Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Snartemo–Audnedal

Snartemo–Audnedal

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
16 km Asfalt, stier og grusveier Middels
Etappen følger den bratte Barnevandrerstien fra Snartemo til Røynesdal og fortsetter på grusvei frem til Audnedal. I Snartemo finnes det flere rester etter den påbegynte sidelinjen Snartemo–Lyngdalbanen.
< >
Barnevandrerstien
.
Jeg var usikker da jeg satt på toget på vei sørover. Det var meldt 27 varmegrader og jeg skulle gå langt i øde og ulendt terreng helt alene. For å komme meg forbi den 8474 meter lange Hægebostadtunnelen mellom Snartemo og Audnedal, måtte jeg følge Barnevandrerstien over fjellet – ruta der barn vandret barbeinte opptil 15 mil på 1800-tallet for å søke arbeid i øst.

Svært varmt
Jeg ble møtt med en vegg av varme da jeg steg av toget på Snartemo stasjon. Siden jeg allerede hadde kameraet klart i hånda, ruslet jeg et stykke langs perrongen for å ta turens startbilde av toget og stasjonsbygningen. Et minutt senere så jeg toget forsvinne inn i den over ni kilometer lange Kvinesheitunnelen. Nå var jeg overlatt til tilfeldighetene og måtte klare meg på egenhånd.

Alene?
Heldigvis ble jeg sendt raskt i riktig retning, for det var skiltet til Barnevandrerstien fra stasjonen. Kanskje fikk jeg turfølge allikevel? Om det ikke ble sammen med en annen turgåer, ville jeg kanskje finne en hoggorm eller ti. For området var kjent for å ha slike kryp snikende rundt i vegetasjonen.

Snartemosverdet
Jeg fulgte retningen hvor skiltet pekte og kom frem til et digert sverd som var stukket ned i jorda i en steinsirkel. Et informasjonsskilt var satt opp som forklarte hvorfor. I 1933 ble et prydet sverd funnet i et hulrom under en helle sammen med flere andre skatter i gull og sølv. Hendelsen har blitt karakterisert som det vakreste gravfunnet som har funnet sted i Norge. Sverdet, som stammer fra 500-tallet, bar også et bandolær med hakekors. Den tyske okkupasjonsmakten fattet derfor stor interesse for sverdet, men heldigvis fikk de aldri tak i det. Det hadde blitt godt gjemt for tyskerne.

Snartemo–Lyngdalbanen
Jeg fortsatte langs en smal vei som fulgte jernbanen tett. Den opprinnelige planen var å utforske områdene sørøst for Snartemo stasjon, for her ble nemlig Snartemo–Lyngdalbanen påbegynt. For tyskerne var det viktig å bygge jernbane ned til «Festung Lista» – festningsanleggene som ble bygget opp under andre verdenskrig. Dagens etappe ville bli såpass lang og utfordrende, så jeg bestemte meg for å sjekke ut traséen ved en senere anledning. Det ble litt trist med tanke på at det fantes både brukar og to kilometer med oppbygget trasé like i nærheten. Arbeidet med byggingen av sidelinjen til Lyngdal, med mulig forlengelse til Lista, ble aldri videreført etter krigens slutt.

Bomtur
Det var på tide å forlate sivilisasjonen og sette kursen inn i ødemarken. Jeg hadde tatt av på en humpete traktorvei etter å ha sett et nytt skilt med «Barnesti» på. Det gikk svært bratt oppover, såpass bratt at jeg måtte stanse flere ganger for å få igjen pusten. Jeg følte meg som Cheryl Strayed i filmen «Wild» som forlot sivilisasjonen for å følge «Pacific Crest Trail». Hvordan skulle dette gå? Etter en halv kilometer hadde jeg allerede drukket nesten en halv liter med saft. Jeg tok opp UT.no-appen og fant ut at veien jeg gikk på snart ville ta slutt. I følge UT.no gikk jeg på feil sti. Fortvila snudde jeg og følte at jeg hadde kastet bort verdifull energi og tid. Jeg måtte jo være fremme ved Mjåland Camping i Marnardal før det ble for sent.

På villspor
Jeg kom ned på den asfalterte veien igjen og tok av på en annen vei som passerte noen bolighus. Veien fortsatte som sti som gikk bratt opp fjellsiden. En hund bjeffa aggressivt fra gården da jeg passerte det siste huset. Var jeg virkelig på rett vei? I følge UT.no, var jeg visst det, men hvorfor var ikke stien merket? Jeg plundret veldig med å få fjernet ståltråden som holdt tregrinda på plass. Dette var tydeligvis ikke en velbrukt løype. Stien fortsatte over ei elv som heldigvis var relativt tørrlagt. Jeg stanset foran et elektrisk gjerde og ble usikker på veien videre. I følge UT.no hadde jeg beveget meg vekk fra stien, men denne gangen lot jeg meg ikke lure. UT.no måtte ta feil. Det var bare å snu og fortsette der jeg en gang hadde begynt. Jeg gledet meg ikke til å ta fatt på den bratte stien for andre gang, spesielt ikke siden det ville koste ytterligere en halv liter med drikke.

Bratt
Etter å ha kjempet meg oppover de bratte bakkene, flatet skogsveien noe ut. Jeg lå nå en time etter skjemaet. Veien ble mer gjørmete og jeg måtte trå varsomt for ikke å bli våt. Dessuten kunne det ligge en luring i gresset med kjertlene fulle av gift. Jeg nærmet meg stedet hvor veien skulle ta slutt. Et nytt skilt dukket opp som pekte opp en bratt skråning. Området virket nyryddet og flere trær var hugget ned. Jeg var visst ikke ferdig med de bratte stigningene, de ble faktisk verre. Barnevandrerstien fortsatte som en bratt sti som gikk sikksakk opp fjellsiden. Jeg var nå såpass sliten at jeg slengte fra meg sekken og brukte den som pute i terrenget. Den svette hodeskallen min tiltrakk seg både fluer og insekter, så det ble ingen skogens ro.

Banestien
Etter 20 minutter var jeg på beina igjen. Jeg kom til å tenke på barna som for 200 år siden vandret i disse områdene. Foreldrene hadde ikke råd til å brødfø dem og de ble sendt til gårdene i Aust-Agder for å søke arbeid. Det var den gangen Norge var et lutfattig land og mange kjempet for å overleve. Barnevandrerstien var forkortet til «Barnestien» på skiltene. For meg ble den «Banestien», for løypa følger nemlig jernbanen tett flere steder i Vest-Agder.

Fuktig område
Endelig kunne jeg sette opp tempoet. Jeg hadde nådd toppen og området flatet ut. Nå gikk jeg på en fuktig sti i et område med myr og små bekker. Kort tid etter dukket den aller første hytta opp. Jeg nærmet meg Mydland hvor stien ville ta slutt. Barnevandrerstien ville fortsette videre, men på grusvei. Faktisk helt frem til Grimstad. Det gjorde ikke så mye at jeg allerede hadde drukket halvannen liter, for det var vannpost ved Mydland gård i følge nettstedet for Barnevandrerstien.

Vannposten
Jeg kom ut av skogen og fortsatte på grusveien i solsteiken. Hvor lå vannposten hen? Jeg fortsatte på den rette veien med frodige åkrer på begge sider av meg. Etter et kvarter begynte det å gå bratt oppover igjen. Det gikk ikke spesielt raskt med meg, for jeg var tørst og gjennomsvett. Da jeg endelig nådde bakketoppen, lå Mydland gård på høyre hånd. Ingen vannkran å se. Da oppdaget jeg en eldre dame og en liten jentunge som stod ved noen postkasser.
– Vet du hvor vannposten er? spurte jeg.
– Beklager, jeg er ikke herfra, svarte dama med østlandsdialekt.
Det var bare å fortsette videre og klare seg med det jeg hadde igjen av drikke.

Støvete vei
Jeg var innstilt på flere kilometer med asfalt, men veien mot Konsmo var av grus. Den var heldigvis ikke særlig trafikkert, men jeg måtte holde pusten hver gang en bil kjørte forbi på grunn av sandskyen som oppstod. Etter bare en kilometer måtte jeg ta av på en ny grusvei som var skiltet mot Konsmo. Jeg slet de første hundre meterne som gikk bratt oppover. Deretter kunne jeg sette opp tempoet. I følge et treskilt fulgte jeg fortsatt Barnevandrerstien. Grusen lå løsere på denne veien, for støvskyene ble større hver gang en bil passerte. Til gjengjeld var grøfta langs veien kledd med hvitveis. Det føltes litt feil siden gradestokken nærmet seg 30.

Valgets kvaler
Jeg ble usikker på hvor jeg skulle gå da jeg kom frem til et kryss. Barnevandrerstien fortsatte til høyre mot Konsmo. Fulgte jeg veien til venstre, ville jeg nå Audnedal stasjon etter 5 kilometer. Jeg bestemte meg for å gå mot stasjonen. Det ble tryggere, for nå begynte jeg å tvile på om jeg ville greie dagens etappe. Burde jeg gi meg ved Audnedal og ta toget videre til Marnardal?

Aggressiv hund
Det gikk heldigvis i nedoverbakker. Etter en halvtime nådde jeg sivilisasjonen. Eller hadde jeg egentlig det? Jeg stanset for å ta bilde av vraket etter en Volvo V40. En stor og aggressiv hund begynte å bjeffe og flekke tenner. Så kom den løpende imot meg, men stanset heldigvis innenfor det lave gjerdet som omringet huset. Den kunne lett ha hoppet over. Jeg satte opp tempoet for å passere gården så raskt som mulig. Hunden fortsatte å bjeffe og fulgte etter meg på andre siden av gjerdet. Den ga seg etter kanskje ti minutter. Plutselig begynte den å bjeffe igjen. En bil passerte gården i samme øyeblikk.

Audnedal
Brått gikk veien i nedoverbakker. Så fortsatte den sikksakk nedover i et kupert område med dype fjellskjæringer på begge sider. Det gikk såpass bratt nedover at jeg måtte gå forsiktig for ikke å skli på den løse grusen. Da jeg fikk øye på både hovedveien og jernbanen, skjønte jeg at jeg hadde ankommet Audnedal. Jeg tok opp NSB-appen og fant ut at siste toget mot Kristiansand gikk om en halvtime. Burde jeg avbryte dagens etappe? Det var 18 kilometer igjen og klokka begynte å bli mye. Jeg tok et bilde av jernbanebrua som krysset Audnedalselva før jeg fortsatte.

Kapitulasjon
Venterommet til Audnedal stasjon var heldigvis åpent og svalt. Jeg fant frem en ren skjorte og fikk vasket meg på toalettet. Deretter sendte jeg en tekstmelding til Brit som drev Mjåland camping for å fortelle at jeg var på vei. Klokka hadde passert seks og jeg ville neppe nå Marnardal før det ble mørkt. Om jeg i det hele tatt ville nå frem. Nå fristet det med hvile og betasuppe på campingplassen. Jeg antydet overfor Brit at jeg ville ankomme klokken 19, men jeg hadde ikke tenkt på at det var over fire kilometer å gå fra Marnardal stasjon til Mjåland camping. Det ble noen tunge kilometere da jeg steg av toget.
Sponsor:
Mjåland Gård
comments powered by Disqus