Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Nelaug–Vegårdshei

Nelaug–Vegårdshei

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
27 km Asfalt og grusveier Middels
Turen går langs fylkesveien mot Espeland hvor det tidligere lå et stoppested. Ferden fortsetter på grusvei i et område hvor det har vært ulv. Restene etter Selåsvatn stasjon passeres før turen går gjennom et nydelig skogsområde forbi flere vann.
< >
Vanntårn ved Nelaug stasjon
.
Det ble grytidlig opp denne søndagsmorgenen. NSB hadde satt opp buss for tog fra Oslo S til Notodden én time tidligere enn ordinær avgangstid. Kvart over seks om morgenen stod jeg klar ved spor 19 med kaffekoppen i hånda. Siden jeg var tidlig ute, fikk jeg plass på første rad i toppen av den toetasjes bussen. Men jeg satt ikke alene. Ved siden av meg satt en mann og tok bilder av seg selv under hele kjøreturen. Det var mildt sagt irriterende å høre nedtellingsfunksjonen på kameraet hans om og om igjen.

Tinnosbanen
To timer senere ankom vi Notodden stasjon. Der stod regiontoget til Stavanger klar til avgang. Det er nok ikke ofte at Sørlandsbanen kjører på deler av Tinnosbanen. Det smalt i hver eneste skinneskjøt på vei mot Hjuksebø, for denne banen er ikke i særlig god stand. Tinnosbanen ble åpnet i 1909 og var en del av transportanlegget til Hydros fabrikker i Rjukan.

Gjestfrihet
Det var bare å pakke jakka i sekken og ta på solbrillene da jeg steg av toget i Vegårshei. Dette så ut til å bli en varm dag. Ikke før jeg hadde gått ut på veien, stanset en bil ved siden av meg.
– Kor skal du hen? spurte mannen.
Det så ut for at han ville tilby meg skyss.
– Til Nelaug, svarte jeg.
– Då har du gått av på feil stasjon, lød svaret.
Jeg pekte opp på den nesten skyfrie himmelen og forklarte at jeg var på langtur.
– Du får ha god tur, sa mannen og kjørte videre.
Ti skritt senere fikk jeg en varm mottakelse. To sauer kom løpende imot meg og ville ha litt klapp.

Ulveområde
De første kilometerne ble skikkelig skinnelangs, for den smale fylkesveien fulgte Sørlandsbanen tett. Ville jeg få øye på ulven mens jeg vandret i det øde skogsområdet? Det var nemlig i Vegårshei at den aller første ulven slo seg ned i Norge etter at den hadde blitt utryddet. Men den fikk ikke bo her lenge, for i 1984 ble den skutt etter å ha oppholdt seg i traktene i et år.

Dristig passering
Plutselig fikk jeg øye på noe som rørte seg i buskene. Var det ulven? Ut av skogen kom det løpende en mann. Han krysset veien og hoppet over gjerdet som grenset til jernbanen. Han hadde visst ikke tid til å gå den lovlige ruta under brua som bare lå hundre meter unna. Kort tid etter suste toget fra Stavanger forbi. Vi får håpe han pleier å se seg godt om neste gang han har krysser linja.

Ikke alene
Jeg gikk visst ikke alene denne dagen, for foran meg fikk jeg øye på fem personer i turklær med sekk på ryggen. Gikk de skinnelangs mon tro? Da de krysset veien og fortsatte på sti i skogen, fikk jeg øye på den blåmerkede ruta opp til Besteliheia. Gjengen syntes kanskje det var rart at jeg fortsatte langs den asfalterte fylkesveien og ikke ble med dem på topptur. Men de skulle bare ha visst.

Espelandsmyr stoppested
Spenningen steg da fylkesveien endte i et kryss. Jeg hadde kommet til Espeland hvor det i følge notatene mine skulle ligge en nedlagt stasjon. Rett før veien krysset jernbanelinja, fikk jeg øye på en liten sidevei. Jeg tok opp Google Maps og gikk mot det blå stasjonsmerket som var avmerket på kartet. Veien endte ut til en stor åpen plass hvor det lå tydelige rester etter en lasterampe. Da jeg tok opp appen på ny, fant jeg ut at jeg hadde gått for langt. Jeg nistirret på kartet mens jeg forsiktig gikk tilbake til det blå merket. Det var ikke mye som lå igjen av stasjonen. Espelandsmyr stoppested hadde opprinnelig en toetasjes stasjonsbygning, men ikke en gang grunnmuren lå igjen. Bygningen ble revet i 1987.

Klissvåt
Jeg ruslet tilbake mot hovedveien og krysset jernbanen. Nå skulle jeg i følge kartet ta av på en grusvei som ledet inn i den øde Kaldalen, ikke langt unna der den første ulven slo seg ned. Veien var visst mer sivilisert enn jeg hadde trodd, for det var skiltet til Selåsvassenden. Før jeg satte kursen inn Kaldalen, satte jeg meg ned på en stein for å ta turens første matpause. Men det var kanskje ikke så lurt å sitte på den våte mosa, for nå var jeg klissvåt i baken. Sola ville nok gjøre meg tørr før jeg rakk å møte noen folk.

Sivilisasjon
Jeg traff hverken på ulv eller mennesker på ferden gjennom dalen. Heldigvis kunne jeg fortsette videre på grusvei da veien endte i et kryss. Jeg var på vei mot sivilisasjonen igjen, for nå dukket det opp flere hus og gårder. En jente ruslet langs veien med en stor blomsterbukkett i hånda. Hun hilste da hun passerte meg. Da veien krysset jernbanelinja, tok jeg frem kartet. Selåsvann stasjon skulle ligge i nærheten.

Omlids Herred
Det ble en liten nedtur da veien endte ut i den sterkt trafikkerte fylkesveien som går mellom Åmli og Tvedestrand. Jeg måtte smyge meg tett inntil autovernet da veien krysset Sørlandsbanen over ei smal bru. Fra brua fikk jeg øye på perrongen til Selåsvatn stasjon. Jeg tok fram kartet og fant veien som ledet ned til stasjonsområdet. På veien bort krysset jeg kommunegrensa og kom inn i Åmli kommune. Det gamle grenseskiltet stod der fortsatt. «Omlids Herred. Vegårsheiene Herred.»

Selåsvatn stasjon
Det var ikke mye igjen av stasjonen da jeg nådde frem. Selv om den toetasjes stasjonsbygningen til Selåsvatn ble revet i 1987, stod det lille godshuset igjen. Jeg vurderte å ta en ny matpause, men bestemte meg for å fortsette i tilfelle jeg rakk et tidligere tog til Arendal. Jeg tok av på en grusvei som i følge kartet så ut til å være en snarvei. Dessuten fulgte veien linja tett. Men det ble en bomtur, for veien var sperret med grind da jeg kom frem til jernbanelinja. Jeg snudde og gikk tilbake til fylkesveien igjen. Det så ikke ut for at jeg ville rekke et tidligere tog allikevel.

Spenning
Jeg bestemte meg for å følge den trafikkerte fylkesveien et stykke videre og ta av på veien mot Flaten. Da ville jeg komme inn på den opprinnelige ruta igjen. Gleden var stor da veiens underlag var av grus. Igjen bar det inn i Aust-Agders mange øde skoger hvor både ulver og elger kunne sprette frem. Grusveien var som en kjempelang nedoverbakke som aldri tok slutt. Det gikk nok nedover fordi jeg nærmet meg den enorme Nidelva. Bare jeg ikke måtte snu for å gå i en like lang oppoverbakke. På kartet hadde jeg nemlig funnet en liten vei mot Vimme som ville føre meg over jernbanelinja. Men var den åpen for allmenn ferdsel?

Majorbrua
Etter en time kunne jeg ta av på veien til Vimme. Den smale grusveien gikk gjennom et nydelig område. Furutrærne stod tett i tett med det idylliske Monevatn på venstre hånd. Veien ble smalere og smalere jo lenger inn i skogen jeg kom. Fuglekvitteret ble etter hvert overdøvet av de små fossefallene i elva som rant ut i Monevatnet. Plutselig gikk veien bratt oppover og en mast fra jernbanen kom til syne. Jeg trakk et lettelsens sukk da jeg så at veien passerte over en jernbanetunnel. Det var heldigvis mulig å passere. Men det var det ikke for et år siden. Majorbrua som krysset elva rett før tunnelen ble nemlig revet av grunneieren i 2016, noe som førte til en bitter strid. Grunneieren hadde først forsøkt å sperre brua med kjetting og bom, men rev den fordi han mente den var utrygg. Da var det uheldig at den populære sykkelruta som krysset brua var inntegnet på flere kart og i turistbrosjyrer.

Vimme holdeplass
Jeg holdt på tråkke rett på Hugo som solte seg på veien. Stålormen lå helt stille da jeg kom bort til den. Jeg tok et bilde av Hugo før jeg fortsatte. I følge kartet skulle Vimme holdeplass ligge i nærheten, men jeg var for sliten til å lete etter noen rester. Området var for kupert og jeg hadde ikke energi til å gå i flere bakker. Jeg fortsatte på grusveien som etter en stund ledet ut i den asfalterte fylkesveien. Nå var det bare to kilometer igjen til jeg var fremme.

Nelaug stasjon
Den brede Nidelva kom til syne da jeg gikk langs den svingete veien ned til Nelaug. Etter hvert dukket også stasjonsbygningen opp og det gamle vanntårnet hvor damplokomotivene tidligere fylte opp kjelen. På perrongen stod det flere personer og ventet på toget. Da jeg kom frem, kom beskjeden over høyttaleranlegget.
– Tog til Oslo kjører straks inn på spor 4.
Det var synd jeg ikke hadde billett til det toget, for jeg hadde i stedet kjøpt billett med Konkurrenten.no fra Arendal for å spare penger. Det innebar også at jeg måtte ta lokaltoget til Arendal som gikk en time senere. Nelaug stasjon var tidligere et knutepunkt. Her kunne man ta toget til Treungen på Treungenbanen som i dag er nedlagt og revet.

Uløst problem
Jeg kjedet meg ikke den tiden jeg måtte vente på toget. Etter å ha skiftet til rent tøy på toalettet, ruslet jeg bort til Nelaugdammen langs sporene til nedlagte Treungenbanen. Jeg ville undersøke om det var mulig å krysse Nidelva over demningen eller jernbanebrua. For hvordan skulle jeg ellers komme meg videre ved neste etappe? På andre siden gikk det nemlig noen grusveier som leder i retning av Kristiansand. Jeg måtte snu med uforrettet sak. Fortsatt fremstår denne hindringen som et uløst problem. Er det noen av leserne som har båt og kan ro meg over? Her stiller jeg med blanke ark og setter pris på tips.
comments powered by Disqus