Banner
Du er her: Forside / Kongsvingerbanen / Skotterud–Charlottenberg

Skotterud–Charlottenberg

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
21 km Asfalt, stier og grusveier Middels
Siste del av Kongsvingerbanen er en flott etappe som går på stier forbi Hesbølsjøen og et gammelt vanntårn fra 1865. Fra Skotterud går ferden langs mindre veier frem til den vakre Magnor stasjon. Siste del av etappen går på skogsstier til riksgrensen og deretter på asfalt frem til Charlottenberg.
< >
Skotterud stasjon
.
Jeg hadde akkurat kommet hjem etter å ha gått flere etapper langs Nordlanddsbanen og Ofotbanen. Nå stod siste etappe av Kongsvingerbanen for tur før første del av sommerferien var over. På mandag ventet nemlig en ny arbeidsuke.

Sjøli
Da jeg og Sita steg av toget på Kongsvinger stasjon, løp vi inn på Narvesen-kiosken for å kjøpe drikke til turen. Bussen gikk ti minutter senere til Charlottenberg. Vi skulle av der vi avbrøt forrige etappe, nemlig ved Sjøli som ligger rett utenfor Skotterud.

Stifinner
Mens vi ruslet langs sykkelveien i retning mot Skotterud, kikket vi hele tiden til høyre for å få øye på turveien vi skulle følge. UT.no-kartet viste en striplet linje i nærheten av noen bygninger. Vi tok av på første mulige vei, men den endte rett inn i en hage. Utenfor stod eieren og malte veggen.
– Jeg tror vi må snu, sa jeg til Sita.
Plutselig oppdaget vi et treskilt som pekte inn i skogen som det stod Hesbølsjøen på. Vi hadde funnet stien vår.

Blåbær og orm
Det var fantastisk flott å gå på stien innover i skogen. Blåbæra begynte å bli modne og sola skinte.
– Vi får håpe det ikke er hoggorm i området, sa jeg til Sita.
– Jeg tror det er større sannsynlighet for buorm, svarte hun.
Et kvarter senere hadde vi kommet frem til et kryss. Veien videre ledet frem til et eldresenter og det andre ned til Hesbølsjøen. Vi valgte det siste alternativet og fikk raskt øye på både sjøen og jernbanen.

Hesbølsjøen
Stien fortsatte på andre siden av linja og endte opp ved en idyllisk og godt vedlikeholdt strand ved sjøen. Her hadde en familie med barn satt seg ned for å nyte sola. Jeg tok noen bilder av Sita som skyllet hendene i det klare vannet omgitt av vannliljer. Vi fortsatte langs en grusvei langs jernbanen og fikk øye på Skotterud stasjon i det fjerne.
– Der er vanntårnet, sa jeg til Sita.
Langs grusveien stod et av de gjenværende vanntårnene i Norge som ble oppført da Grensebanen ble åpnet i 1865.

Is og mikrobrygg
Vi tok noen bilder av stasjonsbygningen og restene etter noe som kanskje var lasterampa til den nedlagte Vestmarkabanen hvor persontrafikken ble nedlagt allerede i 1931.
– Jeg fikk lyst på en is, sa jeg til Sita.
Det gjorde hun også, så derfor ruslet vi opp til Skotterud sentrum som lå opp en liten bakke for stasjonen.
– Skal vi kjøpe en turøl også? spurte Sita.
Ti minutter senere fortsatt vi videre på ferden med en is i den ene hånda og en lokal Ingrid Pale Ale fra Finnskogen mikrobryggeri i den andre.

Kornleksjon
Vi kom inn på en grusvei som passerte noen kornåkre. På høyre side av oss hadde vi Kongsvingerbanen og på venstre fylkesveien mot Magnor.
– Det der er havre, sa Sita.
Hun ga meg deretter en innføring i de forskjellige kornsortene og hvordan jeg kunne se forskjell på disse.
– Havre har typisk slike klokker. – Det har ikke de andre, la hun til.

Magnor stasjon
Magnor stasjon kom til syne. Den gule stasjonsbygningen i sveitserstil ble oppført som Rastad stasjon i 1865 og var en del av Grensebanen.
– Tror du stasjonen er bebodd? spurte jeg Sita.
Bygningen så tom ut, så vi satte oss ned på plattformen for å spise dagens lunsj. Vi reise oss opp og gjorde klar kameraene et kvarter senere da klokkene begynte å ringe og signallyset gikk i grønt. Det var et tog på vei. Vi stilte oss tett inntil stasjonsbygningen da tømmertoget fra Hectorrail suste forbi i høy hastighet. Det gjaldt å holde trygg avstand.

Elgkostyme
Ferden videre ble nok turens høydepunkt. Vi skulle inn på en sti i Finnskogen og krysse svenskegrensa. De høye furutrærne stod tette på begge sider av oss. Underveis fikk vi assosiasjoner til andre verdenskrig og flyktninger som tok seg over til nabolandet gjennom skogen. Fulgte vi i noen av disses fotspor? I følge kartet skulle vi inn på en ny sti til høyre som ledet rett inn i Sverige. Mens vi speidet etter denne, fant Sita noe spennende underveis.
– Vi skal være glade for at vi ikke har på oss elgkostyme, for det der er et jakttårn, sa jeg til Sita.
Sita klatret opp mens jeg tok noen bilder av henne mens hun latet som hun ropte etter elgen. Vi hadde tidligere tøyset om at vi skulle krysse grensa i elgkostyme til denne etappen. Det hadde vel enten endt med at vi ble tatt for utspekulert smugling eller blitt skutt på av det lokale jaktlaget.

Riksgrensen
Vi tok av på en blåmerket sti og antok vi nå ville krysse grensen hvert øyeblikk.
– Et grenseskilt! utbrøt Sita.
Sverige-Norge stod det på skiltet som stod oppført tett inntil jernbanelinja. Vi hadde kommet frem til Furumoen holdeplass som i sin tid var den siste holdeplassen før togene kjørte inn i Sverige. Det var lite som minnet om at det en gang hadde stoppet et tog her. Etter å ha tatt noen bilder, snudde vi og gikk tilbake igjen. Vi hadde nemlig ikke funnet den rette stien som skulle krysse grensa ved Morokulien. Ti minutter senere var vi på rett vei. Antageligvis krysset vi grensa da vi tråkket over noen planker over en liten bekk.

Tollområde
Stien ledet ut til en bilvei og vi krysset jernbanelinja. Plutselig begynte klokkene og slå. Det var et tog på vei. Vi stilte oss på hver vår side av veien og fikk knipset et bilde av toget som var på vei mot Magnor. Deretter kom vi ut på den trafikkerte Kungsvägen som var en forlengelse av Riksvei 2 på norsk side.
– Siden vi ikke har elgkostymet, må vi vel gå på grønt, sa jeg til Sita.
Det var kanskje ikke tilfeldig at stien endte opp ved tollområdet. Her måtte selv elgen ha tolldeklarasjonene i orden. Vi passerte den svenske tullen uten problemer og fortsatte i grøftekanten langs den trafikkerte veien. Det var for det meste norskregistrerte biler som passerte oss.

Skjuts
Vi tok av på første mulige sidevei til venstre for å unngå den tette trafikken. Deretter tok vi av på en mindre vei som i følge kartet skulle gå straka vägen till Charlottenberg. Plutselig kjørte det en bil ut fra en gård, men ble stående i krysset for å vente på oss.
– Behöver ni skjuts?
– Vi vil gjerne gå, svarte jeg. – Vi skal gå hele veien til Charlottenberg.
Jeg tror ikke helt hun skjønte hvorfor vi ikke ville sitte på, men vi fikk i hvert fall lov til å fortsette langs veien.

Mat eller svenskehandel?
Vi satte nå opp tempoet. Det var kun et par timer til toget vårt gikk. Vi ville jo gjerne rekke en tur innom Systembolaget og spise middag når vi først var i Charlottenberg. Nå diskuterte vi om vi skulle spise før eller etter Systembolaget.
– Charlotteberg! utbrøt Sita.
Byskiltet dukket nå opp på venstre side av veien. Vi hadde endelig kommet frem til den lille byen, men hvor var gatene?
– I følge kartet så ligger byen rundt svingen der fremme, sa Sita.
Ti minutter senere fikk vi øye på både gater og Charlottenberg stasjon. Vi bestemte oss for å gå i raskt tempo til Charlottenbergs Shoppingcenter som lå et kvarters gange utenfor byen. Mat fikk vi ta etterpå.

Ekspresshandel
Vi krysset jernbanen under ei bru og fikk raskt øye på kjøpesenteret. Majoriteten av de parkerte bilene var norskregistrerte. Vi fór inn og fant raskt den viktigste butikken, nemlig Systembolaget. Med hver vår kurv, raste vi forbi hyllene med mikrobryggeriøl og lempet den ene flaska etter den andre opp i denne. Deretter løp vi til kassa for å betale. Køen min gikk mye raskere enn Sitas. Da jeg hadde betalt og puttet flaskene i sekken, så det ut for at Sita stod like langt i køen.
– Løp og kjøp røyk til Astrid! ropte Sita.
Fem minutter senere var vi på vei tilbake til byen med sekkene fulle av øl. Og kollegaen min, Astrid, hadde fått røykkartongen sin som hun hadde bestilt.

Bistrovogn
Ville vi rekke å spise mon tro? Det var kun en halvtime til toget vårt gikk.
– Vi sjekker bufféen i restauranten der borte, sa jeg til Sita.
I bygget ved siden av stasjonen hadde en asiatisk restaurant reklamert for buffét til en rimelig penge. Ti minutter senere satt vi i restauranten med hver vår porsjon og hver vår halvliter. Vi rakk akkurat å forsyne oss to ganger før vi måtte ut på perrongen. Det var nok ingen tilfeldighet at bistrovogna stoppa rett foran snutene våre. Vi ble faktisk sittende i bistrovogna hele veien frem til Oslo S. Begge hadde ferie og fortjent enda en øl.
comments powered by Disqus