Banner
Du er her: Forside / Tønsberg–Eidsfossbanen / Hillestad–Eidsfoss

Hillestad–Eidsfoss

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
16 km Asfalt og grusveier Middels
Det finnes mange rester etter Tønsberg–Eidsfossbanen på denne etappen. Ved Sundbyfoss ligger den godt bevarte jernbanebrua over Sundbyelva. Plattformen og grunnmurene etter Kopstad stasjon finnes i et kratt rett nord for Østbybekken jernbanebru. I Eidsfoss står fortsatt den gamle lokstallen foran en gammel dreieskive hvor lokomotivene en gang ble snudd.
< >
Sunbyfoss bru
.
Jeg hadde besøkt faren min i Larvik og hadde avtalt med Kasper at vi skulle gå siste del av Tønsberg–Eidsfossbanen på veien hjem til Oslo. Siden det ikke finnes busstilbud fra Eidsfoss mot Hillestad, hadde vi avtalt å møtes i Eidsfoss med hver våre biler. Ved å sette igjen den ene, kunne vi bruke den andre til å komme oss ned til dagens startpunkt, nemlig Hillestad.

Veteranbil
Det tok lengre tid å kjøre enn jeg trodde, så jeg ankom ti minutter for sent. Kasper stod allerede ved krysset til parkeringsplassen da jeg kom kjørende. Jeg svinget inn ved landhandleriet og parkerte bilen. Da fikk jeg øye på Kaspers bil, en diger Volkswagen bobil fra 1977. Før vi satte kursen sørover, gikk vi innom landhandleriet for å kjøpe drikke til turen. Utenfor butikken stod en tilsvarende bil parkert.
– Flott bil du har, sa Kasper til mannen som satt utenfor inngangen.
Han svarte ikke.

Museumsforening
Etter å ha kjøpt en gul Farris, satte vi oss i bobilen. En slik bil skulle jeg selv hatt på noen av skinnelangsturene mine, så jeg la ikke skjul på at jeg var misunnelig. På veien kikket vi begge ut av vinduet for å se om vi fant rester etter jernbanen. Vi antok at traséen hadde ligget helt inntil fjellsiden langs veien de første kilometerne fra Eidsfoss.
– Vet du hvor brua ved Sundbyfoss er? spurte jeg Kasper.
– Vi kan se den fra veien. – Jeg skal vise deg den.
Det var fint å ha en doktorgradsstudent i historie med på dagens ferd. Kasper kjenner godt til områdets historie ettersom han tidligere jobbet ved Eidsfoss Industrihistoriske Samlinger.

Gamle spor
Da vi ankom Hillestad, ble vi enige om å kjøre opp til Reidvintunet hvor museumsforeningen Vestfold Privatbaner har restaurert 150 meter med skinnegang langs Holmestrand-Vittingsfossbanen. Denne krysset i sin tid Eidsfossbanen ved Hillestad og delte felles trasé frem til Hof hvor banene igjen skilte lag. Stedet lå ikke lengre enn fem minutter unna. Vi parkerte bilen og fikk raskt øye på jernbanesporet og stasjonsbygningene. Her har museumsforeningen bygget en kopi av gamle Ramnes stasjon i tillegg til mindre tilhørende bygninger. Her kunne en virkelig få et innblikk i hvordan det en gang var. Dessverre fant vi ingen fra museumsforeningen til stede, så vi kjørte tilbake mot Hillestadvannet for å starte dagens etappe.

Giftige alger
Mellom Hillestad og Eidsfoss er det sykkelvei nesten hele veien, noe som var en stor fordel denne dagen. Det var nemlig ekstra mye trafikk på strekningen som følge av at Skjeggestadbrua ved E18 kollapsa i februar.
– Her bor det en sjøflyentusiast, sa Kasper mens kan pekte mot det hvite huset mellom veien og Hillestadvannet. – Han har det alltid så ryddig på gården sin.
Vi kom frem til et sted hvor fylkesveien følger Hillestadvannet tett. Jeg løp over veien og ned til vannet for å ta et par bilder. Da ble jeg overrasket over to menn som stod og fisket rett foran meg. Et fareskilt indikerte høy algeforekomst. I september 2012 ble det nemlig funnet et stort antall av døde fisk i vannet, trolig grunnet algegift og oksygensvinn.

Jernbanebru
Vi fortsatte langs restene etter en vei som gikk helt inntil riksveien. Var dette en del av den gamle traséen? Det var ikke godt å si, men det var et behagelig underlag å gå på. Etter en halvtime kom vi frem til Sundbyfoss hvor vi møtte en kjælen gul katt. Den kom løpende imot oss med halen rett til værs. Etter å ha klappet katten, fortsatte vi på en sykkelvei gjennom et boligfelt. Jeg visste at jernbanebrua måtte ligge i nærheten og kikket til alle kanter. Kasper så ut som han visste hvor den lå og gikk målrettet fremover. Da vi kom ut av boligfeltet og nærmet oss hovedveien, fikk jeg øye på den. Den lå i samme vinkel som den veien vi hadde fulgt, så trolig hadde vi gått på den gamle traséen gjennom boligfeltet. Vi krysset veien og gikk ned til den massive brua som krysser Sundbyelva. Vi satte oss ned for å ta en kaffepause. Kasper hadde med påskemarsipan til kaffen.

Rett strekning
Det var ikke mulig å krysse elva på den gamle jernbanebrua, men en gangbru lå bare noen meter unna. Det fantes ingen synlige rester etter traséen på andre siden av brua, så vi fortsatte på sykkelveien i stedet. Vi antok at den ville følge traséen litt lengre fremme. Den trafikkerte fylkesveien forsvant på høyre side av oss og vi passerte en gård i et avsideliggendes område. I grøfta vokste det mange blåklokker. Da vi kom inn på hovedveien igjen, oppdaget vi at den gikk særdeles jevnt og ikke hadde en eneste kurve, typisk for en jernbanestrekning. Det var tydelig at vi nå gikk midt i traséen som senere hadde blitt omgjort til fylkesvei etter nedleggelsen i 1938.

Bikkjeforeldre
Vi ankom Hof og speidet nå etter en sidevei. Dagen før hadde jeg nemlig studert kartet over Eidsfossbanen og funnet ut at den ville ta en annen retning herfra. Mellom Hof og Bergsvannet gikk Eidsfossbanen langs Kopstadelva, en trasé som i dag er omgjort til grusvei.
– Det er denne veien, sa Kasper.
Kopstadlinna stod det på veiskiltet. Ikke bare navnet, men også terrenget talte for seg. Sideveien hadde en jevn kurve med fjellutskjæringer på begge sider et godt stykke fremover. Vi fortsatte langs veien forbi en rekke bolighus. Det tok ikke lang tid før Kasper kjente seg igjen.
– Det er jo her mammaen og pappaen til bikkja bor jo. – Her hentet vi bikkja da den var valp.
Vi fikk raskt øye på bikkjeforeldrene i hagen, en renraset sibirsk og en Alaska husky.
– Heisann, ropte Kasper til dama som kom ut døra. – Det er jeg som kjøpte hund av dere.
Hun ble sikkert letta over at vi ikke kom for å klage på kjøpet.
– Vi går langs den gamle traséen til Eidsfossbanen i dag, la Kasper til.

Eid
Grusveien videre lå øde til. Til høyre for oss rant Kopstadelva som har sitt utløp i Bergsvannet lengre nord. Det som er litt spesielt for området er at alle elver renner nordover og inn i landet, ikke motsatt. Vikingene benyttet flere av elvene og vannene i området som rene transportårer. Navnet Eidsfoss bærer preg av denne ruta, for ordet eid er en betegnelse for et sted der en båtreise måtte avbrytes og at ferselen måtte fortsette på land. Vikingene måtte nemlig bære skipene da de ankom Eidsfoss mellom Eikeren og Bergsvannet.
– Se, ei bru!
Kasper hadde funnet noe som trolig var rester etter Eidsfossbanen. Vi klatret ned i grøfta for å ta den gamle steinbrua i nærmere øyesyn. Vi hadde funnet Østbybekken bru, en av de få gjenværende jernbanebruene på Eidsfossbanen.

Kopstad stasjon
Veien videre gjorde en skarp sving før den krysset fylkesveien mot E18 og Sande. Den opprinnelige traséen fortsatte i stedet rett frem, men den var relativt gjengrodd.
– Vi følger traséen mellom buskene, sa jeg til Kasper.
Ikke før jeg hadde tatt det første skrittet, oppdaget jeg den gjengrodde plattformen.
– Det ligger en gammel stasjon her, ropte jeg til Kasper.
Vi hadde funnet restene etter Kopstad stasjon. Rett bak perrongen fant vi også grunnmurene etter både stasjonen og godshuset som opprinnelig stod oppført på dette stedet. Det er synd at stasjonen ikke er bedre skiltet, for dette er jo en ukjent severdighet flere burde få vite om.

Lunsjpause
Vi krysset fylkesveien og fortsatte rett frem på grusveien inn i skogen. Det var tid for dagens lunsj. Vi fant en stor stein i marka som vi satte oss ned på, men vi kunne ikke sitte lenge. Jeg ville tilbake til Oslo før det ble mørkt og Kasper måtte jobbe med doktorgradsavhandlingen. Etter 20 minutter fortsatte vi videre til det avlange Bergsvannet hvor to gutter padlet i en kano. Vi hørte biltrafikken i det fjerne og skjønte at vi snart måtte fortsette langs den trafikkerte fylkesveien igjen. Traséen gikk i en jevn kurve med høye fjellutskjæringer på begge sider. Rundt svingen oppdaget vi hovedveien. Traséen fortsatte rett frem i et kratt, men ble brutt der den krysset en mindre elv. Her hadde det nok tidligere ligget ei jernbanebru.

Ulykkesstrekning
Det var heldigvis lett å fortsette langs hovedveien de siste kilometerne frem mot Eidsfoss. Helt inntil berget lå det en grusvei. Var det en del av traséen eller en sykkelvei under bygging?
– Dette er en ulykkesbelastet strekning, sa Kasper.
Om det var en trasé eller ikke, var vi i hvert fall glade for at vi kunne fortsette trygt til fots. Vi passerte vakre Eidsfoss kirke, en hvit trebygning som speilet seg i Bergsvannet. Underlaget på grusveien var nå pukk. Det var ikke lenger noen tvil om at Eidsfossbanen hadde gått nettopp her.
– Dette må være et sidespor, sa Kasper. – Stasjonen lå nemlig der borte før den ble revet, la han til og pekte mot venstre.
Det eneste jeg så var noen stygge bygninger oppført av Vannverket med tak som minnet om jernbanevogner.
– De ble faktisk bygget etter inspirasjon av jernbanevogner, sa Kasper.

Pussestallen
Vi fortsatte langs traséen som var tydelig synlig i terrenget. Den endte midt foran en dreieskive og en murbygning. Vi hadde kommet frem til den gamle lokstallen, eller pussestallen som den kalles på folkemunne. Bygningen fungerer i dag som konsertlokale. Her lå også stasjonsbygningen frem til den ble revet i 1962. Flere historiske bygninger ventet oss lengre fremme. Vi fortsatte i retning av sentrum og passerte det gamle kraftverket fra 1895 som fortsatt er i drift. Gjennom vinduet kunne vi se de gamle generatorene. Kraften produseres i dag ved hjelp av en mindre generator som er plassert i det samme lokalet.

Eikeren
Vi ruslet ned til Eikeren og fikk raskt øye på nye spor, nemlig noen meter skinnegang på den gamle dampskipsbrygga ved siden av restene etter hjulet på et dampskip. Dampskipstrafikken var nært forbundet med Eidsfossbanen, både når det gjaldt gods- og passasjertrafikk. Det var ikke uvanlig at turister reiste på rundtur fra Kristiania med dampskip fra Vestfossen til Eidsfoss og byttet til tog. I Tønsberg overnattet de på hotell før ferden gikk med skip tilbake til Kristiania. Det var vel datidens svar på en ferietur til Cuba. Hjulbåten som trafikkerte på Eikeren, DS Ekeren, forliste i 1917 og ingen har sett skipet siden som ligger på hundre meters dyp.

Avslutning
På veien tilbake til bilen oppdaget vi litt historieforfalskning underveis. Noen meter med normalsporet skinnegang hadde blitt oppført foran restene etter en gammel godsvogn. Eidsfossbanen var jo en smalsporet tertiærbane, så objektene var vel oppførte som et minne over at Eidsfoss en gang hadde jernbaneforbindelse. Vi gikk innom turistkontoret i håp om å få mer informasjon om jernbanen. Der møtte vi i stedet kunstneren Ragnhild som Kasper kjenner fra før. Vi fikk en liten omvisning før vi kjørte tilbake til Hillestad. Kasper hentet bilen og vi kjørte begge innom ham før vi satte kursen mot Oslo. Dagen ble avsluttet med sushi og en øl på det nye utestedet Postkontoret på Tøyen.
comments powered by Disqus