Bø–Nordagutu
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 20 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Turen går langs Riksvei 36 fra Bø til Gvarv på sykkelsti. Fra Gvarv fortsetter ferden på grusvei forbi epletrær på rad og rekke mot innsjøen Norsjø. På veien passeres en nedlagt togstasjon før etappen avsluttes ved Nordagutu stasjon som ligger litt opp i høyden.
Avstikker. Foto: Erlend Garåsen
Fisketur
Jeg parkerte bilen på parkeringsplassen utenfor togstasjonen og knipset noen bilder før jeg ruslet vestover i retning av Gvarv. Den første delen av etappen ville følge riksveien langs gang- og sykkelstien, men jeg hadde allikevel funnet noen avstikkere for å få litt avveksling fra asfalten. Da jeg kom ned til hovedveien fikk jeg øye på en middelaldrende mann gå på utsiden av autovernet med en gutt på kanskje seks år ved siden av ham. Over skulderen bar mannen en fiskestang. Det var tydelig at de skulle prøve fiskelykken i Bøelva som er rik på både ørret og laks.
Tom tank
Jeg ruslet videre mot Gvarv og fikk øye på en bil som stod parkert midt i gang- og sykkelveien. To fortvilte damer stod utenfor, hvorav den ene gikk rundt og skravlet i telefonen.
– Er du kjent her, spurte den ene dama på Oslo-dialekt.
– Ikke spesielt, svarte jeg.
– Er det en bensinstasjon rundt svingen eller noe? Dama var tydeligvis desperat etter å fylle opp tanken.
– Da er det nok nærmere til Bø, svarte jeg. – Det finnes nok ingen bensinstasjonen før du kommer til Gvarv, la jeg til.
Epleland
Jeg tok av på en grusvei vekk fra den trafikkerte riksveien igjennom en rekke gårder. Landskapet minnet meg om da jeg gikk skinnelangs Lierbanen med epletrær på rad og rekke. Slik var det langs denne avstikkeren også. Det var tydelig at jeg nærmet meg Gvarv, der epleproduksjon er bygdas hovednæring. Det er vel heller ingen tilfeldighet at Sauherad kommune som Gvarv ligger i har et forgylt epletre i våpenskjoldet.
Gamle minner
Rett før avkjørselen til Gvarv går jernbanesporet parallelt med riksveien noen hundre meter bortover. Da jeg var omtrent 12 år gammel og bodde på Nesodden, pleide faren min å kjøre ved siden av toget på denne strekningen etter vi hadde vært på hytta. Vi vinket til hverandre. Jeg fra toget mot vestbanestasjonen og han fra en rød Fiat Uno på vei til Larvik. Hvor har det blitt av alle disse årene? Jeg ruslet langs sporet mens flere minner dukket opp. Ti minutter senere krysset jeg Gvarvelva og kom frem til Gvarv stasjon.
Norsjø
Det var tydelig at en annen transportnæring hadde overtatt stasjonsområdet til den nedlagte stasjonen. Drosjebiler stod på rad og rekke utenfor stasjonsbygningen. Jeg satte meg ned på trappa med en iskald eplejuice fra matbutikken på andre siden av veien og tok meg en pause. Så ruslet jeg videre østover i retning av nok en nedlagt stasjon, nemlig Prestholt. Etter vel 20 minutter oppdaget jeg en bred grusvei som var skiltet som en sykkelrute mot Akkerhaugen, selve kommunesenteret i Sauherad. Ville dette bli en omvei mon tro? På den annen side så ville jeg komme nærmere innsjøen Norsjø som kan skimtes fra hytta på Lifjell. Jeg valgte grusveien. Nye epletrær lå på rad og rekke bordover veien. Jeg fostod at jeg hadde valgt riktig. Her var det nemlig tilnærmet bilfritt.
Akkerhaugen
Jeg innså at det ville bli vanskelig å få med meg Prestholt stasjon. Grusveien gikk såpass langt unna, men det fantes en stikkvei opp til den. Jeg fant ut at jeg ikke hadde tid. Togtilbudet mellom Nordagutu og Bø er begrenset og jeg måtte tilbake for å gjøre ferdig snekkerarbeidet. Jeg gikk i stedet mot neste nedlagte stasjon, nemlig Akkerhaugen. Myggen begynte å bite. Jeg gikk nå igjennom en liten skog og hadde kommet meg ganske langt ned i terrenget. Norsjø kom til syne mellom noen gårdsbygninger. Etter vel 20 minutter kom jeg frem til et mer sivilisert område og jeg krysset jernbanen. I følge kartet skulle stasjonen ligge rett til høyre, men alt jeg så var et enormt drivhus. Jeg fortsatte allikevel mot punktet på kartet hvor stasjonen skulle ligge, og det gjorde den. En forfallen bygning med en plattform lå på den andre siden av drivhuset med flott utsikt over Norsjø. Jeg kikket i rutetabellen. Det gikk et tog fra Nordagutu om fem minutter i retning Akkerhaugen. Jeg stilte meg på perrongen og gjorde kameraet klart. Etter et kvarter suste toget mot Stavanger forbi meg og jeg kunne fortsette videre på ferden.
Tidspress
Neste tog gikk om to timer, det samme toget jeg skulle ta tilbake til Bø. Jeg hadde god tid, tenkte jeg, og ruslet i sakte tempo opp den bratte og lange bakken fra elva i retning Nordagutu. Det var snart tomt for drikke. Svetten rant og beina begynte å verke unormalt mye. Jeg hadde jo ikke gått så langt, så det måtte være varmen som forårsaket problemene. Jeg så på klokka. Det var bare en time til toget gikk og jeg hadde ikke kommet særlig langt fra Akkerhaugen. Jeg forsøkte å gå kjappere, men beina protesterte. Jeg bet tenna sammen og gikk målrettet i retning av stasjonen. Backupløsningen måtte bli haik eller å hoppe på en eventuell buss. Plutselig dukket et blått skilt opp som det stod Nordagutu på. Jernbanen kom til syne i høyden og det samme gjorde stasjonen noen minutter senere. Jeg rakk det akkurat.