Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Ualand–Moi

Ualand–Moi

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
23 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Turen starter fra nedlagte Ualand stasjon og følger den smale fylkesveien forbi det idylliske Heskestadvatnet til Heskestad stasjon. Deretter går ferden langs den trafikkerte E39 gjennom Drangsdalen. Den siste kilometeren går langs den historiske Kongeveien.
< >
Ualand stasjon
.
Dette var den siste etappe på min tredagerstur langs Sørlandsbanen. Dagen før hadde jeg gått fra Egersund til Ualand og overnattet hos Lill i Moi. Nå kjørte Lill meg tilbake mot Ualand slik at jeg kunne fortsette ferden videre østover langs Sørlandsbanen. Jeg ble guidet oppover dalen i ekspressfart.
– Der går Kongeveien, sa Lill og pekte på en Kiwi-butikk.
Dagen før hadde moren til Lill tipset meg om denne historiske ruta som kunne spare meg for en kilometer langs E39.
– Og der har du Eik jordstasjon, sa Lill og pekte på noen tallerkener i åsen. – Folka i bygda er redde for terroraksjoner, la hun til.
Eik jordstasjon ble åpnet i 1982 som den første jordstasjonen i Norge og er en del av Inmarsat-systemet. Stasjonen videreformidler tale-, faks- og datakommunikasjon og dekker hele verden mellom 75 grader nord til 75 grader sør.

Stasjonsbildet
20 minutter senere satte Lill meg av ved beninstasjonen i Ualand. Jeg ruslet ned til stasjonen mens Lill fylte bensin. Vi skulle se hverandre igjen noen timer senere, for jeg hadde lagt igjen sekken i Moi for å slippe å drasse på ekstra kilo ned Drangsdalen. Den opprinnelige planen var å gå helt til Sira, men nå begynte jeg å tvile på om det var realistisk. Heldigvis hadde jeg kjøpt togbillett fra Moi i tilfelle jeg ikke rakk frem i tide. Jeg forsøkte på nytt å ta et stasjonsbilde etter et mislykket forsøk dagen før. Det ble heller ingen blinkskudd denne dagen, for gjerdet rundt stasjonen er ganske høyt. Området var vel heller ikke særlig fotogent etter at stasjonsbygningen ble revet i 1985. I dag er det kun et kjedelig godshus som står igjen.

Vaktbikkje og geitebukk
Jeg fikk en ny sjanse da jeg passerte ei bru som krysset linja noen hundre meter lenger unna. Dagens startbilde ble et bilde av kryssingsporet med stasjonen i bakgrunnen. Halvfornøyd kunne jeg fortsette langs fylkesveien. Det tok ikke lang tid før jeg ble stanset, for nå stod en gårdshund midt på veien og bjeffa på meg. Jeg kom til å tenke på den uhyggelige opplevelsen da jeg ble jaga inn i skogen av en aggressiv hund langs Meråkerbanen. Denne hunden virket altfor spinkel til at jeg lot meg skremme. Setteren hadde halen mellom beina, så jeg var allikevel litt forsiktig.
– Får jeg ikke lov å komme forbi da? spurte jeg hunden som tydeligvis syntes jeg ikke hadde noe der å gjøre.
Kort tid etter hørte jeg plystring. Eieren hadde fått nyss i at «vaktbikkja» hadde forvillet seg ut på veien. Motvillig løp den omsider mot eieren og jeg kunne fortsette. Neste hinder var en morsk geitebukk med spisse horn som stod i veigrøfta. Jeg dristet meg bort til den for å ta et bilde. Heldigvis lot den meg passere uten at jeg ble angrepet.

Navneforvirring
Jeg møtte heldigvis ingen flere hindringer langs den smale fylkesveien som fulgte jernbanen tett. I løpet av en halvtime ankom jeg det lille tettstedet Heskestad hvor den hvite kirka dominerte bygda. Tettstedet har faktisk stasjon, men den ligger flere kilometer unna i nabobygda Eide. Faktisk var den opprinnelige planen at stasjonene Ualand og Heskestad skulle hete henholdsvis Heskestad og Eide, men slik ble det ikke selv om navngivningen ville være mer logisk. Jeg tok et bilde av kirka, men fikk ikke øye på rester etter holdeplassen Skjerpe som opprinnelig het Heskestad kirke holdeplass.

Heskestadvatnet
Fylkesveien krysset E39 og det samme gjorde jernbanen, men gjennom den 192 meter lange Rotten tunnel. Det tvilsomme tunnelnavnet gjorde at jeg følte meg tryggere langs fylkesveien. Plutselig gikk veien i sikksakk bratt nedover fjellsiden og det vakre Heskestadvatnet dukket opp. Veien ble smalere og fulgte fjellsiden tett i et svært idyllisk område. Tre syklister kom syklende imot meg opp bakken og hilste. Kort tid etter kom det noen flere. Dette var tydeligvis en populær sykkelrute. Det eneste som kunne sette prikken over i-en nå var et passerende tog. Sørlandsbanen gikk nemlig helt inntil veien jeg gikk på.

Heskestad stasjon
Det kom ikke noe tog i løpet av den halvtimen det tok å følge Heskestadvatnet frem til Eide. Jeg krysset jernbanen under ei bru og fortsatte videre langs den trafikkerte E39. Nå speidet jeg etter den nedlagte stasjonsbygningen som fortsatt skulle stå. Det tok ikke lang tid før jeg fikk øye på den røde bygningen i åsen. Jeg tok av på en mindre vei som gikk opp en bratt bakke. «Heskestad st. 0,1» stod det på skiltet i bunnen av bakken. Da jeg kom frem, la jeg merke til at bygningen virket bebodd. Jeg snek meg bak bygningen for å ta et bilde i riktig vinkel for ikke å få motlys. Nå kan det vel komme et tog, håpet jeg.

Varierende gjestfrihet
Etter en kort fotopause, ruslet jeg ned til veien igjen. Jeg gikk nå langs en smal vei som fulgte europaveien tett. I enden av veien stod det en mann og kappet ved. Nå stanset han arbeidet og tittet nøye på meg jo nærmere jeg kom. Da jeg bare var fem meter unna, pekte han bak tilhengeren for å vise at jeg kunne fortsette rundt. Jeg var heldigvis velkommen. Deretter bar det ut på den sterkt trafikkerte E39 hvor jeg følte meg langt mindre velkommen. Det tok ikke lang tid før jeg ble tuta på. Da stanset jeg og tok på den gule refleksvesten jeg hadde i sekken.

Skumle veier
Jeg begynte nå på nedstigningen fra fjellet og var glad jeg hadde fått på meg vesten. Veien fikk nemlig flere krappe svinger i et område uten god sikt. Jeg forsøkte å presse meg så godt inntil fjellveggen som mulig. Heldigvis kunne jeg ta av på en liten grusvei langs Monatjørn da jeg ankom Drange. Grusveien gikk nå helt inntil en skummel og bratt fjellvegg. Jeg kikket opp for å sjekke om det hang noen truende steinblokker som kunne treffe meg. I stedet fikk jeg øye på noen anleggsarbeidere i gule vester som jobbet langs sporet. Det var nok ikke alle som hadde fri denne dagen selv om det var 1. mai. Nå stanset de og fulgte mistenksomt bort på meg. Nå skulle jeg ønske det stod «Skinnelangs» på min egen gule refleksvest – Bane NORs selvutnevnte konkurrent denne dagen. Jeg tok et bilde av dem da veien gikk helt inntil sporet. Det var vel her Drange holdeplass en gang lå.

Flerfeltsvei
Jeg fortsatte på anleggsveien som til slutt endte ut i E39. Da tok jeg frem matpakka og satte meg på en stein. Det så sikkert ut som jeg var en av anleggsarbeiderne som hadde sneket meg unna dagens arbeid. To knekkebrød og en halv liter med saft senere, var jeg på beina igjen. E39 ble nå til en flerfeltsvei og jeg ble veldig glad jeg hadde tatt på meg vesten. Heldigvis tutet ingen av de passerende bilene.

Drangsdal tunnel
Nå kunne jeg ikke lenger få øye på jernbanen. Den gikk fortsatt høyere oppe i fjellsiden i forhold til veien som hadde gått i bratte nedoverbakker. Årsaken var vel heller at jernbanen nå gikk i en over to kilometer lang jernbanetunnel som ble åpnet i 1931. Den opprinnelige traséen før tunnelen lå nok fortsatt synlig der oppe, men trolig i et utilgjengelig område.

Ulykke i vannet
Jeg kom frem til Hovsvatnet som jeg skulle følge nesten helt til Moi. I åsen på andre siden av vannet fikk jeg øye på anlegget til Eik jordstasjon med alle tallerkenene. Det var nok noe annet som tiltrakk min oppmerksomhet, nemlig en minneplate som stod langs veien: «6 ungdommer omkom ved drukning i Hovsvannet 5. oktober 1924. Blant disse var 4 søsken». Noen meter bortenfor stod det oppslått en nyere tavle som fortalte mer om den tragiske ulykken. Seks ungdommer skulle på dans på Eik, men ble etterlyst da de ikke vendte tilbake. Prammen de hadde benyttet ble funnet kantret omtrent 50 meter unna der de skulle gå i land.

Bortgjemt trasé
Veien gjorde en skarp sving sørover da jeg nådde neset nær Skjeggjestad. Jeg tok et bilde av jordstasjonen siden jeg nå befant meg på det nærmeste punktet. Deretter satte jeg opp tempoet for å komme tidligere frem. Det var fortsatt mulig å rekke frem til Sira, tenkte jeg. Jeg burde kanskje ha vært mer oppmerksom, for nå passerte jeg en vei som gikk rett opp til den tidligere holdeplassen ved Skjeggjestad. Det var nok ikke holdeplassen som var det interessante, men den tidligere jernbanetraséen som gikk rundt den to kilometer lange Drangsdal tunnel fra 1931. Flyfoto av området viser at traséen med de nedlagte tunnelene fortsatt ligger der.

Naturkatastrofer i kø
Da jeg ankom Osen, tok jeg av på en liten vei som fulgte E39 parallelt. Endelig fikk jeg ro fra den trafikkerte europaveien, tenkte jeg. Plutselig fikk jeg øye på en mann som kom gående i mot meg med veivende armer.
– Ser du brannen? sa han og pekte i området hvor jeg kom fra.
Jeg snudde meg og fikk øye på flammene opp fjellsiden. Det hadde brutt ut skogbrann på andre siden av Hovsvatnet, nøyaktig i det området jeg hadde fotografert Eik jordstasjon. Dagen før hadde det vært jordskjelv i området og nå var det altså skogbrann. Var det jeg som utløste alle disse naturkatastrofene?
– Jeg kom nettopp fra området, svarte jeg. – Jeg har gått helt fra Ualand.
Mannen ble nysgjerrig. Jeg fortalte ham videre om Skinnelangs-prosjektet og tredagersturen jeg nå var i ferd med å avslutte.
– Jeg kommer fra Fossum, sa mannen. – Nær stasjonen der Urskog-Hølandsbanen stoppet, la han til.
Dermed glemte vi begge av brannen og ble stående og skravle en god stund. Jeg fikk også vite hvor jeg kunne komme inn på Kongeveien som Lill hadde vist på veien opp til Ualand.
– Bare gå over brua og inn på fabrikkområdet, sa mannen da jeg ruslet videre.

Kongeveien
Nå innså jeg at Moi ble dagens endestasjon hvis jeg skulle rekke toget til Oslo, men til gjengjeld ville jeg få en fin avslutning langs Kongeveien. Jeg tok av på en ny vei østover som krysset elva og forsøkte å speide etter Kongeveien. En jente som kom ridende imot meg på hest fikk geleidet meg i riktig retning. I et industriområde fikk jeg omsider øye på den smale turveien som gikk gjennom en liten furuskog. Takket være Lill og moren hennes, kunne jeg avslutte tredagersturen ved å følge den gamle postveien som ble restaurert og åpnet i 2006.

Hektisk avslutning
Da jeg kom frem til sentrum av Moi, oppdaget jeg at toget gikk om litt over en time. Jeg sendte en melding til Lill og satte opp tempoet for å komme frem. På veien til Lill, gikk jeg raskt innom stasjonsområdet for å ta et avslutningsbilde. Der stod toget allerede oppsatt, for det var buss for tog mellom Stavanger og Moi denne dagen. Da jeg kom frem 20 minutter senere, lånte jeg badet og fikk skiftet slik at jeg ble presentabel for de andre passasjerene. Lill hadde varmet opp middagsrester som stod klar da jeg kom ut fra badet. Jeg kastet i meg restene og ble kjørt i rasende fart til stasjonen. Da jeg fikk satt meg i togsettet, skjønte jeg at dagens etappe var mer enn lang nok. Turen til Sira fikk jeg ta igjen en annen gang.
comments powered by Disqus