Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Moi–SiraEtappe

Moi–Sira

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
11 km Asfalt, Grusvei Middels
Turen går på deler av gamle Flekkefjordbanen frem til Tronvik og fortsetter langs gamle Vestlandske hovedvei over stupbratte Tronåsen. På ferden passeres en gammel jernbanetunnel og tre nedlagte holdeplasser.
Tronåsveien. Foto: Erlend Garåsen
Tronåsveien. Foto: Erlend Garåsen
Jeg våknet uthvilt opp på Moi hotell denne lørdagsmorgenen. Rakk jeg den korte etappen til Sira før de andre stod opp? Dagen før hadde jeg vært på bursdagsfest til Lill i Moi og fått med meg Ole, Magnús og Maria. Vi sov alle på «jernbanehotellet» hvor Bane NOR og NRC Rail har okkupert de fleste rommene. Derfor var det Magnús som fikk oppgaven med rombestillingen siden han faktisk jobber i NRC Rail.

Lang frokost
De andre dukket opp da jeg var i ferd å avslutte hotellfrokosten. Ole hadde ingen planer frem til vi skulle sykle dresin på Flekkefjordbanen om ettermiddagen. Magnús og Maria vurderte å ta en tur til Geoparken ved Tronåsen.
– Da skal vi samme vei, sa jeg. – Jeg skal nemlig gå over fjellet ved Tronåsen i dag.
Det ble noen ekstra kaffekopper før jeg fikk sjekket ut av rommet. Jeg avtalte å møte de andre i Sira før vi kjørte videre til Flekkefjord for å sykle dresin.

Tjuvstartet
Jeg ruslet ned den bratte grusveien fra hotellet som krysset E39 og jernbanen. Planen var å følge den smale fylkesveien som fulgte Lundevatnet tett. Dagen før hadde jeg tjuvstartet på etappen fra Moi stasjon og ruslet østover til huset hvor Mads og Lill bor. Resten av etappen til hotellet hadde jeg gått da jeg forlot festen ut i de små nattetimer. På veien fikk jeg tatt et fint bilde av månen som speilet seg i vannet.

Lindland holdeplass
Det tok ikke lang tid før jeg fant noe spennende langs veien. Kommunen hadde satt opp en informasjonstavle om Skårs bru – steinhvelvbrua fra 1840 som var en del av Vestlandske hovedvei – den gamle hovedferdselsåren mellom Christiania og Stavanger. Veien gjorde en skarp sving og krysset jernbanen under ei bru. Jeg kom til å tenke på et gammelt bilde jeg hadde sett av Lindland holdeplass med den gule ventebua. Lå den ikke i dette området? Jeg studerte terrenget langs linja mens jeg fortsatte i den bratte oppoverbakken. Plutselig fikk jeg øye på et skilt bak nettinggjerdet. «Varsam tog. Steng grinda». Jeg hadde funnet den gamle porten som ledet ut til plattformen.

Flott utsikt
Jeg fikk nå svi for at jeg hadde beveget meg såpass langt ned i terrenget fra E39. Nå måtte jeg nemlig gå i en lang oppoverbakke som ville ende ut i europaveien på toppen. Utsikten til Lundevatnet var flott. Plutselig kom det et tog kjørende i retning av Sira. Jeg rakk så vidt å ta bilde av de siste vognene før toget forsvant inn i den 190 meter lange Hamre tunnel.

Klubben tunnel
Det ble kjedelig å fortsette langs den sterkt trafikkerte europaveien, men heldigvis skulle jeg ta av på sykkelveien etter en kilometer. Enkelte områder var svært skumle. Jeg måtte rusle i grøfta i de krappeste svingene for ikke å bli meid ned av vogntog og bobiler. Plutselig fikk jeg øye på tunnelåpningen. Faktisk to tunnelåpninger, for den til høyre tilhørte gamle Flekkefjordbanen da den var smalsporet og gikk mellom Egersund og Flekkefjord. Nå var den en del av sykkelveien. Det gikk raskt å passere den 23 meter lange tunnelen. Det var morsomt å tenke på at jeg nå gikk midt i traséen til gamle Flekkefjordbanen.

Klubben tunnel. Foto: Erlend Garåsen
Klubben tunnel. Foto: Erlend Garåsen


Tronvik holdeplass
Jeg krysset tunnelåpningen til nye Klubben tunnel og dermed også Sørlandsbanen. Nå fikk jeg øye på den bratte og svingete veien opp Tronåsen som ville bli den tyngste delen på dagens etappe. På veien bort gransket jeg området rundt jernbanelinja siden jeg visste at Tronvik holdeplass skulle ligge i nærheten. Kanskje hadde jeg allerede passert holdeplassen der den opprinnelig lå. I 1944 ble den flyttet nærmere tunnelåpningen til den over tre kilometer lange Tronås tunnel.

Tronåsveien
Jeg fant holdeplassen rett etter jeg krysset E39 under en gangtunnel og ruslet langs sporet. Det var ikke så lett å ta bilde av de gamle grunnpilarene til plattformen gjennom det høye gjerdet, men jeg fikk det til. Jeg krysset E39 på ny og fikk øye på mange turister og parkerte bobiler. Jeg hadde kommet frem til punktet der Tronåsveien startet. Den bratte veien over Tronåsen var en del av den Vestlandske hovedvei og en av landets bratteste. Veien var i bruk frem til 1945 da Tronås tunnel stod ferdig. Da ble jernbanelinja langs Lundevatnet frigjort og omgjort til bilvei hvor dagens E39 går.

Stupbratt
Jeg startet på den bratte stigningen opp fjellet, men stanset da jeg oppdaget skiltet som fortalte at veien var åpen for mindre kjøretøy. Jeg tok et bilde og sendte det til Ole. «Kjør over Tronåsen når dere skal plukke meg opp i Sira!» En eldre dame med staver kom ruslende ned veien.
– Hvor lang tid tar det over fjellet? spurte jeg.
– Hvad er klokken? svarte dama på dansk.
– Kvart på tolv, svarte jeg.
– Åh, jeg startede klokken 10, svarte hun. – Der er mange bænke langs vejen, hvor du kan hvile, la hun til.
Det gikk relativt lett i starten, men etter hvert gikk jeg saktere og saktere før jeg måtte sette meg ned på en stein.

Åtte svinger
Etter en kort drikkepause var jeg på beina igjen, men jeg stanset for en ny pause da jeg nådde frem til veiens første sving. Jeg forsøkte å forestille meg hvordan det en gang hadde vært å kjøre her. Veien var for smal for at to møtende biler kunne passere, så det ble sikkert en god del rygging. Kartet viste at jeg hadde syv svinger igjen før jeg nådde toppen. Jeg hadde allerede kommet meg ganske høyt opp og hadde god utsikt til Moi.

Tronåsvegen. Foto: Erlend Garåsen
Tronåsvegen. Foto: Erlend Garåsen


Vest-Agder
Omsider nådde jeg toppen. Veien flatet mye mer ut enn jeg hadde trodd. Før jeg fortsatte, satte jeg meg ned på noen benker som var satt opp ved et utsiktspunkt. Det var nok disse den danske dama hadde siktet til. Etter en lang pause, fortsatte jeg videre. Gleden var stor da jeg passerte den gamle grensesteinen. Jeg var nå i Vest-Agder og hadde ferdigstilt alle etappene mine i Rogaland. Det føltes godt. Veien gikk nå i en svak nedoverbakke og jeg fikk øye på fjelltoppene på andre siden av elva Sira. Stedet var så idyllisk at jeg sendte et nytt bilde til Ole hvor jeg nærmest påla dem å kjøre denne veien. Plutselig gikk veien stupbratt nedover og i samme sikksakkmønster som den gjorde opp fra Tronvik. Dette var et kort og bratt fjell, tenkte jeg.

Attraksjoner i kø
To biler passerte meg på veien ned de bratte bakkene, hvorav den ene var en nederlender. Det tok ikke lang tid før jeg var nede i dalen. Et stort vann lå foran meg. Jeg visste at den andre åpningen til Tronås tunnel lå på andre siden av vannet og dermed også Litlemoen holdeplass. Men var det mulig å komme seg rundt vannet? Det så ikke slik ut, så jeg fortsatte langs veien som ville lede ned til en ny turistattraksjon, nemlig Bakke bru.

Bakke bru
Veien pløyde seg gjennom åkrene hvor vanningen foregikk for fullt. I enden av veien dukket ei hvit bru opp. Jeg hadde kommet frem til Bakke bru – Norges eldste hengebru som også er en del av Vestlandske hovedvei. Brua ble åpnet i 1844 og har en spennvidde på 53,5 meter. Den var ikke lett å krysse, for en bil kom kjørende hver gang jeg forsøkte. Såpass smal var den. Da jeg endelig var halvveis over, stanset en ny bil ved siden av meg. Bak rattet satt en kjent fjes. Det var visst Ole.
– Vi møtes på togstasjonen, sa jeg før han kjørte videre.
Magnús og Maria kom kjørende etter.

Bakke bru. Foto: Erlend Garåsen
Bakke bru. Foto: Erlend Garåsen


Sira stasjon
Jeg fortsatte langs fylkesveien i retning av Sira stasjon. Egentlig gikk Flekkefjordbanen parallelt med veien, men vegetasjonen var for gjengrodd til at jeg fikk øye på linja. Maria stanset bilen ved siden av meg for å spørre hvor jeg var på vei. De hadde visst ikke fått med seg at dagens etappe endte ved Sira stasjon. Det tok ikke mer enn fem minutter før jeg fikk øye på stasjonsbygningen, en relativt grå og kjedelig kloss. De andre stod og ventet utenfor stasjonsbygningen.
– Vil du ha en øl? spurte Magnús.
– Jeg må først på do, svarte jeg.
Jeg måtte ta en runde rundt bygningen før jeg fant venterommet.

Litlemoen holdeplass
Vi kjørte videre til Flekkefjord for å begynne på dagens andre etappe, nemlig mellom Flekkefjord og Sira på dresin. Men først måtte vi innom tunnelåpningen til Tronås tunnel for å se om vi fant restene etter Litlemoen holdeplass som ble nedlagt i 1991. Jeg og Ole kjørte først og de andre fulgte etter. Vi måtte kjøre et godt stykke nordover før vi fikk krysset elva over ei bru. Deretter kjørte vi sørover igjen på en humpete grusvei. Like før jernbanen krysset veien, parkerte vi bilene. En kjerrevei ledet opp til sporet hvor det fantes et stort og åpent område. Det var nok her Litlemoen holdeplass hadde ligget.