Grovane–Birkeland
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 19 km | Asfalt | Middels |
Selv om etappen går langs asfalterte fylkesveier, finnes det mye interessant underveis. Setesdalsbanen følges noen hundre meter nord for Grovane hvor også Rugånes viadukt krysses. Ved Birkeland passeres to av stasjonene til Lillesand–Flaksvandbanen og en kopi av damplokomotivet «Flaksvand».
Konduktører på Setesdalsbanen. Foto: Erlend Garåsen
Ukjent, men kjent
Klokka 10 var jeg klar for avmarsj. Jeg hadde god tid, for det ville ikke ta mer enn fire timer å gå til Birkeland. Bussen til Lillesand gikk nemlig ikke før 17.30. Jeg låste hytta jeg hadde lånt og ruslet mot lokstallen for å levere nøklene. På veien møtte jeg to jenter i 20-årene.
– Er du kjent her? spurte den rødhåra jenta.
– Egentlig ikke, svarte jeg.
– Vet du hvor tømmerrenna ligger? spurte hun på nytt.
Jeg lyste opp.
– Klart jeg gjør! – Bare gå ut hovedporten og ta til venstre. – God tur!
Gjensyn
Jeg gikk inn i lokstallen og møtte på to jernbaneansatte.
– Jeg skal levere nøklene, sa jeg.
– Bare legg dem på kjøleskapet der borte, svarte mannen i konduktørjakka.
Ikke før jeg hadde lagt nøklene fra meg, forsvant de ut døra og låste meg inne. Heldigvis fikk jeg opp døra slik at jeg kunne komme meg av gårde i tide. Da jeg nærmet meg hovedporten, oppdaget jeg noe svart som lå på bakken. Det var visst et skinndeksel som inneholdt både mobiltelefon og VISA-kort. Plutselig fikk jeg øye på den rødhårede jenta som kom løpende imot meg.
– Er det din telefon? spurte jeg.
Hun virket lettet og i godt humør.
– Følg veien til dere møter jernbanen, sa jeg og pekte ned veien. – Men pass på verdisakene deres, da.
Rødt lys
Jeg ruslet i motsatt retning for å komme ut til hovedveien. Den var nokså trafikkert og smal på grunn av veiarbeide. Sørlandsbanen krysset veien over en lang stålbro. Foran meg hadde flere biler stanset opp i kjørefeltet som om det skulle ha vært en fergekø. De hadde rødt lys fordi det ene kjørefeltet var stengt. Jeg presset meg inntil autovernet, men måtte brått gå ut av veibanen da de motgående bilene fikk grønt lys. Heldigvis skulle jeg ta av til høyre i krysset jeg nå stod i. Skiltet pekte mot Birkeland.
Rugånes viadukt
Jeg krysset jernbanen på ny, men denne gangen under en 159 meter lang bro. Rugånes viadukt, også omtalt som Samkombrua, var en flott skue der den passerte høyt over meg i en svak bue. Slike pendelpilarkonstruksjoner ble mye brukt på slutten av 1800-tallet, og Samkombrua var den siste som ble bygget på Sørlandsbanen. Veien videre var smal og svingete. Jeg beveget meg nå inn i et øde område hvor grantrærne stod tett på begge sider av veien. Etter kanskje 20 minutter krysset jeg fylkesgrensa og havnet i Aust-Agder. Plutselig fikk jeg øye på et avlangt håndskrevet skilt langs veien som var spikret til et tre. Det var visst startskiltet til neste års halvmaraton som skulle gå av stabelen i mai. Flere sportslige arrangementer ventet rundt neste sving. Her var veibanen markert i forbindelse med sykkelrittet som heldigvis var over for i år. Jeg var nemlig ikke innstilt på å vike veien for racerkjørere i kondomdrakt denne dagen.
Nedtagget
Sykkelrittet og Trans Am-Ronny konkurrerte om oppmerksomheten langs veien videre. Begge hadde tagget den omhyggelig flere steder. Veibanen var laminert med svidd gummi og hvit spraylakk med hemmelige koder som nok bare kondomdressfolket forstod. Inneklemt mellom to markeringer, hadde noen sprayet sin kjærlighetserklæring i asfalten. «Nille» stod det med hvit skrift. Var dette et vanlig jentenavn i distriktet? Eller var det for å hedre butikkjeden før den gikk konkurs for godt?
Forkommen
Selv om sola stekte godt, bidro den sterke vinden til å kjøle meg ned. Det hjalp også at veien gikk i en lang nedoverbakke. Da jeg omsider nådde bunnen av bakken, endte veien ut i et veikryss. Skiltet til høyre fortalte meg at det var åtte kilometer igjen til Birkeland. Jeg satte meg ned på autovernet og tok frem posen med nøtteblandingen. Flere biler senket farten betydelig da de passerte meg, enda jeg satt langt unna veibanen. Da en av bilene nærmest stanset helt opp, fikk jeg ikke lyst til å sitte der lenger. Så jeg såpass forkommen ut der jeg satt?
Flakksvann
Det var tungt å reise seg opp og fortsette. Jeg hadde kun en liten flaske vann igjen og var ganske sliten. Veien videre var ikke særlig spennende. Området hadde ikke forandret seg nevneverdig siden jeg krysset viaduktet ved Samkom. Det virket som om jeg hadde gått i ring. Heldigvis gikk det mer nedover enn oppover. Jeg måtte ha gått ganske raskt, for plutselig var det bare tre kilometer igjen til Birkeland. Veien krysset Tovdalselva og jeg stanset midt på brua for å ta bilde av utmunningen til Flakksvann. Veien ledet ut til den trafikkerte fylkesveien og jeg tok av til venstre på gang- og sykkelstien. Nå speidet jeg etter Flaksvatn stasjon som tilhørte Lillesand–Flaksvandbanen. Dette var endestasjonen til den 17 kilometer lange jernbanestrekningen som ble nedlagt i 1953. Jeg visste at stasjonsbygningen fortsatt stod, for jeg hadde tatt bilde av den for to år siden.
Flaksvatn stasjon
Jeg fikk øye på stasjonsbygningen da jeg krysset veien og fortsatte på andre siden mot vannet. Det forlengede taket på den ene siden av huset var kjennemerket. Her kunne nok passasjerene søke ly for regnet mens de ventet på toget. Det var ellers lite som minnet om at dette en gang hadde vært en stasjon, bortsett fra det runde blomsterbedet som var lagt rundt den gamle svingskiva. Jeg knipset et bilde og fortsatte videre med visshet om at jeg straks ville være fremme. Da jeg oppdaget en flytebrygge på vannet, kunne jeg ikke dy meg. Gjennomsvett som jeg var, klatret jeg ned skråningen for å ta meg en dukkert. Det gjaldt å komme ren og pen frem til dagens mål.
Damplokomotiv
Etter å ha fått på meg rene klær, fortsatte jeg langs sykkelveien som egentlig var den gamle traséen til den smalsporede jernbanestrekningen. Fjellskjæringene på begge sidene av sykkelstien bekreftet dette. Jeg krysset bekken over den gamle jernbanebrua og fortsatte opp Birkelandsveien. Jeg fulgte skiltene mot sentrum og fikk øye på et damplokomotiv som stod parkert langs den gamle traséen. Lokomotivet «Flaksvand» ble laget av Egil Flakk i 2002 og er en kopi i normal størrelse. Det ble gitt til kommunen i gave og offisielt åpnet 13. juni. Etter å ha tatt noen bilder, fortsatte jeg noen skritt videre for å ta flere. Nemlig av veikrysset hvor Birkeland stasjon tidligere lå.
Kvalitetstid
Min endestasjon ble nok storkiosken som lå i samme område. Det ble softis, isté og en stor pommes frites. Jeg søkte opp rutetabellen og fant ut at jeg faktisk kunne ta en tidligere buss til Lillesand. Da fikk jeg ekstra god tid i byen før Oslo-bussen gikk fra Gaupemyr. I tillegg fikk jeg en gylden mulighet til å smake på varene til et av sørlandsbyens mikrobryggerier, nemlig Kjerlingland Brygghus.