Banner
Du er her: Forside / Lierbanen / Lierbyen–Svangstrand

Lierbyen–Svangstrand

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
21 km Grusveier, stier og asfalt Middels
Lierbanens gamle trasé fremstår i dag som en flott turløype på grusveier opp den frodige Lierdalen forbi eplehager og åkre. Den to mil lange strekningen er markert som sykkelrute fra gamle Lier stasjon frem til Sylling som ligger idyllisk til ved Tyrifjorden.
< >
igjennom eplehagen
.
Jeg hadde med meg tre turgåere til denne etappen oppover Lierdalen, nemlig Kristin, Marius og Alexander. Hverken Marius eller Alexander hadde tidligere gått skinnelangs, så de var litt spente på hva det innebar og om det ville bli for langt å gå.

Rutekabal
Det var Kristi Himmelfartsdag og redusert rutetilbud for både buss og jernbane. Buss nummer 169 som gikk direkte fra Oslo til Lierbyen var innstilt og vi måtte finne alternative løsninger. Vi endte opp med å ta toget til Lier og spasere derfra langs traséen til Gamle Drammenbanen til Lierbyen, nesten en fem kilometer ekstra omvei. Vi møttes på Oslo S litt før klokken 10 og hoppet på toget som gikk til Asker. Vel 40 minutter senere ankom vi Lier og satte kursen vestover.

Gamle Drammenbanen
Det var veldig varmt denne dagen og nesten ikke en sky å skimte på himmelen. Kristin og Marius hadde tatt på seg kortbukse og var mer forberedt på varmen enn meg og Alexander som gikk med langbukse. Vi gikk opp en bratt grusvei fra Lier stasjon gjennom et boligfelt og kom opp til Drammenbanens gamle trasé som i sin tid gikk i en stor sløyfe om Lierbyen og Spikkestad før Liertunnelen til Asker åpna i 1973. Lier kommune har i dag rustet opp traséen etter EU-midler og gjort den om til en flott turløype med flott utsikt over Drammensfjorden.

Togpub
Etter godt over en time kom vi fram til Lierbyen. Mens Marius og Kristin kjøpte seg mer å drikke, forsøkte jeg og Alexander å finne den gamle stasjonsbygningen som tidligere ble benyttet av både Lierbanen og Drammenbanen. Det gamle ekteparet vi spurte forklarte oss veien til stasjonen som lå bak kommunehuset nær Meierigården. I tillegg anbefalte de oss å følge Lierelva oppover et stykke frem mot Egge i stedet for veien oppover dalen. Vi fant den gamle togstasjonen som var omgjort til en pub. To togvogner som stod på det isolerte sporet utenfor stasjonen rommet også en del av puben. Hvite duker med vinflasker kunne tydelig skimtes innenfor en av vognenes vinduer. Puben var dessverre stengt, men kanskje vi skulle ta en øl der på tilbaketuren?

Eplehager
Vi bestemte oss for å følge fylkesveien oppover i stedet for Lierelva. Etter en halvtime kom vi inn på en mindre grusvei med navn Linjevegen som gikk rett igjennom en eplehage. Veiens navn ga en tydelig indikasjon på hvor traséen en gang hadde gått. Epletrærne stod på rad og rekke på begge sider av veien. Selv om vi enda ikke var ferdige med mai måned, begynte vi plutselig å lengte etter høsten. Epleslang skinnelangs hadde jo vært noe. Litt lenger oppover dalen møtte vi flere kuer som beitet langs stien. Kalvene var de mest nysgjerrige av dem. Hadde vi noe godt med oss mon tro?

Egge gård
Vi kom inn på en asfaltert vei som het Baneveien. Atter en tegn på at vi gikk langs den nedlagte Lierbanen. Langs veien gikk vi forbi flere eplehager og drivhus. Det var nok ingen tilfeldighet, for Lierdalen har en stor andel av landets frukt- og bærproduksjon. Da vi kom fram til Egge, passerte vi Egge gård på høyre side som er kjent for sin produksjon av eplemost fra økologiske lierepler.

Stasjonsjakt
I følge notatene våre skulle vi passere Utengen holdeplass. Her skulle det fortsatt stå oppført en stasjonsbygning. Etter en halvtime måtte vi innse at vi antageligvis hadde passert bygningen uten å legge merke til den. Det ble faktisk bekreftet av en dame som trillet sykkelen opp en lengre bakke. Alexander hadde tatt følge med henne og fortalt om Skinnelangs-prosjektet. Hun skulle sporenstreks slå på PC-en når hun kom hjem for å sjekke ut hva skinnelangs.no var for noe.

Bomtur
Vi kom etter hvert inn på en traktorvei som førte rett inn i skogen. I følge skiltene var veien en del av den gamle jernbanetraséen. Plutselig ble vi veldig usikre på hvor vi skulle gå. Veien tok nemlig en skarp sving til høyre og ned en bratt bakke, mens en tynn sti fortsatte rett frem i samme høyde. Var det stien vi skulle følge? Et jernbanespor kunne da neppe foreta slike krumspring uten at det ville medføre problemer. Vi valgte å følge hovedveien ned bakken, men kom da frem til en stor åpen plass. Siden vi hverken fant skilter eller videre vei, måtte vi snu og gå opp den bratte bakken igjen. Vi fulgte i stedet den smale stien og skjønte etter hvert at den fulgte en rygg som antageligvis hadde blitt bygget for den gamle Lierbanen.

Beitende dyr
Vi kom ut av skogen og inn på en større vei. Så kom vi frem til et kryss hvor det tidligere hadde gått et sidespor videre til Tronstad. Vi passerte elva og tok av veien opp en bratt grusvei som førte til et gårdstun. Traséen gikk nå oppover en gressvei med flere grinder vi måtte åpne. Her gikk det tydeligvis beitedyr rundt, så det var best å lukke grinda etter seg. Marius stoppet opp for å hilse på hesten som kom nysgjerrig mot ham i håp om å få litt klapp.

Svangstrand
Veien videre mot Sylling fremstod som en kjedelig etappe langs den trafikkerte fylkesveien. Vi tok av i krysset som pekte ned mot Sylling selv om jernbanen sikkert fortsatt rett frem i gamledager. Vi var nå veldig tørste etter å ha gått lenge i varmen og håpet vi ville finne en bensinstasjon. Vi fant i stedet en thairestaurant hvor vi kjøpte oss kald drikke. Kristin bestemte seg for å gi seg og tok bussen som gikk ti minutter senere, mens vi andre fortsatte ned til Tyrifjorden ved Svangstrand for å lete etter den gjenværende stasjonen. Marius satset på en dukkert i vannet. Den røde stasjonsbygningen var ikke akkurat vanskelig å få øye på. Huset var oppusset og omgjort til bolighus. Vi tok noen bilder og gikk deretter ned til stranden, men vannet var såpass grumsete at Marius valgte å bli på land.

Thaimat
Vi ruslet opp til thairestauranten igjen siden vi var ganske så sultne. Da vi kom opp, satte vi oss ved et bord utenfor og bestile kald Cola og mat. Jeg valgte scampi med grønnsaker servert i kokosmelk med rød karri. I løpet av de to timene vi satt der, kom den ene motorsykkelgjesten etter den andre.
- Åssen abonnement er det du har?
Den ene gjesten henvendte seg til Marius som holdt på med telefonen sin. Han hadde visst problemer med å komme seg på nettet og hadde nå funnet seg sin redningsmann som jobbet i Tele2, nemlig Marius.

Gretten sjåfør
Da vi forlot restauranten, ruslet vi ned til busstoppet for å hoppe på siste buss mot Drammen. Bussen kom på minuttet og Alexander kjøpte bilettene siden hverken jeg eller Marius hadde kontanter tilgjengelig. Vi fikk grupperabatt og satte oss fornøyde ned. Plutselig fór bussjåføren opp og kastet ut syklene som to barn hadde plassert bak i bussen.
- Vi leker ikke buss, vet dere. Kom dere ut!
Det er mulig de to barna hadde sneket seg om bord for å slippe å sykle opp den bratte bakken fra Sylling, men neste hendelse fikk oss til å nynne sangen om bussjåføren med det gode humøret. Sjåføren startet bussen og ignorerte fullstendig jenta som forsøkte å komme seg på bussen. Venninna løp frem i midtgangen og ropte til sjåføren og ba ham om å stoppe.
- Det er da vel bare å komme til riktig tid, lød svaret. Han valgte allikevel å stoppe.

Haandbryggeriet
Ingen av oss ønsket å hoppe av bussen i Lierbyen for å gå den lange veien bort til Lier stasjon, så vi gikk i stedet av på Bragernes torg i Drammen. Før vi fant veien til togstasjonen, ruslet vi innom en pub med uteservering for å ta oss hver sin kalde øl som vi mente vi hadde fortjent. Jeg valgte en IPA, nærmere bestemt en Fyr & Flamme fra Haandbryggeriet, Drammens lokale mikrobryggeri.
comments powered by Disqus