traktorvei. Jeg måtte ha funnet igjen stien. I følge appen hadde jeg nå kommet halvveis. Jeg begynte å tenke på elgen. Stod den klar i angrepsposisjon bak et tre for å forsvare kalven? Og elgen møtte jeg, men den lå visst stille på bakken. Død. Om det var elg var jeg ikke sikker på, for det var nesten bare skjelettet igjen. Dette var virkelig et ugjestmildt område.

Bjorvatn stoppested
Jeg ble lettet da traktorveien ledet ut til en mer sivilisert grusvei. Merkelig nok ble det godt å få øye på bilene igjen da jeg etter hvert kom ut til fylkesveien. Det tok ikke lang tid før jeg kunne skimte et gult hus foran meg. Det var den toetasjes stasjonsbygningen til Bjorvatn stoppested. Da jeg kom inn på stasjonsområdet, så jeg at det nedlagte stoppestedet også hadde vært utstyrt med et privet og ei lita bu. Det var litt av noen fasiliteter for et såpass øde sted å være. Da var det kanskje ikke så rart at Bjorvatn ble nedlagt i 1986.

Orkesterplass
Da jeg fant ut at det ville passere et tog om et kvarter, bestemte jeg meg for å spise dagens lunsj på stasjonsområdet. Jeg satte meg ned på noen tømmerstokker i t-skjorte og spiste mens jeg ventet på toget. Det ble orkesterplass da toget mot Oslo suste forbi. Jeg pakket sammen for å lete etter stasjon nummer to, nemlig Grytinggrend. Skorstøl holdeplass måtte jeg pent hoppe over, for jernbanen og veien ville på ny følge hver sine daler. Jeg hadde ikke særlig lyst til å klatre over en ny høyde for å komme nærmere jernbanen.

Bjortjerndalen
Den smale fylkesveien var nesten ikke trafikkert, så jeg skvatt hver eneste gang det dukket opp en bil. Jeg møtte nesten på like mange syklister. Samtlige av syklistene hilste selv om de passerte meg i høy hastighet. Nå følte jeg at jeg ikke gikk helt alene allikevel. Til tross for at veien gikk i et øde område, ble det en fin tur opp Bjortjerndalen. På veien passerte jeg nemlig flere idylliske vann. De gule sivene skapte nærmest en høststemning selv om våren var i anmarsj.

Grytinggrend stoppested
Lia var det eneste siviliserte stedet jeg passerte på veien gjennom dalen. Da var det kanskje ikke så rart at veien het Liaveien. Sivilisasjonen bestod kun av et dusin hus, så det tok ikke lang tid før jeg var i ødemarka igjen. En time senere dukket en større sivilisasjon opp. Det gjorde jernbanen også, og rett foran meg krysset den veien under ei bru. Jeg tok opp kartet og fant ut at jeg hadde kommet til Gryttinggrend. Plutselig fikk jeg øye på noe som liknet en plattform et par hundre meter lenger fremme. Jeg tok av på en gårdsvei som fulgte sporene tett. Da jeg kom frem til plattformen, var jeg sikker i min sak. Jeg hadde funnet restene etter Grytinggrend stoppested. Stasjonsområdet var inngjerdet, men det var mulig å komme nærmere fra andre siden av sporet. Jeg gikk tilbake til fylkesveien og fulgte denne et stykke videre. Så fant jeg veien opp til sporet og fikk tatt et bilde av stedet hvor den lille stasjonsbygningen hadde stått. Gryttinggrend ble nedlagt som holdeplass i 1989.

Velfortjent avslutning
Jeg begynte å bli sulten igjen, så jeg satte opp tempoet for å komme raskere frem til Brokelandsheia hvor jeg skulle ta bussen til Oslo. Brokelandsheia lå rett på andre siden av åsen, men dessverre måtte jeg følge fylkesveien i en stor omvei rundt ettersom det ikke fantes noen stier over. Tre kvarter senere kom jeg endelig frem. Jeg ruslet rett opp til bensinstasjonen og kjøpte meg en velfortjent cheeseburger. En time senere satt jeg på Lavprisekspressen på vei hjem til Oslo.
comments powered by Disqus