Banner
Du er her: Forside / Kongsvingerbanen / Årnes–Skarnes

Årnes–Skarnes

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
24 km Asfalt og grusveier Middels
Turen går enkelte steder på idylliske grusveier langs Glomma. To nedlagte jernbanestasjoner passeres i tillegg til en potetgullfabrikk. De siste fem kilometerne går langs den trafikkerte fylkesveien frem til Skarnes.
< >
Kongsvingerbanen
.
Jeg skulle besøke Liv som hadde flyttet fra Oslo til Skarnes. Hvorfor ikke kombinere besøket med en etappe langs Kongsvingerbanen? Det var snøfritt selv om det var i midten av desember. Jeg bestemte meg derfor å ta toget til Årnes og fortsette til fots mot Skarnes på grusveier langs Glomma.

Halvøy
Det var glatt da jeg steg av toget på Årnes stasjon i 11-tiden. Jeg hadde glemt å kjøpe brodder før avreise og ble usikker på hvordan det ville gå. I følge kartet skulle det gå en tursti langs Glomma et steinkast unna stasjonen. Overraskelsen var stor da jeg kom frem til trebrua som gikk ut til en halvøy midt i Glomma. Turstien viste seg å være en smal grusvei på halvøya med vann på begge sider. Grusen sørget for at det ikke lenger var så glatt.

Glatt
Mens jeg ruslet bortover, sendte jeg MMS-er til folk som hadde takket nei til å bli med denne dagen. Her hadde de virkelig gått glipp av noe. Plutselig skled jeg og holdt nesten på å gå på trynet. Jeg hadde vært for opptatt med telefonen og hadde ikke oppdaget all isen som nå lå på bakken. Det var nok ikke så trygt å gå allikevel. Etter 20 minutter kom jeg frem til et boligfelt. Den asfalterte veien var såpeglatt. Jeg tok frem kartet og fant ut at jeg skulle fortsette på en sidevei på oversiden av boligfeltet. For ikke å skli, gikk jeg i grøfta. Heldigvis var sideveien av grus. Det ble trygt å fortsette. Åkeren ved siden av var helt grønn som om det skulle være i mars.

Fylkesveien
Jeg kom frem til gården Gangnes. Her gikk det en privat stikkvei til fylkesveien. Rett før jeg skulle passere jernbanen over ei bru, passerte toget til Kongsvinger foran meg. Jeg krysset brua og fortsatte et lite stykke på fylkesveien. Den var relativt trafikkert. Jeg gikk nesten helt i grøfta for å holde avstand til de møtende bilene. Heldigvis skulle jeg ta av på en ny sidevei fem minutter senere. Planen var å følge Foldbergvegen et godt stykke fra hovedveien forbi en rekke gårder og tjern. Atter en gang måtte jeg fortsette i grøfta fordi det ble for glatt.

Seterstøa stasjon
Det begynte å bli vinterlig igjen. Jeg hadde kommet et stykke opp i høyden og det begynte å knase under meg. Frosten gjorde det trygt å ferdes på veien igjen. Bikkjer begynte å bjeffe fra alle kanter. Var det jakthunder mon tro? Omtrent alle gårdene jeg passerte hadde bikkjer som stod bundet utenfor. Nå varslet de alle sine eiere om at Skinnelangs-fareren hadde kommet til nabolaget. Jeg kom ned til fylkesveien igjen og frem til den nedlagte Seterstøa stasjon. Den vakre avlange stasjonsbygningen i sveitserstil ble ferdigstilt i 1862, men ble nedlagt i 2012. Jeg ruslet ned mot sporene og tok noen bilder. Minuttet etter suste toget fra Stockholm forbi.

Maarud
Et blått skilt dukket opp foran meg langs veien. Hedmark fylke. Jeg hadde krysset fylkesgrensa. På venstre side av meg lå Maarud-fabrikken. Her har potetgull blit produsert siden 1936. Faktisk har Maarud enerett på produktnavnet potetgull og er de eneste som kan benytte dette i sin produksjon. Fabrikken minnet meg om at det var på tide med en lunsjpause. Et distanseskilt hadde nettopp fortalt meg at jeg kun hadde kommet halvveis. Derfor satte jeg opp tempoet og satset på å finne en rasteplass nær Glomma i stedet.

Usikret planovergang
Etter en halvtime tok jeg av på en grusvei og krysset sporene. Planovergangen var ikke sikret, men jeg kunne hverken se eller høre noe tog. Sola stod såpass lavt at jeg ikke kunne være helt sikker. Ikke før jeg passerte spora begynte det å synge i skinnene. Kort tid etter suste et langt godstog forbi. Det minnet meg på hvor skumle slike planoverganger er. Jeg kom ned til en svært stor og vakker bygning som lå idyllisk til ved elva. Den så ut som en stor herregård, men jeg fant ikke ut hvilken funksjon den hvite bygningen hadde. Jeg fant et fint sted langs Glomma et steinkast unna og satte meg ned på en tømmerstokk. Det var på tide med dagens lunsj- og kaffepause.

Disenå stasjon
Sola var nesten forsvunnet bak horisonten da jeg var på beina igjen. Jeg fryktet at jeg atter en gang måtte fomle i mørket uten refleksvest. Det var altså ikke bare brodder jeg hadde glemt å ta med meg. Jeg satte opp tempoet langs grusveien i håp om å komme frem til Skarnes før det ble for mørkt, men måtte plutselig stoppe opp for å ta noen bilder. Den nedlagte Disenå stasjon lå nemlig på høyre side av meg. Den brune stasjonsbygningen fra 1954 var egentlig ganske uinteressant sammenliknet med Seterstøa stasjon.

Omvisning og kakao
Jeg fortsatte på grusvei i 20 minutter før jeg måtte bevege med ned til fylkesveien igjen. Herfra var det over fem kilometer igjen til Skarnes. Jeg skjønte at jeg kom til å gå i mørket. Enkelte bilister blinket med lysene rett før de passerte meg. De var nok ikke så blide for at jeg hadde lagt igjen refleksvesten hjemme. Jeg forsøkte derfor å gå helt ned i grøfta hver eneste gang det kom en møtende bil, men det ble litt utfordrende enkelte steder med autovern på begge sider av veien. Slik måtte jeg fortsette i en hel time før jeg endelig kom frem til Skarnes. Jeg fortsatte på opplyst gangvei og stoppet utenfor stasjonen. Liv hadde flyttet til et helt nytt byggefelt som Google Maps ikke kunne finne. Jeg ringte henne og fortalte hvor jeg stod. Heldigvis bodde hun ikke lengre unna enn ti minutter. Jeg fikk en omvisning i den nye leiligheten hennes og fikk en kopp varm kakao. Kvelden ble avsluttet med åpent julebord på Slobrua gjestegård.
comments powered by Disqus