Stavanger S–Klepp
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 32 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Halve etappen går stort sett på kyststi ned til Sandnes. Deretter forsetter ferden på Planetstien i Sandvedparken frem til Ganddal hvor Ålgårdbanen har sitt utgangspunkt. Resten av turen går på småveier i innlandet hvor Rogalands første bilbru fra 1853 passeres.
Hillevågsvika. Foto: Erlend Garåsen
Sent opp
Jeg kom meg ikke ned i frokostsalen på hotellet før i 10-tiden om morgenen. Hvis jeg gikk effektivt, ville jeg allikevel rekke siste flybussavgangen fra Bryne til Sola som gikk 20.15. Etter utsjekking drasset jeg med meg den tunge tursekken min i retning av Stavanger Sentralstasjon med en bunke utskrevne UT.no-kart i hånda. Jeg skulle stort sett følge kysten fra Paradis ned til Sandnes. Deretter måtte jeg følge noen turveier litt lengre inne i landet.
Søppel
Nattas festligheter hadde satt spor etter seg i sentrumsgatene. Rester etter nattmat og søppel lå slengt her og der. Etter hvert som jeg beveget meg ut av sentrum, ble det mindre griseri. Himmelen åpnet seg og sola tittet frem. Dette så ut til å bli en fin dag til tross for dystre værutsikter skulle jeg tro gårsdagens værvarsel. Jeg spaserte over ei jernbanebru og gikk igjennom den frodige Lagård gravlund. Denne kirkegården minner mer om en botanisk hage enn en gravplass. Jeg kom ned til båthavna og tok noen bilder av ei skute som lå fortøyd til bryggekanten. En mann med en svart logrende labrador passerte meg. Jeg fortsatte videre langs veien som fulgte sjøen tett. På andre siden av sporet kunne jeg skimte Paradis holdeplass.
Mariero stasjon
Det så ut som om det var slutt på kystveien da jeg ankom Felleskjøpet. Industriområdet strakk seg helt ned til sjøsiden og hindret videre ferdsel, så jeg gikk opp til hovedveien i stedet. Heldigvis kom jeg ned til sjøen igjen da jeg fant en skiltet sykkelrute mot Sandnes. Etter å ha passert et villaområde, kom Mariero holdeplass til syne. Overraskelsen var stor da jeg oppdaget den gamle stasjonsbygningen et stykke unna holdeplassen. Bak den gamle bygningen fra 1880 stod det parkert to eldre godsvogner. Foran lå det noen meter med gammel rusten skinnegang med en dresinsykkel på sporet. De nye sporene til Sørlandsbanen hadde blitt flyttet nærmere kysten. På andre siden av sporene oppdaget jeg flere folk som gikk tur langs en kyststi. Hvordan kom jeg meg ut til den stien mon tro? Da jeg gikk i retning av den nye Mariero holdeplass, fant jeg heldigvis en undergang. Grusveien på andre siden lå svært idyllisk til. Himmelen hadde blitt blå og på fjorden kjørte en fritidsbåt i retning av Stavanger. På et svaberg stod to menn som prøvde fiskelykken med hver sin fiskestang.
Troll-bygget
Da jeg kom til Lyngnes, gikk stien inn i en liten skog. Den var merket med det røde T-merket fra turistforeningen. Da jeg kom ut av skogen, lå det en liten idyllisk strand på venstre hånd. Det var kun de yngste som dristet seg ut i det kalde vannet. Grusveien fulgte deretter jernbanen tett. På sporet stod det et par linjemontører og koblet i en boks nær sporene. Det var nemlig buss for tog mellom Stavanger og Bryne denne dagen grunnet arbeider på linja. Etter et kvarter ble det slutt på kyststien og et enormt industriområde lå foran meg. Jeg hadde kommet til Jåttåvågen. Hvor i all verden skulle jeg fortsette? Veien videre var stengt grunnet anleggsarbeider, men det manglet skilter for en alternativ rute. Da oppdaget jeg en mann som kom imot meg.
– Excuse me, can we take this in English please?
Mannen var tydeligvis ikke norsk, men veien til Sandnes kunne han. Jeg ble sendt i en ny retning og kom frem til Troll-bygget. Bygningen er virkelig praktfull, et grønt bygg oppført med støtte fra Enova i energiklasse A. Jeg beveget meg ikke lengre i et industriområde, men i et forretningsstrøk med fancy bygninger og fontener. Problemet nå var at jeg hadde mistet retningssansen. Jeg ble ikke klokere etter å ha studert kartet på telefonen.
Avbrutt kyststi
Jeg kom meg heldigvis inn på en ny kyststi og rundet Boganesvika. Grusveien jeg fulgte passerte noen villaer med store hager som vendte ned mot sjøen. Plutselig endte stien i en privat hage. Jeg måtte snu og fulgte i stedet en sykkelvei litt lengre vekk fra kysten. Etter en halvtime kom jeg frem til Gausel holdeplass. Jeg fortsatte videre i håp om å finne en ny kyststi å følge mot Sandnes, men endte kun opp i et industriområde. Da en jente kom joggende forbi meg, stoppet jeg henne for å be om turtips.
– Eg ser etter ei kyststi sjølv, lød svaret. – Derfor skulle eg testa ei ny rute i dag. – Lukke te!
Jeg valgte å følge samme ruta som hun fortsatte, noe som var et riktig valg. Da jeg passerte jernbanesporene via en undergang, fortsatte grusveien tett inntil jernbanen og kysten et godt stykke sørover.
Fotballfans
Sandnes kom til syne og det var slutt på kyststien. Jeg fulgte derfor en sykkelvei de siste kilometerne frem til Sandnes sentrum. Magen begynte å rumle og det var på tide å finne et spisested. Jeg passerte en sportsbar hvor det satt flere fotballfans utenfor med flere tatoveringer.
– Kor skal du med sekken?
De stirret alle morskt på meg.
– Jeg har gått fra Stavanger og er på vei til Bryne, svarte jeg.
– Er du galen?
Da jeg fortalte om Skinnelangs-prosjektet, kom de alle bort til meg – én etter én. Jeg hadde blitt stedets midtpunkt. De ønsket meg lykke til på ferden, selv om de fortsatt syntes jeg var spenna gæern.
Planetstien
Etter en halvtimes matpause på en asiatisk restaurant, var jeg på beina igjen. Jeg stod nå i den idylliske Sandvedparken hvor elva Storåna rant. En stor stålkule var plassert foran et skilt over Planetstien, en sti hvor målestokken over solsystemet er 1:1 milliard. For hver meter jeg gikk, ville det altså tilsvare 1 million kilometer i verdensrommet. Denne stien skulle nå følges seks kilometer sørover fra Merkur til Pluto, til tross for at dvergplaten Pluto ikke lenger er en planet. Sandnes kommune om det.
Ormhull
Jeg vandret nå planetlangs på melkeveien som en Hitchhiker's Guide to the Galaxy. Et svart hull åpnet seg foran meg og hindret videre ferdsel til Uranus. Monsteret Vegvesenet drev anleggsarbeider og jeg måtte skifte himmelretning. Jeg vinket farvel til verdensrommet og fortsatte i stedet på vår egen jordklode langs jernbanen. Jeg måtte finne en alternativ rute til Ganddal, stedet jeg hadde oppsøkt dagen før da jeg gikk skinnelangs Ålgårdbanen. Etter en halvtime gjennom noen boligfelt, kom Storåna til syne igjen. Jeg måtte ha tråkket i et ormhull, for plutselig passerte jeg Pluto. Jeg hadde kommet inn på Planetstien igjen.
Bomtur
Det begynte å hølje ned da jeg ankom Ganddal stasjon. Jeg tok opp kartet for å finne ut hvor jeg skulle fortsette. Det var ikke mulig å følge veien langs jernbanen som følge av den kryssende elva Figgjo. Over den gikk bare jernbanen, så jeg måtte følge fylkesveien i retning av Skjeveland i stedet. Deretter tok jeg av på en vei som gikk i retning av jernbanen og Vagleskogen. Ut i fra kartet virket det som om det gikk ei bru over elva litt vest for Sørlandsbanen. Privat veg stod det på skiltet som hang på kjettingen over grusveien. Jeg fortsatte allikevel og kom ned til elva hvor det var et rikt fugleliv. På jernbanen lengre borte trillet det et enormt langt godstog trukket av flere sammenkoblede lokomotiver. Så var det stopp. Hvor ble det av brua? Jeg tok opp kartet og oppdaget at jeg hadde sett feil. Det fantes ikke noen bru over Figgjo allikevel. Heldigvis gikk det en vei langs elvekanten i retning av fylkesveien igjen. Etter 20 minutter kom jeg ut på en enormt trafikkert vei det ville bli utfordrende å følge.
Trafikkert vei
Etter et par minutter venting, fikk jeg endelig muligheten til å løpe over på andre siden av veien. Den var såpass trafikkert at jeg bestemte meg for å følge en sidevei i stedet. Det tok ikke lang tid før jeg fant en skiltet sykkelrute mot Bryne som gikk over ei smal bru over Figgjo, nemlig Rogalands første bilbro fra 1853. Da jeg skulle ta et bilde av steinbrua, datt jeg baklengs og slo meg skikkelig på den store steinblokken bak meg. Jeg blødde fra begge armene. Det var tydelig at jeg begynte å bli sliten og ustø. Kartene hadde nesten smuldret opp som følge av regnværet. Jeg fikk på meg ei jakke og fortsatte videre i raskere tempo for å rekke flybussen.
Bussjakt
Etter en halvtime på sykkelstien tok jeg opp kartet for å sjekke hvor jeg var. Jeg fant ut at det spøkte for den aller siste flybussavgangen. Ruteheftet fra Jaerlines fortalte meg at bussen også stoppa på Klepp. Jeg bestemte meg derfor for å gå mot Klepp i stedet og tok av på en ny vei mot Øksnavad. Etter en time kom jeg endelig fram til togstasjonen og oppdaget at nest siste flybuss ville ankomme om ti minutter, men var det fra togstasjonen mon tro? Jeg spurte ei jente som tilsynelatende ventet på bussen.
– Nei, det veit eg ikkje noko om.
Jeg ruslet rundt stasjonsområdet, men kunne ikke finne noe oppslag om flybussen. Da kom en gutt ruslende mot meg.
– Den bussen stopper ikkje her. – Du må gå minst i tre kvarter lengre oppover vegen.
– What? Da rekker jeg ikke flyet, svarte jeg lettere bekymra.
Gutten titta på ruteheftet mitt og tenkte seg om. Så kom han på noe lurt.
– Det kjem ein buss om ti minutt. – Det er buss for tog som du kan ta til Bryne.
Kort tid etter kom bussen som bestilt. Jeg takket ham veldig og satte meg klissvåt om bord. Nå kjente jeg hvor kald og sliten jeg egentlig var. Jeg begynte å skjelve.
Pålagt øl
Etter ti minutter hadde jeg endelig ankommet Bryne. Det var 40 minutter til siste flybussavgang. Jeg spurte en konduktør utenfor stasjonen om det fantes et venterom i nærheten. Da hun hørte at jeg hadde gått helt fra Stavanger, visste hun råd.
– Venterommet er stengt, men no skal du ta deg ein øl. – Det har du fortjent.
Hun sendte meg over til en pub på andre siden av gata. Utenfor satt det fem–seks øltørste personer som var i et særdeles godt humør. Jeg kjøpte meg en NSB-pålagt øl og satte meg ute under varmelampene på nabobordet.
– Det er plass hos oss, ropte en mann fra nabobordet.
Jeg flytta meg bort til gjengen og ble raskt integrert. De syntes det var imponerende at jeg hadde gått helt fra Stavanger. Etter en halvtime måtte jeg takke for meg og tenke på hjemoverturen.
– Eg håper du fekk i deg varmen, sa en kar fra gjengen. – Det skjer ting på bygda au.
Godt fornøyd ruslet jeg tilbake til stasjonen. I samme øyeblikk kom flybussen trillende inn på holdeplassen.
– Jeg hørte rykter om rabatt hvis jeg har gyldig NSB-billett, sa jeg mens jeg tok opp NSB-appen.
– Javisst, smilte sjåføren. Hos NSB får du ikkje service. – Det er me som har den, veit du.