Banner
Du er her: Forside / Bergensbanen / Gullhorgabu–Haga

Gullhorgabu–Haga

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
25 km Stier og asfalt Middels
Turen ned fra Gullhorgabu går langs den gamle Militærvegen vestover til Hesten og videre ned Klungerdalen sørover mot Kvitingen. Herfra går ferden videre på asfaltert vei ned til Haga i Samnanger kommune.
< >
Gullhorgabu
.
Usikkerheten var stor da vi stod opp denne søndagsmorgenen. Ville været holde seg stabilt? Ute skinte sola, men det var meldt uttrykk for torden. Planen var å komme oss så tidlig som mulig ned fra fjellet mens det enda var godvær.

Våte sko
Uværet som herjet dagen før hadde satt sine preg på skoa våre. Både fjellstøvler og tursko var klissvåte. Selv om de hadde ligget på tørkerommet natta over, var de fremdeles våte. Heldigvis hadde vi tørre sokker. Vi spiste frokost og vinket farvel til de andre gjestene før vi startet på ferden ned fra fjellet.

Kraftig stigning
Heldigvis visste vi hvor vi skulle gå. Dagen før hadde vi gjort oss godt kjente i området rundt hytta og funnet stien vi skulle følge. Den første timen gikk det bratt oppover i terrenget. Regnværet dagen før hadde gjort enkelte deler av stien både glatt og gjørmete. Vi fulgte den til vi kom opp på en høyde og fikk god utsikt over dalen foran oss. Militærvegen kunne skimtes i det fjerne, men hvor var det enklest å stige ned? Vi ble innhentet av et par turfolk bak oss som visste råd. Vi tok følge et lite stykke mens jeg fortalte dem om Skinnelangs-prosjektet mitt.

Nudistelv
Turparet hadde et høyere tempo og vi ble hengende etter. De hadde nok atskillig lettere sekker enn det vi bar på. Dessuten hadde vi god tid såfremt ikke uværskyene kom til syne på himmelen. Etter en time kunne vi se dem foran oss som små prikker i det fjerne. Det var i hvert fall greit å vite hvor vi skulle gå. Vi hadde nå kommet inn på Militærvegen igjen. Den ble aldri helt ferdigbygget på det høyeste punktet vi steg ned fra, men vi hadde nå kommet til den delen som ligger i Samnanger kommune. Veien var i varierende forfatning. I beste fall kunne en liten firhjuling kjøre på deler av den, men i dag er den nok best egnet som tursti. Plutselig måtte vi stoppe opp. Paret som tidligere hadde passert oss badet nå nakne i elva rett til venstre for veien. De hadde nok regnet med det tok lengre tid før vi kom ned fra toppen. Vi valgte å sette oss ned for å ta en matpause til de fikk på seg klærne igjen.

Ras
Etter en halvtime hadde de kledd på seg og vi kunne fortsette videre mot Kvitingen. Vi kom ned til et skilt som pekte opp til Høgabu turisthytte. Dette var tydeligvis en mer trafikkert tursti, for her vrimlet det av folk. Det var nesten som å komme ned til sivilisasjonen igjen. Veien videre nedover dalen var bratt. Plutselig merket vi at vi tråkket mitt i et jordras som sikkert hadde blitt utløst av de enorme nedbørsmengdene dagen før. Plutselig forsvant foten min rett ned i gjørma som stammet fra raset. Den halvtørre fjellstøvelen var på ny blitt søkkvåt.

Kvitingen
Veien ble bedre etter hvert som vi steg lengre ned i Klungerdalen. På himmelen hadde det samlet seg flere mørke skyer. Om det skulle bryte ut tordenvær, ville vi ikke lenger være så utsatte ettersom vi hadde kommet oss ned fra høyfjellet. Vi kom etter hvert til et hyttefelt med parkerte biler utenfor. Kvitingsvatnet kom til syne og vi kom fram til en stor parkeringsplass. Vi ruslet ned til vannet for å ta en lengre matpause. Jeg tok av de våte støvlene og skiftet til tørre sokker. De andre turskoa mine hadde rukket å tørke på veien ned, så endelig kunne jeg gå tørrskodd videre på turen.

Juksefritt
Da vi kom opp til parkeringsplassen igjen, så vi et velkjent fjes foran oss. Tømreren vi hadde snakket med på hytta kvelden før hadde også kommet seg ned fra fjellet. Han hadde valgt en annen rute via Svartavatnet og holdt nå på å legge tinga sine i bilen.
- Skal dokke ha skyss?
- Nei, svarte jeg. Det blir å jukse vet du. Her skal det ikke jukses.
- Kan eg skrive kommentarar på sida si då, spurte tømreren på nytt hvorpå jeg bekreftet dette.
- Då skal eg skrive at du likevel sat på med meg, gliste han spøkefult.
Vi vinket farvel og satte kursen nedover den asfalterte fylkesveien i retning mot Haga i Samnanger.

Lite batteri
Vi satte nå opp tempoet ettersom vi kun hadde asfalterte nedoverbakker foran oss. I løpet av et par timer kom vi ned til Tveit hvor vi tok av på en sidevei mot Haga. I løpet av en halvtime kom vi ned til sivilisasjonen. Skulle vi fortsette fram til kroa i Bjørkheim for å spise middag eller skulle vi sette oss på bussen til Bergen som gikk om 20 minutter? Vi valgte å finne busstoppet slik at vi kunne tilbringe så lang tid i Bergen som mulig før vi måtte sette kursen mot Flesland for å fly hjem. Jeg slo på telefonen og sendte en SMS til Hans og sa vi var på vei. Jeg hadde kun ti prosent igjen av batterikapasiteten, så jeg håpet at jeg hadde tilstrekkelig kapasitet til å motta et svar.

Pingvinjakt
Vi kom fram til Bergen i 17.30-tiden. Hans hadde svart og bedt oss om å møte ham 18.30 på Pingvinen. Vi gikk inn på venterommet hvor vi skiftet til rene klær og vasket oss på toalettet. Så var det ut på pingvinjakt. De første folka vi møtte visste ikke hvor stedet lå, men det gjorde den krokete narkomane mannen. Det var visst enda noen kvartaler å gå. Etter ti minutter hadde vi blitt utolmodige og svært sultne. Vi ruslet inn på en kinarestaurant for å få servert noe som gikk raskt.
- Er dere turister, spurte servitøren.
- Vi har gått to dager i fjellet, svarte jeg og fortalte kort om konseptet.
- Tar det bare to dager å gå fra Oslo til Bergen? Servitøren var lettere forvirret.

Vinyl og øl
Jeg sendte Hans en melding om at vi var ti minutter forsinka. Idet vi endelig fant Pingvinen, ringte han. Samtidig gikk batteriet tomt og telefonen slo seg av. Heldigvis fikk vi øye på ham lengre borte i gata. Vi ruslet alle videre til Apollon ettersom det ikke fantes et eneste ledig bord på Pingvinen. Årsaken var nok arrangementet The Tall Ships Races som hadde dratt mange gjester til Bergen denne helga. Vi fant i stedet bord ved platesjappa Apollon som hadde blitt gjort om til en kombinert bar og butikk da platesalget dabbet ut for noen år siden. Vi skravlet over en øl mens jeg ladet telefonen med laderen som Hans hadde tatt med seg.

Bagasjetrøbbel
Vi hoppet på flybussen i 20-tiden mot Flesland hvor det var fullstendig kaos. Foran en serviceskranke hadde det bygget seg opp en enorm kø av fortvilte passasjerer. Omtrent samtlige av Oslo-flya til og fra Flesland var kraftig forsinka. Da vi tittet på nyhetsrulleringene på en skjerm, skjønte vi hvorfor. Lynnedslag på Romerike hadde slått ut bagasjesystemet på Gardermoen. Samtidig hadde uværet skapt problemer med trafikkavviklingen på Bergensbanen. Da var det godt å vite at vi skulle fly til Torp. Og dit kom vi, bare noen minutter forsinka. Da vi nærmet oss Torp, måtte vi sirkle rundt tordenbyger og var nummer fire i køen for å få lande. Under innflyvningen ble Eirik kraftig blendet av laserlys fra pøbler som lekte med laserpenn. Han følte et ubehag en god stund etterpå, men ingen i cockpiten hadde merket noe til rampestrekene.

Ingen buss
Overraskelsen var stor da vi kom inn i ankomsthallen på Torp og kun registrerte buss- og togtransport i sørovergående retning. Flybussen til Oslo gikk ikke før morgenen etter i følge monitoren. Vi var i villrede. Jeg ringte faren min som bor 20 minutter unna for å høre om vi kunne overnatte hos ham. Han var heldigvis hjemme og vi hadde nå en backupplan. Plutselig så vi en stresset bussjåfør som gikk målløst fram og tilbake. Jeg spurte ham om han visste noe om flybussen til Oslo.
- Jeg kjører til Oslo når Málaga-flyet har landa, lød svaret.
Vi satte oss ned på noen benker og ruslet ut for å lete etter bussen da de første passasjerene kom trillende ut med bagasjevognene sine i tolvtiden. Vi kom oss altså hjem, men nokså sent. Tilsvarende gjorde vi på jobb dagen derpå.
Sponsor:
comments powered by Disqus