Banner
Du er her: Forside / Østfoldbanen (vestre linje) / Halden–Kornsjø

Halden–Kornsjø

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
36 km Asfalt, grusveier og stier Hard
Etappen følger elva Tista opp Haldenvassdraget og fortsetter på skogsveier til Vevlen gård. Nye skogsveier følges frem til Aspedammen stasjon hvor turen fortsetter på fylkesveien forbi flere nedlagte stasjoner. Fra Prestebakke følges Karl XIIs vei mot Kornsjø hvor turen ender ved riksgrensen.
< >
Gårdsvei
.
Denne etappen hadde jeg planlagt lenge, men det var vanskelig å gjennomføre den. Det er mange år siden togene stoppet på Kornsjø og det gikk kun én ettermiddagsbuss tilbake til Halden på tirsdager og torsdager. Dette var med andre ord en etappe hvor en var avhengig av bil, med mindre jeg fikk haik med Tollvesenet tilbake.

Stuptrøtt
Endelig var dagen kommet for å ferdigstille Østfoldbanen. Vibeke, som hadde blitt med meg på siste etappen på Numedalsbanen, hadde meldt sin interesse – kanskje fordi hun har vokst opp i Østfold? Hun plukket meg opp på stasjonen da jeg gikk av på Råde i nitiden om morgenen. Jeg var stuptrøtt siden jeg ikke hadde klart å komme meg hjem fra byen i tide natta før. Nå lengtet jeg etter en kopp med kaffe siden jeg kun hadde sovet tre timer.

Tvilsom røyk
40 minutter senere var vi fremme i Halden. Jeg hadde fortsatt kaffe i kruset da vi parkerte ved torget og ruslet mot togstasjonen for å ta dagens startbilde. Deretter gikk ferden i retning av Tistedal langs elva med alle slusene.
– Se røyken! sa jeg og pekte mot et fabrikkanlegg som lå tett inntil elva. Anlegget så tvilsomt ut med røyk som steg opp fra et basseng. Det minnet meg om en fabrikken i et dataspill jeg hadde spilt på 1990-tallet – Day of the Tentacle.
– Er det her atomreaktoren i Halden ligger? spurte jeg Vibeke.

Laksetrapp
Området ble mer idyllisk jo mer vi nærmet oss Tistedal, men veien ble også brattere. Nå hadde vi stoppet ved en av slusene i anlegget som er en del av Haldenvassdraget.
– Det der er en laksetrapp, sa Vibeke.
Et merkelig system av små fossefall gikk i en spiral ned langs slusen. Her hadde laksen muligheter for å komme seg opp vassdraget.

«Den store rundreisen»
– Jeg er spent på om stasjonen ved Tistedal står fremdeles, sa jeg. – Den ble tidligere flittig brukt av turister som tok «Den store rundreisen», la jeg til.
«Den store rundreisen» var en populær rundtur som først gikk med Kongsvingerbanen fra Kristiania til Sørumsand og videre med den smalsporede Urskog-Hølandsbanen til Skulerud i Aurskog–Høland. Her fortsatte ferden med dampskipet DS «Turisten» på Haldenvassdraget ned til Tistedal. Siste del av rundreisen gikk med Østfoldbanen tilbake til Kristiania. Dette var datidens sydenreise.

Tistedal stasjon
Vi passerte det blå stedskiltet og nådde bakketoppen. Vi hadde kommet til Tistedal.
– Er den oransje bygningen der stasjonen? spurte Vibeke og pekte på en bygning langs jernbanen som mistenkelig liknet på en stasjonsbygning.
Det ble en liten bomtur, for murbygningen lå altfor høyt oppe i forhold til skinnegangen.
– Kanskje den bygningen der borte, sa jeg og pekte på et nytt guloransje hus.
Denne gangen traff vi riktig. Bygningen var omgjort til en enebolig hvor stuedøra stod åpen. Vi nøyde oss derfor med å ta bilde fra avstand og fikk dermed med oss den velpleide Hagen i tillegg.

Vakkert parti
I følge kartet skulle vi nå ta av på en mindre vei sørover inn i ødemarken. Dagen før hadde jeg funnet en stiplet linje på kartet gjennom en dal som fulgte Østfoldbanen tett. Veien var lett å finne og terrenget var flatere enn jeg trodde. Grusveien gikk som en rett strek inn i den frodige dalen med gårder på hver side.
– Det er bra vi slapp unna regnet, sa jeg.
– Bank i bordet, svarte Vibeke.
Da vi hadde passert den siste gården, sluttet også veien. Det var heldigvis mulig å fortsette på en traktorvei som gikk inn i en tett skog.
– Dette må jo være den vakreste delen av etappen, sa jeg.
Men det skulle komme flere partier som var minst like idylliske som denne eventyrskogen.

Gjenfødt gris
Etter en halvtime kom vi ut av skogen og nye gårder dukket opp. Vi nærmet oss Gimmen. Før vi gikk videre, måtte vi snakke litt med kua som gjorde seg til for oss. Den gravde i jorda med snuten og lagde gryntelyder. Den måtte ha vært en gris i sitt forrige liv. Det var ikke lett å vite hvilken vei vi skulle velge videre, for det gikk veier på kryss og tvers. Vi valgte en som ledet østover mot Klepper og kom omsider frem til gården Solberg. Deretter fortsatte vi på en gjørmete traktorvei som gikk inn i en ny øde skog.

Vevlen gård
– Et hult tre, sa Vibeke og pekte bort på eika langs veien.
Det var visst flere severdige objekter i nærheten, for lite visste vi om den kulturhistoriske perlen som lå skjult bak noen trær. Vi hadde kommet frem til Vevlen gård.
– Sjekk det spøkelseshuset! sa Vibeke.
Jeg ruslet opp til den forfalne murbygningen som nærmest var dekket av busker og trær.
Vevlen gård ble oppført som en sommerbolig av kancelliråd Carl Adolph Dahl i 1808. Her ble det arrangert en rekke konserter, blant annet av Ole Bull. I dag forfaller bygningen og det vil koste flere millioner kroner å restaurere den.

Regn
Veien ned fra gården ledet ut i den trafikkerte fylkesveien. Dette var veien vi kunne ha fulgt fra Halden, men jeg tror vi begge var glade for at vi hadde valgt en annen rute. Heldigvis var det ikke lenge før vi skulle ta av på en ny vei inn i skogen. Men først måtte vi gå i noen lange oppoverbakker, for dette området var skikkelig kupert. Da vi endelig nådde toppen, fikk vi øye på grusveien som ledet inn i skogen. Samtidig begynte det å regne. Vi søkte ly under noen trær og fikk på oss ponsjoene våre før vi fortsatte.

Gapahuk over tunnel
Grusveien tok en skarp sving og ledet ned til fylkesveien igjen.
– Jeg tror det går en vei videre rett frem, sa Vibeke.
Og det gjorde det. Vi dristet oss videre på en gjengrodd sti som gikk inn i skogen. Men vi var ikke alene, for på venstre hånd dukket jernbanen opp. Vi fulgte sporet et stykke før det forsvant inn i en tunnel. Stien fortsatte over tunnelen og foran oss lå dagens lunsjsted. Midt oppå tunneltaket stod det nemlig oppført en gapahuk med benker, bord og et ildsted. Det ble godt å få av seg den våte ponsjoen og å sette seg ned på en benk for å strekke beina. Der satt vi helt til det sluttet å regne.

Aspedammen stasjon
Vi befant oss ikke spesielt langt unna sivilisasjonen. I løpet av fem minutter var vi ute av skogen og nærmet oss Aspedammen.
– Sverige er rett frem, sa jeg og pekte på skiltet i grøfta.
Her var det mange muligheter. Olavsleden, Luftbanen og Berby var noen av alternativene. Men vi skulle til Sverige og fortsatte rett frem og krysset jernbanen over en planovergang.
– Er ikke det der en stasjon? spurte jeg og pekte mot et gult hus langs linja.
Vi holdt på å overse Aspedammen stasjon. Selv om stasjonsbygningen fortsatt stod, virket området rundt temmelig forlatt. Perrongen hadde forvitret og bar preg over at persontrafikken hadde blitt lagt ned for over femti år siden.

Buer stoppested
Det ble kjedelig å fortsette langs fylkesveien, og spesielt når regnet tok seg opp. Om ikke annet så ble det i hvert fall skinnelangs, for Østfoldbanen gikk tett inntil veien i dette området. Plutselig passerte vi en stor åpen plass som lå inntil jernbanen. Da tenkte jeg mitt og åpnet Google Maps som ofte har nedlagte stasjoner avmerkede på kartet.
– Her lå visst Buer stoppested, sa jeg.
Det ble noen bildeknips før vi ruslet videre sørover.

Hjemmemekket sanitæranlegg
Vi hadde heldigvis funnet en sti som gikk langs jernbanelinja noen kilometer nord for Prestebakke. Dette var et område vi hadde sett frem til, for stien skulle i følge kartet gå langs Ørsjøen. Ikke før vi hadde kommet inn på stien, oppdaget Vibeke noe rart. Var det en hjemmelaget campingvogn som stod parkert i grøfta? En forfallen brakke var nemlig plassert oppå en tilhenger.
– Det er doer her, sa Vibeke etter at hun hadde åpnet en av dørene.
Det var nok heller et hjemmemekket sanitæranlegg som kanskje ble brukt ved større arrangementer.

Surklet i skoa
Stien ble mer utfordrende enn antatt. I løpet av kort tid var vi begge søkkvåte. Stien gikk bratt nedover og fortsatte langs vannkanten ved Buvika. Nå surklet det godt i skoene for hvert skritt jeg tok. Kanskje vi burde ha valgt den trygge veien i stedet. Det var utfordrende å fortsette, for glatte steiner og klissvåte busker skapte hindringer underveis. Omsider kom vi ut på veien igjen. Vi hadde kommet frem til Prestebakke.
– Vi tar en pause ved stasjonen, foreslo jeg. – Jeg må få på meg noen tørre klær.

Prestebakke stasjon
Prestebakke stasjon lå heldigvis ikke så langt unna, men det gjorde stasjonen ved Kornsjø. Et gammelt distanseskilt ved veien fortalte at det var 12 kilometer igjen. Vi følte oss ikke så velkomne da vi passerte godsbygningen på vei til stasjonen. Fotocella ble aktivert og utelyset kom på. Var det noen som bodde i den gamle stasjonsbygningen i sveitserstil mon tro? Vi dristet oss bort for å ta et bilde før vi gikk tilbake til godshuset. Lasterampa var et perfekt sted for å ta dagens siste matpause. Og trappa var utmerket hvor jeg kunne sette meg ned for å skifte. Jeg vred opp sålene og fikk lånt noen tørre ullsokker av Vibeke.

Flammelakkert postkasse
Det fristet lite å gå nye 12 kilometer med våte sko. Det surklet i hvert fall ikke lenger for hvert skritt jeg tok. Tørre sokker hjalp betraktelig. Før vi fortsatte, måtte jeg ta bilde av den flammelakkerte postkassa som stod langs veien. Deretter bar det langs den trafikkerte fylkesveien.
– Der kjørte tollerne, sa Vibeke.
Var det storkontroll på gang?
– Har du med gul refleksvest? spurte jeg.
– Jepp!
– Da blir det konkurranse om hvem som har høyest autoritet, svarte jeg. – Skinnelangs versus Tollvesenet.

Bilvrak
Flere og flere svenskregistrerte biler passerte oss. Det var tydelig at vi nærmet oss grensa.
– Sånne ting er så stygt, sa jeg og pekte på et forlatt bilvrak i grøfta.
– Bilen er nok stjålet, svarte Vibeke. – Nummerskilta er borte og rammenummeret er ofte fjernet. – Det er da ingen som lenger har ansvaret for vraket, la hun til.
Det tok ikke lang tid før vi oppdaget et nytt bortgjemt vrak. Dette var visst et fenomen jeg ikke visste eksisterte.

Karl XIIs vei
Det gikk sti langs jernbanelinja helt siden vi forlot Prestebakke, men vi ønsket ikke å følge denne for ikke å bli våtere enn vi allerede var. Nå hadde vi kommet frem til området der stien gikk over til vei. Vi krysset linja under ei bru og kom inn på en fantastisk skogsvei. I følge skiltet gikk vi nå på Karl XIIs vei som fulgte Østfoldbanen frem til Sætre. Det tok ikke lang tid før skogsveien ble utfordrende å følge. Vått gress og gjørmete sølepytter gjorde det vanskelig å holde seg tørr på beina.
– Into the Wild-bussen, sa Vibeke og pekte på et vrak som stod under en høyspentlinje.

Utbrente kjøretøy
Da vi kom ut på veien igjen, var det bare fem kilometer igjen å gå. Men det gikk ikke så spesielt raskt, for nå var vi begge slitne. På veien passerte vi en utbrent bobil og en traktor. Var disse også stjålne mon tro? Jeg ville nok ha valgt et raskere fremkomstmiddel enn en traktor om jeg skulle følge de kriminelles fotspor, men i Østfold går jo alt an. Plutselig bråstoppet en bil. Det var Elise som skulle hente oss. Tiden var ikke inne for å gi seg, så vi avtalte at Elise skulle stå klar på den svenske siden av grensa.

Kornsjø stasjon
Den røde og hvite murbygningen til Kornsjø stasjon dukket opp da vi rundet neste sving. Det var virkelig et praktfullt bygg. «Kornsjø. Fra Kristiania 169 Km.» Selv om bygningen er fredet, stod det en annen bygning her tidligere under åpningen i 1879. Den første bygningen brant nemlig ned i 1900.
– Det er fortsatt en kilometer igjen til grensa, sa jeg.
Vi måtte jo krysse riksgrensa når vi var så nære.
– Hva skjer når man går ut av UT.no? spurte jeg.
Den blå prikken på UT-appen bevegde seg nå mot et grått og utvisket område. Sverige var tydeligvis ikke med i det gode turselskap.

Riksgrensen
«Riksgrense SVERIGE» stod det på det blå skiltet midtveis på brua.
– Skal jeg ta et bilde av deg? spurte Vibeke.
Det ville nok bli et fint avslutningsbilde. Elise stod klar med bilen da vi hadde kommet oss over på svensk side. På veien tilbake mot Halden forsøkte vi å forklare hvor vi hadde gått. Da vi ankom Halden, oppdaget jeg at toget akkurat hadde gått. Derfor satt jeg på med Vibeke til Sarpsborg i håp om at vi kunne ta det igjen. Dessverre ble det en time venting i Sarpsborg frem til siste togavgang. Den tiden brukte jeg på en kinarestaurant i byen hvor jeg også hadde spist ved forrige etappe på Østfoldbanen.
comments powered by Disqus