Banner
Du er her: Forside / Sørlandsbanen / Klepp–Varhaug

Klepp–Varhaug

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
25 km Asfalt, stier og grusveier Middels
Turen går på idylliske stier langs Frøylandsvatnet og Jærbanen mot Bryne. Videre følges stier forbi Smukkevatnet og Hognestad hvor det finnes rester etter en stasjon. Mellom Nærbø og Varhaug følges turveier forbi historiske gravhauger og krigsminner.
< >
Skinnelangs
.
Jeg og Sita var spent på været da vi landet på Sola denne formiddagen. Det var nemlig meldt OBS-varsel for alle fylkene med unntak av Vestfold. Til tross for en turbulent landing, var været ikke så verst da vi steg ut av flyet. Kristin stod klar i ankomsthallen da vi hentet sekkene våre. Vi ble kjørt hjem til henne og Øystein for å spise kyllingwrapps før vi tok fatt på den lange turen sørover mot Ogna.

Solskinn
En time senere stod vi på Klepp stasjon. Øystein ble utnevnt som fotograf for å ta bildet av turgjengen utenfor den eldre stasjonsbygningen. Deretter vinket vi farvel og satte kursen sørover langs skogsstien som følger Frøylandsvatnet tett. Mens vi ruslet bortover, dukket det blå flekker opp på himmelen. Plutselig stakk sola fram. Men hvor lenge ville godværet vare?

Midgardsormen
Da vi ankom Lalandsholmen, passerte vi en minnestein over Olav Tryggvason. Det antas at han ble født i dette området. I følge sagaene ble Olav født ved et vann, men var det ved Frøylandsvatnet? Det er reist en liknende minnestein på Kongeøya i Randsfjorden som også kan være Olavs fødested.
– Midgardsormen åpner i neste uke, sa Kristin og pekte mot et avlangt objekt over vannet.
Midgardsormen er en spesiell utformet bro som vil knytte turområdene på begge sider av vannet sammen.

Allmennsretten
– Det blir ikke mer skinnelangs enn dette, sa Sita.
Vi gikk nå helt inntil linja på en grusvei. Mørke og faretruende skyer kunne skimtes i det fjerne.
– Se toget! ropte Kristin.
Jeg tok opp kameraet i all hast, men var for sen. Toget hadde allerede passert.
– Bedre lykke neste gang, svarte jeg.
Plutselig var veien foran oss sperret med et elektrisk gjerde og adgang forbudt-skilt.
– Allmennsretten, svarte jeg og fjernet strømkabelen.
Deretter trosset vi det private forbudet og ruslet ned mot vannkanten hvor det gikk sti videre sørover.

Iskaldt regn
Sivilisasjonen kom til syne og vi nærmet oss Bryne.
– Tog! ropte Sita.
På nytt forsøkte jeg å knipse et bilde, men var for sen igjen. Vi ruslet forbi Bryne stasjon og fulgte jernbanelinja på vestsiden av sporene. I følge UT.no-kartet skulle vi inn på en turvei nær Smukkevatnet. Mens vi ruslet bortover gangveien, kom de første regndråpene. Jeg forsøkte å holde kartet tørt, men det var lettere sagt enn gjort. Vi var nemlig ikke sikre på veien rundt det digre industriområdet ved Håland og måtte derfor studere kartet nøye. Kristin og Sita dro på hetta, mens jeg trosset det iskalde regnet og begynte å hakke tenner. Da vi omsider kom rundt industritomta, dukket sola opp igjen.

Bomskudd
Vi fikk raskt øye på den idylliske turstien litt sør for Håland. Den gikk som en tynn passasje mellom skogen og et strømgjerde som holdt sauene på plass. Stien nærmet seg jernbanelinja og plutselig gikk vi skinnelangs igjen.
– Toget! ropte Sita.
Atter en gang ble det et bomskudd.

Hognestad stoppested
Stien endte opp ved gård og vi måtte fortsette langs fylkesveien. Da vi krysset Jærbanen over brua, fikk jeg øye på noe interessant.
– Sjekk perrongen! sa jeg. – Her må det ha ligget en stasjon.
Og det hadde det, for Hognestad stoppested ble nedlagt i 1992. Alt som lå igjen var stasjonstomta og en forfallen perrong.

Fest i lokalet
Vi begynte å bli slitne, så vi bestemte oss for å følge raskeste vei til Nærbø. Det ble derfor noen kilometer på asfalt. Det begynte å småregne og blåse. Derfor tok jeg på meg lua for å slippe å få de iskalde regndråpene i skallen. Jeg og Sita hadde bestemt oss for å kjøpe et par øl som vi kunne kose oss med på hytta, men nå var det bare en halvtime igjen til ølsalget stengte.
– Et kjøpesenter, sa Kristin og pekte fremover.
Det lå heldigvis en matbutikk i senteret hvor vi fant dagens lunsj i tillegg til lokal Berentsen-øl. Siden senterets kaféer hadde stengt for dagen, satte vi oss ned på benken ved inngangen til matbutikken. Folk kikka stygt på meg mens jeg drakk eplecideren fra boks. Da oppdaget jeg at vi ikke hadde rukket å pakke ølflaskene i sekken. Det så ut som vi hadde en heidundrendes fest midt i kjøpesenteret.

Hanabergsmarka
Etter en halvtime var vi på beina igjen og satte kursen mot Nærbø stasjon. Perrongen var inngjerdet, så jeg ble litt usikker på hvilke av bygningene som tilhørte stasjonen. Det ble derfor ingen bilder, så vi ruslet i stedet sørover mot Hanabergsmarka hvor vi skulle følge nye turstier. Området skal by på både eldre og nyere historie, for her ligger alt fra krigsminnesmerker til gravhauger fra bronsealderen. Tyskerne bygde en enorm radar i dette området under andre verdenskrig og ødela flere av de historiske gravhaugene. I tillegg ble et sidespor anlagt hvor det ble transportert jernbanekanoner.

Inngjerdet tomt
Vi fant raskt stien mot Hanaberget da vi kom ut av sentrum. Den endte ved Vitengarden som tilhører Jærmuseet. Vi fulgte en ny sti som gikk svært rett i en allé. Var dette rester etter det militære sidesporet mon tro? Stien endte opp ved et stort åpent område. Veien videre så ut for å være en smal grusvei som svinget vestover i retning av havet.
– Skal vi følge denne stien i stedet? spurte jeg mens jeg pekte opp et gjørmete område.
Vi bestemte oss for å prøve lykken, men snudde da vi oppdaget at industritomta foran oss var inngjerdet.
– Vi kan prøve jernbanebrua der borte, foreslo Kristin.
Vi ruslet mot brua, men ble hindret av et piggtrådgjerde. I stedet for å snu på ny, holdt Kristin fast i den øverste piggtråden mens jeg og Sita smøg oss under. Deretter krysset vi sporene og fulgte en ny sti sørover.

Fulltreffer
Vi havnet ut på et digert jorde og veien videre gikk i ring.
– Vi ser om vi kommer oss over jernbanelinja igjen, foreslo jeg.
Vi fortsatte langs sporene i håp om å finne en undergang eller en passasje, men måtte etter hvert gi opp. Det begynte å mørkne og vi begynte å bli desperate etter å komme oss videre.
– Tog, ropte jentene i kor.
– Jeg klarte det, svarte jeg fornøyd.
Det ble et bilde av togets bakpart før det forsvant, men resultatet ble allikevel bra.
– Skal vi klatre over gjerdet og fortsette langs jordet? foreslo Kristin.
Vi fant raskt ut at eneste løsning var å snu. Nå hadde vi brukt en hel time på å gå rundt og rundt. Turgleden forsvant og vi begynte å bli smågrinete. Men jeg hadde jo tatt et bilde av toget om ikke annet.

Skrotnisse
Omsider kom vi tilbake til stedet før problemene startet. Nå fulgte vi veien vestover i stedet i håp om å komme rundt det problematiske industriområdet.
– Jeg tror jeg må gi meg, sa Kristin. – Jeg må rekke siste toget hjem og telefonen har konka.
Kristin ruslet tilbake til Nærbø mens jeg og Sita fortsatte videre langs grusveien. Nå gikk vi på vestsiden av industritomta i stedet som vi ikke klarte å passere fra østsiden. Veien endte opp hos en skrotnisse hvor det ble full stopp.
– Pokker, sa jeg. – Det må hvile en forbannelse over dette området.
Samtidig kjørte to mopedister forbi oss på en parallell sidevei hundre meter lengre unna. Jeg tok opp kartet og fant ut at vi hadde gått feil.

Syndebukken
Etter ytterligere 20 minutter, var vi endelig på rett vei. Nå merket jeg at Sita gikk saktere og saktere. Jeg måtte stadig stoppe opp for at hun skulle holde tritt. Heldigvis kom vi inn på en asfaltert vei da vi kom frem til det umulige industriområdet.
– Nortura, sa Sita. – Det er Nortura som har stukket kjepper i hjula våre.
Vi hadde funnet en felles syndebukk, noe som kan være greit i krisestunder. Det var nemlig Nortura som holdt til i det store industriområdet. Veien videre svingte raskt mot høyre og krysset etter hvert fylkesveien. Vi hadde endelig kommet oss rundt industritomta. Etter to timer.
– Jeg tror ikke jeg orker å gå lenger, sa Sita.

Siste innspurt
Vi satte oss ned i krysset for å hvile. Det begynte å bli mørkt og kaldt. Sita fant frem Kvikk Lunsj i håp om å få opp blodsukkeret.
– Vi prøver litt til, sa hun.
Vi ruslet sakte bortover den trafikkerte hovedveien.
– Vi har god tid, for det går et tog om halvannen time, sa jeg.
Google Maps fortalte oss at det var tre kvarter til vi var fremme ved Varhaug. Appen sendte oss inn en gårdsvei den mente var raskeste vei, men vi ble møtt av en fastbundet port. Etter mye om og men, klarte vi å åpne porten og kunne fortsette videre. Nå hadde det blitt helt mørkt ute.

Ingen tog
Vi ankom Varhaug og speidet nå etter togstasjonen. To busser kom kjørende forbi oss og inn en sidegate.
– Buss for tog, sa jeg. – Vi følger bussene.
Sita begynte å gå saktere og saktere igjen. Jeg tok opp kartet og fant ut at stasjonen lå et par kvartaler unna.
– Vi er straks fremme, sa jeg. – Jeg går litt i forveien for å se etter stasjonen.
Jeg fikk øye på stasjonen da jeg rundet et hjørne, men bussene var ikke å se. Ved stasjonen stod det et anleggstog og folk jobbet i sporet. Jeg skulle til å kjøpe billett med NSB-appen da jeg oppdaget at togtidene på monitoren ikke stemte overens med de jeg så på telefonen.
– Siste buss gikk for ti minutter siden, sa jeg oppgitt. – Vi kommer oss ikke herfra.

Kapitulasjon
Hva skulle vi gjøre? Det var 16 kilometer igjen til Ogna camping og klokka var halv tolv på natta. Jeg ruslet bort til en av arbeiderne.
– I følge appen skal det gå et tog om ti minutter, sa jeg.
– Appen stemmer ikke, svarte mannen. – Og slik har det vært i fire år, la han til.
– I fire år? – Dette er jo helt vilt, svarte jeg.
Vi ruslet ned til bensinstasjonen et par kvartaler unna i håp om å få haik. Vi brukte et helt kvarter på de to kvartalene ned, for vi var fullstendig utmattede. Bensinstasjonen var stengt, det var folketomt i sentrum og ingen av de få bilene som passerte stoppet.
– Jeg tror vi må rusle helt til hovedveien, sa jeg.
Plutselig kjørte en bil inn til siden og stoppet.
– Skal dere mot Ogna? spurte jeg. – Vi har mista siste bussen og vi har gått helt fra Klepp, la jeg til.
– Nei, men me kan godt køyre dokke, svarte den unge sjåføren.
Det var to svært lettede og slitne passasjerer som satte seg i baksetet.

I mål
De to yngre guttene var bare ute på vift, uten noe bestemt mål. Jeg fortalte dem om Skinnelangs-prosjektet og den strabasiøse ferden rundt Nortura-anlegget. Før vi visste ordet av det var vi fremme ved campingen. Vi takket for turen og tente lommelykta. Hvor lå hytta mon tro? Resepsjonen hadde stengt for mange timer siden, men vi hadde avtalt at hytta skulle stå ulåst.
– Her er nummer 13, sa Sita.
Vi nærmet oss nummer 14 som var vår og passerte ei hytte fulle av folk.
– Lager vi for mye støy? spurte ei bekymret dame som stakk huet ut av døra.
Hun trodde sikkert at vi kom for å klage.
– Nei, for all del. – Vi leter etter hytta vår.
Vi fant hytta som heldigvis var ulåst. Det var bare å slenge seg i sofaen og åpne hver vår velfortjente øl.
comments powered by Disqus