Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Marnardal–Breland

Marnardal–Breland

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
21 km Asfalt og sti Middels
Turen går langs hovedveien mot Mandal frem til Øyslebø hvor småveier følges frem til Breland langs idylliske vann. Ved Høye passeres restene etter Høye stoppested.
< >
Breland stasjon
.
Jeg våknet uthvilt på Mjåland Gård. Dagen før hadde jeg gått den bratte Barnevandrerstien fra Snartemo i 27 varmegrader og måtte gi meg ved Audnedal. Mjåland Gård hadde stilt et gjesterom til disposisjon slik at jeg fikk gått to etapper etter hverandre. Uten overnatting hadde nok dagens etappe blitt vanskelig. Det eneste toget som stopper på Breland er ettermiddagstoget til Stavanger. Skulle jeg rukket det uten overnatting, måtte jeg ha tatt nattoget til Marnardal og startet turen klokka fire om natta.

Mjåland Gård
Etter å ha spist frokost, vasket og ryddet jeg etter meg. Brit holdt allerede på å jobbe i kjøkkenhagen.
– Kor langt skal du gå i dag? spurte hun.
– 23 kilometer, svarte jeg.
– Oj! – God tur!
Mjåland Gård driver økologisk landbruk, spesielt produksjon av økologiske jordbær. Det brukes store mengder sprøytemidler på norske jordbær, deriblant spirodiklofen som antas å være kreftfremkallende. Norske jordbær sprøytes mer enn de fleste andre bær, gjerne åtte ganger per sesong. Det kan være noe å tenke over før du kjøper en kurv i butikken.

Kjedelig start
Det ble en kjedelig start på etappen, for dagen før hadde jeg gått den samme veien opp fra Marnardal stasjon etter å ha tatt toget fra Audnedal. Jeg satte derfor opp tempoet for å komme meg raskt frem til togstasjonen. Der kunne jeg fylle opp vannflaskene på ny og studere kartet. Det hadde allerede blitt 24 grader ute selv om klokka bare var 9. Denne etappen kom til å bli hard.

Marnardal stasjon
Toget mot Stavanger trillet inn på stasjonen i samme øyeblikk som jeg ankom. Det var ikke et menneske å se på perrongen. Jeg tok opp kameraet og fikk tatt et bilde av stasjonen med toget på sporet.
– Skal du være med? spurte den kvinnelige konduktøren med Stavanger-dialekt.
Jeg holdt på å svare ja, men med et senere tog. Det fikk holde med et nei og et smil.

Rester
Etter å ha avkjølt hodet med kaldt vann og fylt opp vannflaska, satte jeg kursen mot Breland. Dessverre gikk turen langs den trafikkerte fylkesveien mot Mandal. Siden jeg holdt et raskt tempo, tok det ikke lang tid før jeg nådde Heddeland. Ville jeg finne rester etter Heddeland holdeplass mon tro? Det ble visst dekkrester i stedet. Etter at jeg hadde krysset jernbanen under ei bru, hadde TransAm-Ronny markert området flere titalls meter bortover veien.

Heddeland rundt
Jeg glemte helt av holdeplassen, for nå fulgte en av Mandalselvas idylliske sideelver veien tett. Plutselig dukket et turskilt opp langs veien. «Heddeland rundt». Jeg klatret ned skråningen og fikk øye på en sti som fulgte elva i samme retning som jeg skulle gå. Den var ikke særlig opparbeidet, men allikevel lett å følge.

Øyslebø
Jernbanen hadde forlatt meg for lenge siden. Ved Heddeland hadde den krysset Mandalselva og fortsatte nå på østsiden delvis bortgjemt i tunneler. Da jeg kom frem til det lille tettstedet Øyslebø, var det min tur til å krysse elva. Her skulle det også ligge en holdeplass, men hvor? Dagen før mente jeg å skimte ei gul ventebu like før toget forsvant inn i en tunnel. Det var mitt eneste holdepunkt. Jeg fikk øye på stålbrua jeg skulle krysse på lang avstand. Den likna veldig på ei jernbanebru, men det hadde vel ikke vært noen linjeomlegginger i dette området? Brua var smal og jeg var i tvil om det gikk an å kjøre bil over. Den holdt i hvert fall vekta mi.

Stasjonsjakt
Jeg fortsatte på en smal vei som skulle lede ut til Brelandsveien. Jernbanen gikk høyere opp i terrenget til venstre side for meg, stort sett i tunneler. Det var uaktuelt å klatre opp en eventuell sidevei for å lete etter Øyslebø holdeplass. Kanskje jeg allerede hadde passert den?
– Hei, hei! ropte paret med barnevogn som trilla forbi på søndagstur.
Jeg lot være å spørre etter holdeplassen. Egentlig var jeg bare uforberedt, for jeg hadde glemt at jeg kartplasserte den for to år siden da jeg begynte å planlegge etappene langs Sørlandsbanen. Den lå faktisk bare 200 meter unna.

Stigning
Jeg kom frem til et veikryss. Nodeland stod det på skiltet som pekte til venstre. Jeg satte meg ned på en stein for å spise dagens lunsj. Nå måtte jeg samle energi før jeg startet på stigningen mot Breland. Jeg kunne nemlig skimte den bratte bakken fra stedet hvor jeg satt. Etter en halvtime bestemte jeg meg for å fortsette. Jeg ble svært letta da jeg fant ut at den bratte bakken tilhørte en sidevei jeg ikke skulle følge. I stedet ble det jevn stigning på en smal og svingete vei som fulgte elva Høyeåna tett.

Ramnåsvatnet
Det ble allikevel noen drøye oppoverbakker, så jeg måtte stadig stoppe for å drikke vann. Heldigvis gikk jeg i skyggen, for de høye furutrærne stod tett på begge sider av veien. Omsider åpnet landskapet seg og jeg fikk øye på det store Ramnåsvatnet. Veien fulgte vannkanten tett. I følge kartet gikk Sørlandsbanen på andre siden av vannet. Da jeg fikk øye på sporet, kom toget i samme øyeblikk. Jeg rakk så vidt å ta bilde av toget som suste forbi mot Stavanger mellom trærne.

Høye stoppested
Jeg krysset jernbanen under ei bru og fortsatte skinnelangs. Nå hadde jeg Grunnevatnet på venstre side og Sørlandsbanen på høyre. Da jeg hadde kommet frem til Skrovvatnet, fikk jeg øye på et avsperret anleggsområde på jernbanen. Det viste seg at jeg hadde kommet frem til Høye stoppested. Jeg fikk nøye meg med å ta et bilde ved å heve kameraet over gjerdet, selv om det egentlig ikke var så mye å se. Stoppestedet ble lagt ned i 1990 og den gule lille stasjonsbygningen hadde blitt jevnet med jorden. Om ikke annet, hadde jeg i hvert fall funnet én nedlagt stasjon.

Svart orm
Jeg fikk øye på et bolighus på venstre side av veien da jeg nærmet meg slutten av Grunnevatnet. Da jeg passerte huset, kom det en løs aggressiv hund løpende imot meg. Den bjeffa og knurret, men snudde seg da jeg sa den måtte gå hjem. Eierne så ikke ut til å bry seg, et typisk fenomen i grisgrendte strøk. Kort tid etter kom jeg over en ny skapning, men denne så mer harmløs ut. Hva i all verden var det egentlig? Buorm? Den svarte ormen med gråe striper så ut til å ha blitt påkjørt.

Tunge bakker
Jeg kom frem til det store Høyevatnet, etappens største innsjø. Jernbanen forsvant opp i høyden og vekk fra veien. Jeg var ikke klar for de bratte bakkene jeg nå måtte ta fatt på. Heldigvis var det i følge Google Maps bare litt over seks kilometer igjen. Jeg måtte ta flere pauser mens jeg vagget oppover. Det var ikke et godt tegn at traktoren så vidt klarte å passere meg. Den slet med å komme opp den aller siste bakken rett etter at jeg hadde krysset jernbanen under ei bru. Da jeg endelig nådde toppen, kom en ny aggressiv bikkje løpende imot meg. Den lille terrieren var såpass harmløs at jeg ble stående og le. Jeg tok et bilde av gårdens fine hest i stedet før jeg fortsatte videre.

Våt på sokken
Da jeg kom frem til Sjåvatnet, bestemte jeg meg for å ta en lang pause ved vannkanten. Det var bare fire kilometer igjen å gå og jeg trengte hvile. Jeg tok av meg skoa og stakk føttene ned i vannet. Temperaturen måtte minst være 20 grader. Jeg plasserte sekken bak ryggen og ble sittende slik i minst 20 minutter. Da jeg skulle til å gå videre, oppdaga jeg at sokken hadde falt ned i vannet. Det ble ytterligere 20 minutter pause for å få den tørka i sola.

Svimmel
Jeg var nesten kraftløs da jeg fikk øye på det blå skiltet som det stod Breland på. Det var enda noen små oppoverbakker å tilbakelegge. Da jeg fikk øye på stasjonen rundt en sving, ble jeg plutselig svimmel. Jeg måtte sette meg ned på autovernet og få i meg noen nøtter. Sjokoladen i nøtteposen hadde smelta og jeg ble brun i hele håndflata. Det fikk ikke hjelpe, for nå var kroppen desperat etter næring. Etter tre never hadde jeg tilstrekkelig energi til å vagge de resterende fem hundre meterne.

Overrasket konduktør
Det var en time til toget ankom, men hvor skulle jeg gjøre av meg? Stasjonen ble revet i 1987 og erstattet av et leskur uten benk. Jeg så ingen annen utvei enn å klatre opp på kassa med strøsand i skuret og lage meg min egen sitteplass med sekken som ryggpute. Jeg sovna umiddelbart, men våkna heldigvis fem minutter før toget ankom. Og det var enda godt, for toget stopper kun på signal på denne øde jernbanestasjonen. Konduktøren var like overraska som da jeg og Sita tok toget til Breland en måned tidligere. Det morsomme var at det var nøyaktig samme konduktør.
– Gjekk du på her i Breland? sa han svært overraska.
Sponsor:
Mjåland Gård
comments powered by Disqus