Banner
Du er her: Forside / Hovedbanen / Lillestrøm–Jessheim

Lillestrøm–Jessheim

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
30 km Grusveier, asfalt og stier Middels
Første del av etappen går på en flott grusvei tett inntil både Gardermobanen og Hovedbanen. Turen fortsetter på privat gårdsvei til Frogner og videre i lysløype frem til Lindeberg. Resten av ferden går i marka på turstier mellom Kløfta og Jessheim.
< >
Flatt terreng
.
Det blåste sur og kald vind da jeg og Eirik steg av toget på Lillestrøm denne lørdagsmorgenen. Vinteren hadde nok ikke helt sluppet taket selv om Storm hadde varslet fem plussgrader og skyfri himmel denne dagen. Hvorfor hadde jeg ikke tatt med lua mi? Jeg trakk hetta over meg og knøt den godt fast mens vi ruslet gatelangs fra stasjonen. Eirik hadde planlagt bedre, for nå åpnet han sekken for å finne frem varmere tøy.
– Stasjonsbildet, sa jeg.
Jeg hadde glemt å ta det sedvanlige bildet av utgangsstasjonen før avgang. Mens Eirik pakket om sekken, løp jeg tilbake for å ta bilde av den gamle stasjonsbygningen i stein fra 1854. Etter min mening er den atskillig flottere sammenliknet med den nye som åpnet i 1998 samtidig med Gardermobanen.

Kamphund
Planen var å følge fylkesveien et stykke mot Nygård. Her skulle det gå en grusvei tett inntil jernbanen frem til Leirsund, men problemet var at kartet viste at veien var brutt midt i løypa. Ville det allikevel være mulig å fortsette skinnelangs langs jordet? Vi fikk svaret da vi møtte en dame som lufta sine to større hunder, en mastiff og en irsk ulvehund.
- Ja, det er bare å følge hele veien, svarte hun. – Bare fortsett et par hundre meter på jordet til dere kommer inn på den andre veien.
Mastiffen ble muligens litt sjalu siden den ikke fikk tilstrekkelig oppmerksomhet. Den kom med et byks og la hodet sitt i hånda mi. Slike kamphunder skal en jo passe seg litt for, men jeg klarte ikke å la være å bøye meg ned for å klappe den. Han så jo så snill ut.
– God tur, ropte hun da vi gikk videre.

Fire spor
Vi fant grusveien umiddelbart etter at vi krysset brua over jernbanen. Ikke før vi hadde kommet oss ned på veien, suste Flytoget forbi. Så kom det et nytt regiontog imot oss. Hverken jeg eller Eirik rakk å ta frem kameraene, for her er hastigheten høy. Flytoget holder jo marsjfart i dette området, nærmere bestemt 210 kilometer i timen. Det ble allikevel et blinkskudd i løpet av kort tid som følge av de hyppige avgangene. Denne strekningen har nemlig fire spor, to for Hovedbanen og to for Gardermobanen.

Usikret område
Vi hadde kommet til det området hvor veien ble brutt. Derfor fortsatte vi over jordet slik som vi hadde blitt fortalt. Dette var et usikret område hvor det var fri ferdsel til jernbanesporene. Med tanke på den høye hastigheten togene her har, syntes vi det var merkelig at sikringen ikke var bedre. Det tok lkke lang tid før vi kom inn på grusveien igjen. Her hadde heldigvis Jernbaneverket sikret sporene med et høyt gjerde.

Leirsund stasjon
Det var slutt på grusveien og vi måtte ta frem kartet for å finne ut hvor vi skulle fortsette. Vi ruslet mot en skråning som lå nedenfor en kryssende vei. Den var kledd med hestehov i full blomst. Vi la oss ned i skråningen for å strekke på beina og nyte solstrålene. Kartet viste at Leirsund stasjon lå på andre siden av brua. Vi klatret opp skråningen og kom inn på veien, men hvor var stasjonen? Vi antok at den hadde blitt flyttet etter at Gardermobanen åpnet. Dette fikk vi bekreftet etter å ha fulgt veien fem minutter lengre nordover. Der oppdaget vi nemlig den nye holdeplassen. På andre siden av veien lå den eldre jernbanestasjonen som i dag er omgjort til privatbolig.

Enger gård
Vi krysset jernbanen og fortsatte inn på en privat vei på vestsiden av linja mot Frogner. Veien var ganske idyllisk der den slynget seg mellom små bakketopper. Med ett følte jeg at jeg var i England. Etter en halvtime nådde vi toppen. Vi hadde kommet frem til Enger gård.
– Hvor ble det av veien? spurte Eirik.
Vi stod nå inne på gårdsplassen og var omringet av en stall, et stabbur og andre gårdsbygninger. En mindre traktorvei kom til syne da vi nærmet oss stabburet. Veien var svært gjørmete. Heldigvis hadde vi med oss gode tursko. Før vi fortsatte, måtte vi hilse på noen av de nysgjerrige hestene som kom gående imot oss.

Banjo
Vi befant oss relativt høyt oppe i terrenget. Langt der fremme kunne vi skimte den første bebyggelsen til Frogner.
– Hører du banjoen? spurte Eirik.
Til høyre for oss lå det en forfallen rønne hvor elva Leira rant nedenfor. Eirik hadde fått assosiasjoner til filmen Piknikk med Døden, eller Deliverance som er den engelske tittelen. Mens Eirik fortsatte langs veien, fant jeg frem banjolåta Duelling Banjos fra Spotify. Jeg skrudde lyden på fullt og gjemte telefonen i lomma.
– Hør, Eirik! – Løp for livet!

Vafler
Grusveien ble etter hvert forent med fylkesveien. Vi krysset elva Leira og kom frem til Frogner. Nå var vi ganske sultne og klare for lunsj. Vi fant en Kiwi-butikk hvor jeg kjøpte ost- og skinkesalat. Eirik var i påskestemning og kjøpte Kvikk-Lunsj og appelsin i stedet. Før vi satte oss ned for å spise, gikk vi inn på kaféen utenfor Kiwi for å låne toalettet.
– Her lukter det vafler, sa Eirik til dama bak disken.
Hun smilte og nikket.
– Har du brunost også da? la Eirik til.
– Du skal vel ha litt smør på også da? lød svaret.
– Du er flink til å selge, svarte Eirik fornøyd.
Jeg ble nok en litt vanskeligere kunde, for jeg skulle bare ha en kopp kakao.

Lysløype
Etter litt kaffe og kakao, fant vi en benk utenfor hvor vi spiste lunsj. Det ble virkelig påskestemning da Eirik tok fram appelsin og Kvikk-Lunsj. Etter en time i Frogner, ble det på tide å fortsette. Kartet viste at det gikk en sti langs jernbanen et stykke unna, men hvor? Omgivelsene stemte ikke helt med kartet, så vi fulgte en smal vei i et boligområde vi antok var rett vei. Veien endte utenfor en større enebolig. Jeg åpnet UT.no-appen og fikk bekreftet at vi hadde gått riktig. Eirik gikk inn i skogen for å lete etter en mulig sti. Jeg fulgte etter. Vi fortsatte langs et gjerde og kom frem til et stort jorde.
– Hva gjør vi nå? spurte Eirik.
– Dette må være en vinterløype, svarte jeg.
Vi bestemte oss for å fortsette ved å gå midt på jordet. Dette var tross alt en lysløype ettersom mastene stod på rad og rekke. På høyre side av oss kunne vi titte ned på sporene til Hovedbanen.

Lindeberg
Det ble lettere å gå da lysløypa fortsatte inn i marka. Etter et kvarter befant vi oss i sivilisasjonen igjen. Bolighus dukket opp og stien gikk over i gang- og sykkelvei. Vi hadde kommet frem til Lindeberg. Vi skulle nå krysse jernbanen og følge fylkesveien et stykke nordover mot Ullersmo fengsel. Kartet viste at Lindeberg stasjon lå rett opp en privat grusvei. Vi ruslet opp veien, men området virket ikke særlig gjestmildt. Adgang forbudt. Da vi oppdaget at holdeplassen lå på andre siden av sporene, snudde vi og fortsatte langs veien i stedet. På veien møtte vi en svært kjælen katt. Den sorte katten kom gående mot oss med halen rett til værs. Etter litt klapp, fikk vi lov til å fortsette frem til Kløfta.

Fengselet
Kartet viste at vi var like ved fengselet, men hvor lå fengselsmurene? Foran oss stod en traktor med en stor gripearm montert i fronten. Vi ble med ett litt engstelige. Ville bonden fange oss med gripearma, kjøre mot fengselet og kaste oss over murene? Vi hadde jo oppført oss fint og holdt oss innenfor Jernbaneloven. Bonden lot oss passere under tvil. Ti minutter senere befant vi oss midt i sentrum av Kløfta. Fengselet hadde vi passert uten å legge merke til det, men det var kanskje like greit. Vi kjøpte oss hver vår øl i en Kiwi-butikk som vi tok med som niste. De skulle åpnes når vi senere kom inn i marka.

Motorvei
Vi måtte nå komme oss inn på veien mot Høyfjellet, et flott turområde mellom Kløfta og Jessheim. Problemet var at den lå på andre siden av E6. Ville det være mulig å krysse motorveien? Kongsvingerveien vi nå fulgte er jo også en svært trafikkert vei. Heldigvis oppdaget vi et skilt som gjorde oss tryggere. Sykkelvei nummer 7 mot Hamar pekte i samme retning hvor vi skulle gå. Vi fikk krysset E6 uten problemer og tok av på en mindre vei mot Ullensaker kirke. Dette viste seg å være selveste Pilegrimsleden.

Ny lysløype
Etter en halvtime tok vi av på en mindre vei mot Ramby og videre inn på en privat grusvei som gikk rett nordover. Vi kunne se skogen nærme seg. Dette ville muligens bli turens høydepunkt. Allikevel begynte jeg å lengte etter å komme fram, for nå begynte jeg å få vondt i føttene. Da vi kom til et kryss, tok vi opp kartet for å studere løypa videre. Vi hadde kommet frem til stedet hvor en sti skulle føre oss videre inn i skogen, men hvor lå den? Plutselig fikk vi øye på lyktestolpene som stod plasserte midt på jordet. Vi skjønte at vi atter en gang måtte følge en vinterløype som muligens ville by på utfordringer.

På glattisen
Ferden over jordet ble et gjørmebad uten sidestykke. Det ble lettere å gå da vi kom inn i skogen. Her fulgte vi i det minste en sti. Det tok ikke lang tid før vi møtte på nye utfordringer. Vi måtte nemlig fortsette på en iskledd vinterløype. Underlaget var såpeglatt og jeg holdt på å gå på trynet flere ganger. Løsningen ble å gå mest mulig i grøftene, men da måtte vi vasse i snøen i stedet. Mørket ville snart falle på og det gjaldt å komme seg ut av skogen i tide. Det passet dårlig å sette seg ned med en øl nå.

Skytefelt
Det ble mindre snø jo mer vi nærmet oss Jessheim. Nå ventet derimot nye farer. Vi hadde nemlig havnet mitt i et skytefelt. Gule fareskilt var satt opp på flere trestammer rundt oss. Jeg tok opp UT.no-appen og fant ut at vi snart ville møte på en kryssende sti som ville lede oss raskere ut av skogen. Det ble nok tryggest. Heldigvis kom stien raskt til syne. Det tok ikke lang tid før vi oppdaget de aller første bolighusene. Vi satte oss ned på en stor stein for å åpne ølen som vi nå følte at vi hadde fortjent. Vi hadde jo tross alt gått tre mil.

Ankomst Jessheim
Det ble en kort pause siden jeg snart måtte tilbake til Oslo. Jeg hadde nemlig avtalt å dra på konsert med andre venner i 21-tiden. Vi lot Google Maps bestemme løypa videre for å komme oss raskest mulig frem til stasjonen. Det ville ta 14 minutter. Jeg fant også ut at neste tog gikk om 40 minutter. På veien bort til stasjonen speidet vi etter et sted hvor vi kunne få oss en kjapp matbit. Valget falt på sushisjappa på andre siden av veien for stasjonen. Det ble sushi på meg og thaimat på Eirik. Maten ble raskt servert og vi fikk spist opp uten tidspress. Da vi kom ut for å rekke toget, hadde det allerede blitt mørkt ute. Det var godt vi kom oss ut av skogen i tide.
comments powered by Disqus