Banner
Du er her: Forside / Sperillbanen / Hen–Finsand

Hen–Finsand

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
25 km Grusveier, stier og asfalt Middels
Sperillbanen er en spennende etappe å tilbakelegge til fots. Selv om skinnegangen i dag er fjernet, finnes det flere rester underveis. To tunneler og ei jernbanebru er bevarte i tillegg til stasjonsbygninger ved Hallingby og Finsand.
< >
Sørlige Bergsund tunnel
.
Jeg hadde fått med meg en god barndomsvenn på denne etappen, nærmere bestemt Halvis som vi kaller ham. Halvor har ikke akkurat vært et friluftsmenneske, så jeg var svært spent på om han ville klare å gå de 25 kilometerne. Allikevel hadde jeg troa, for Halvor har nemlig vært ute i terrenget hver eneste dag de siste hundre dager for å drive med såkalt geocaching. Denne etappen ville ikke bli noe unntak, så jeg gjorde meg klar for å gå skinnelangs på jakt etter geocacher underveis.

Sperillen stasjon
Jeg plukket opp Halvor i nitiden utenfor Skøyen for å kjøre de 90 kilometerne opp til Finsand i Ringerike. Planen var å parkere bilen ved Finsand og ta Valdresekspressen ned til Hen hvor jernbanestrekningen hadde sin utløpsstasjon. Dermed ville bilen stå klar når vi kom fram slik at vi kunne kjøre raskt hjem igjen for å hvile. Vi fant en ledig plass på en sidevei ved Finsand, rett utenfor den røde toetasjers stasjonsbygningen som fortsatt er bevart. Dette var Sperillen stasjon, Sperillbanens endestasjon.

Ingen buss
Det var egne høytidsruter denne første pinsedagen. Bussen skulle passere Finsand kvart over elleve. Vi hadde god tid og satte oss ned i busskuret med morgenkaffen. Et eldre ektepar stanset og begynte å skravle. Mens vi snakket om løst og fast, hadde klokka plutselig blitt så mye at bussen burde ha kommet, men det gjorde den ikke. Etter 20 minutter begynte vi å haike, men det gikk dårlig. Hadde jeg vært bilist, hadde jeg nok ikke stoppet selv. Halvor gikk med svart kilt, hatt og hadde et langt skjegg. Selv gikk jeg med Supermann-t-skjorte denne dagen. Etter 40 minutter ga vi opp og besluttet å gå i motsatt retning i stedet, det vil si fra Finsand til Hen.

Gamle spor?
Været hadde nå stabilisert seg. Regnværet vi hadde i Oslo hadde gitt seg for lenge siden. Himmelen var nå delvis skyet, men vi hadde allikevel mye sol. Den svake brisen skapte små krusinger på vannoverflaten til Sperillen. Vi ruslet med andre ord i vakre omgivelser. Det tok ikke lang tid før vi fikk øye på noe som kunne stamme fra jernbanen. I grøfta kunne vi skimte noe som liknet på skinner som stakk opp fra overflaten, men de så litt tynne ut til å kunne bære et tog. Spennende var det allikevel.

Steinring
Vi ruslet videre i retning av Ringmoen hvor Halvor skulle finne sin første cache. Det tok ikke lang tid før vi skjønte opphavet til stedsnavnet. Rett på vestsiden av E16 lå tretten kampesteiner i en ring på moen, muligens med en diameter på 15 meter. Disse steinene stammer faktisk fra eldre jernalder, men det finnes ingen skilter i nærheten som forteller om dette kulturminnet. Halvor fomlet litt rundt i området og fant omsider stedets bortgjemte cache. Vi tok oss en halvtimes pause i denne steinringen før vi gikk videre.

Bergsund tunnel
Hadde det ikke vært for det fantastiske landskapet rundt oss, hadde denne delen av strekningen blitt drepende kjedelig. Vi hadde nå gått ganske lenge på E16 med vogntog som stadig dundra forbi oss. Vi var begge veldig spente på neste post som venta oss, nemlig Bergsund tunnel. Selv om nordåpningen av tunnelen skulle være stengt, var vi begge ganske så nysgjerrige. Ut fra GPS-koordinatene til tunnelens sørende, estimerte vi ut fra dens lengde hvor vi skulle begynne å lete. Vi fulgte en grusvei fra hovedveien som skulle vise seg å være en del av traséen. Plutselig var tunnelen foran oss. Hele åpningen var murt igjen med en liten ståldør som eneste mulige inngangsvei. Forsvaret bruker denne tunnelen som potetlager i dag, noe de tomme potetkassene utenfor kan bevitne. Vi fant en tynn sti på østsiden av tunnelen som vi fulgte ned til hovedveien igjen.

Tunneljakt
Vi gikk et godt stykke langs E16 og fulgte nøye med på GPS-en for å finne den sørlige tunnelåpningen. Uten GPS-posisjoner, tror jeg vi neppe hadde funnet tunnelen i det hele tatt. Vi kom omsider fram til en rasteplass. I følge GPS-en hadde vi passert tunnelen, men det var ingen sti eller sidevei å se. Omsider fant Halvor veien opp ved å traske rett inn i skogen nord for rasteplassen. En gjengrodd traktorvei kunne så vidt skimtes som gikk bratt oppover terrenget. Mens vi fulgte denne oppover, kom vi stadig nærmere målet. Plutselig var vi oppå en slags grusvei som gikk i svak bue innover i skogen. Dette måtte være den opprinnelige jernbanetraséen. Vi fulgte den nordover og fikk snart øye på den andre tunnelåpningen. Kulden kom sivende ut av det store svarte hullet. Forsvaret hadde sikkert gjort et klokt valg når det gjaldt å finne et egnet sted for potetoppbevaringen.

Stueberget tunnel
Halvor klatra opp den ene skråningen til venstre for tunnelåpningen for å finne cachen som skulle ligger i området, men måtte gi opp etter 20 minutter. Terrenget ble litt for utfordrende. Vi ruslet i stedet videre langs traséen mot Stueberget tunnel hvor det skulle ligge en annen cache. Kilten til Halvor skapte nye utfordringer underveis. Brenneslene medførte at han måtte dekke til beina med gamasjer før han kunne fortsette gjennom krattet. Ti minutter senere kom vi fram til jernbanebrua som går over Kvernbekken. Tunnelåpningen lå på andre siden, men var det trygt å passere brua? Det var langt ned. Brua virket svært solid og i god stand, så vi tok sjansen. Jeg fortsatte videre inn i den 43 meter lange tunnelen, mens Halvor ble igjen for å finne cachen. Og det gjorde han, men jeg røper ikke for leseren om hvor den ligger.

Hallingby Kro
Vi forsøkte å følge traséen videre sørover etter vi hadde gått igjennom tunnelen, men denne delen var i svært dårlig forfatning. Plutselig var traséen borte og foran oss lå i stedet en garasje. Vi klatret ned til eiendommen og beveget oss ned mot veien i stedet. Vi forsatte langs E16 til vi kom fram til Hallingby. Da vi passerte kroa på venstre side, ble det tatt en enstemmig avgjørelse. Det ble middag. Mens Halvor sjekka menyen, spurte jeg en eldre mann på utsiden om han kjente bussrutene tilbake mot Finsand. Det begynte nemlig å bli seint og jeg ble lettere bekymra for at vi ikke skulle få henta bilen. Vi ble henvist til en utgått rutetabell på veggen. Søndagsrutene kunne fortelle om minst to kveldsbusser. Jeg bestilte meg kjøttkaker og forsøkte å glemme bekymringene. Vi satte oss ute og kom raskt i kontakt med andre gjester, deriblant et yngre par som kom kjørende i en Chevrolet. Jeg tok opp bussproblematikken igjen. Da den unge mannnen fortalte at de holdt til i Finsand, spurte jeg forsiktig om det var mulig å bli kjørt om vi skulle stå fast i Hen. Det gikk helt fint. Etter telefonnummeret var notert, fortsatte vi ferden videre sørover langs E16.

Hen stasjon
Vi tok av på Hensveien, en mindre vei som skulle krysse Sperillbanen i nærheten av Hen stasjon. Etter vel to kilometer trodde vi at Sperillbanen lå godt bevart med skinner på venstre side av oss. Vi klatrer opp til skinnene ved ei bru, men oppdaget at de var såpass slitte i overflaten at strekningen umulig kunne være nedlagt. Den måtte antageligvis være en del av Randsfjordbanen i stedet, en trasé det ikke ville være tillatt å følge videre til fots. Vi fortsatte sørover, men denne gangen ble vi mer sikre på at vi hadde funnet riktig strekning. Rett over veien krysset noen rustne spor som forsvant inn i et gjengrodd kratt. Det var såpass mye vegetasjon i traséen at videre ferdsel ville kreve motorsag. Det var heller ingen stor hensikt å forsøke, for rett foran oss lå også Hen stasjon. Vi ruslet opp og fant igjen traséen på nordsiden av sporet. Sporveksleren var fjernet og skinnene til Sperillbanen var kuttet fullstendig av Randsfjordbanen.

Tilbaketuren
Jeg begynte å tenke på bilen igjen og hadde googlet meg frem til en avgang vi burde rekke. Jeg kom til å tenke på det yngre paret ved kroa. Jeg ringte, men fikk ikke noe svar. Da fikk vi øye på noen som så ut for å drive gjestgiveriet på stasjonsområdet. På terassen satt det nemlig et par som slappet av i det fine været.
- Bussen? Nei, da må dere nok rusle Hensveien nordover.
Det hadde vi allerede gjort. Tre kilometer på samme strekning hadde vi svært lite lyst til. Halvor sjekka kartet og fant ut at vi ville komme til E16 ved å gå videre sørover. Det virket også noe kortere, så vi la av sted i raskt tempo for å rekke bussen. Ikke ante vi hvor den stoppa, men det måtte vi finne ut siden. Etter en halvtime nådde vi hovedveien igjen ved å klatre over gjerdet i en hage til et privat bolighus. Etter å ha gått ned en bratt skråning kom vi ut på veien som hadde autovern på begge sider. Her ville det bli umulig å få haik. Vi fant et busstopp litt lengre bortenfor, men det så ikke ut for å være et offisielt stopp for Valdreseskspressen. Da ringte telefonen. Det var vår sjåfør fra Hallingby. Han var visst på vei fra Hønefoss etter å ha kjørt barna sine. Sånn flaks! Fem minutter senere kjørte han inn i busslomma og plukket oss opp. Jeg kunne puste lettet ut. En halvtime senere kom vi fram til Finsand og fant igjen bilen i god behold.
comments powered by Disqus