Sarpsborg–Halden
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 30 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Til tross for trafikkerte veier går etappen forbi flere historiske områder. Ved Sarpefossen ligger festningsanlegget Olavsvollen og eldre industribygninger. Flere nedlagte stasjoner og sidebaner passeres på veien ned til Halden hvor Fredriksten festning ligger.
Jellhaug. Foto: Erlend Garåsen
Kaffejakt
Det var ikke bare jeg som skulle gå tur denne dagen. En speidergjeng stod samlet utenfor stasjonsbygningen da jeg steg av toget i Sarpsborg. Flere av dem lurte på hva jeg holdt på med da jeg ruslet frem og tilbake på perrongen. Jeg skulle jo bare ta et brukbart stasjonsbilde. Da jeg endelig var fornøyd, ruslet jeg opp til sentrum for å finne et sted jeg kunne kjøpe morgenkaffen. Men det eneste jeg fant var skilt med Jesus. Sarpsborg lå vel ikke på Sørvestlandet?
Olavsvollen
Jeg gikk gjennom sentrum med uforrettet sak. Ikke en eneste åpen kiosk var å oppdrive. Derfor ruslet jeg videre østover i retning Hafslund. Overraskelsen var stor da jeg fikk øye på den idylliske stien langs elvekanten på andre siden av jernbanesporet. Her gikk Pilegrimsleden forbi flere minnesmerker og historiske skilt. Jeg passerte nå området hvor Olavsvollen hadde ligget, festningsanlegget som i følge Snorre ble oppført av Olav den hellige i 1016. I middelalderen bestod anlegget av en 650 meter lang jordvoll. «Børærmen» het den delen av vollen hvor jeg nå stod.
Borregaard
Det tok ikke lang tid før nye historiske skilt dukket opp. Borregaards bruk lå jo i dette området som faktisk var Norges største industriarbeidsplass i 1909. Nå passerte jeg stedet hvor den store bygningen «Tarris» lå. Bygget hadde opprinnelig 40 leiligheter hvor industriarbeiderne bodde. Ved Sarpefossen et steinkast unna, bygde tyskerne flere bunkere som var en del av «Festung Norwegen» som fortsatt står i dag.
Toetasjes bru
Pilegrimsleden fortsatte på ei trebru over Glomma. Før brua kom i 1854, måtte en reise med ferge for å komme over på andre siden. Brua fikk to etasjer i 1877 da Smaalensbanen ble bygget over veien, men i 1930-årene fikk veien og jernbanen hver sine bruer. Mens jeg krysset brua, forsøkte jeg å forestille meg hvordan det en gang så ut i dette industriområdet. Da jeg var halvveis over, stoppet jeg opp og kikket ned i elva. De roterende strømmene i elva så skikkelige skumle ut. Der ville ikke jeg ha badet.
Hafslund holdeplass
En ny overraskelse ventet på andre siden av Glomma. Den rosa bygningen langs sporene var rester etter den nedlagte Hafslund holdeplass. Her skiller østre og vestre linje seg på Østfoldbanen. Den østre fortsetter mot Rakkestad og den vestre mot Halden som jeg skulle følge. Holdeplassen var opprinnelig endestasjonen til den gamle industribanen Hafslundbanen mellom Hafslund og Sundløkka i Fredrikstad. Denne var faktisk den første elektriske normalsporede jernbanen i Norge, elektrifisert med 600 volt likestrøm.
Kaffegata
Endelig dukket det opp et sted hvor jeg kunne kjøpe min etterlengtede kaffekopp. Og ikke bare ett sted, men mange. To bensinstasjoner, flere asiatiske takeaway-sjapper og gatekjøkkenet jeg nå stod utenfor. Da jeg ruslet videre langs gangveien, dukket det opp enda flere steder som hadde kaffe. Var hele Sarpsborg sentrum flyttet til andre sida av Glomma? Det så også ut som bikkja jeg møtte på veien hadde fått i seg en real dose med kaffe, for den var spinnvill. Eieren tvihold på den mens den reiste seg opp på baklabbene mens halen gikk som en propell. Den fikk litt klapp før jeg ruslet videre forbi boligområder og nye serveringssteder.
Skogsvei
Det ble slutt på sykkelveien og jeg måtte fortsette langs den trafikkerte fylkesveien. Jeg måtte stadig se opp for møtende biler som kom kjørende i høy hastighet. Da jeg oppdaget en grusvei som forsvant inn i skogen, stoppet jeg opp for å undersøke kartet. Det så ut som om jeg kunne unngå trafikken ved å følge denne. På den øde veien som gikk gjennom en allé av trær, fikk jeg øye på et middelaldrende par som kom ruslende imot meg. Jeg spurte dem om veien.
– Men hvor skal du da? spurte mannen.
– Jeg er på vei til Halden, svarte jeg.
– Halden?
Mannen virket overrasket, men forsikret meg om at jeg kunne fortsette på grusveien. Skogens ro tok deretter over for asfalt og trafikkstøy.
Pilegrimsleden
Jeg tok av på en sti til venstre da jeg kom frem til en eldre gård omgitt av forfalne bygninger. Pilegrimsmerket dukket opp igjen. Mannen hadde rådet meg til å fortsette rett frem, men jeg antok at Pilegrimsleden var et mer fornuftig valg. Stien ledet ut til den trafikkerte veien igjen og jeg måtte på nytt trå varsomt. Nå skjønte jeg hvorfor Pilegrimsleden hadde valgt asfalt fremfor sti, for Skjeberg kirke dukket nemlig opp foran meg.
Skjeberg stasjon
Heldigvis kunne jeg fortsette på en sykkelvei da jeg hadde passert kirka. Nå kom også jernbanen til syne som fulgte fylkesveien tett. Jeg passerte et blått stedsskilt. «Skjeberg st.» stod det. Her måtte det ligge en gigantisk stasjon, tenkte jeg. For hvorfor kaller de ellers hele området for Skjeberg stasjon? Jeg måtte gå et stykke før den olivengrønne stasjonsbygningen dukket opp. Stasjonsområdet var preget av forfall, men selve bygningen så ut til å være godt vedlikeholdt selv om den ble lagt ned i 1983.
Jernbanespion
Jeg fikk ikke være i fred da jeg forsøkte å ta bilder av stasjonen, for i en svart bil satt det en kar og fulgte nøye med på alt jeg gjorde. Da jeg forlot stasjonsbygget, kjørte han etter meg i sakte fart. Nå ble jeg irritert og holdt på å spørre hva han drev med. Jeg valgte i stedet å ignorere ham og ruslet opp til restene etter en jernbanebro som trolig hadde krysset sporene. Bilen kjørte nå i sirkel et steinkast unna. Da jeg snudde meg brått og gikk raskt mot bilen, kjørte han heldigvis videre. Jeg tok en rask matpause utenfor bensinstasjonen på andre siden av veien før jeg ruslet videre mot Ingedal.
Ingedal kirke
Jeg måtte på nytt følge den trafikkerte veien, men nå gjaldt det å følge ekstra godt med. For TransAm-Ronny hadde nemlig etterlatt seg flere meter med svidd gummi langs veien. Jeg glemte av trafikken da det plutselig kom et tog kjørende ved siden av meg. Det var så vidt jeg rakk å ta et bilde før det forsvant i retning av Ingedal. Jernbaneviaduktet som krysset veien ble også verdt å ta bilde av. De høye stålstolpene så gamle ut og måtte stamme fra den tiden jernbanen bla bygget. En vakker steinkirke dukket opp langs veien da jeg krysset jernbanelinja. Jeg måtte rusle inn på kirkegården for å ta bilde av Ingedal kirke som er fra 1250.
Fototrøbbel
Veien jeg gikk på ble forent med en større vei og trafikken økte. Jernbanen fulgte nå fylkesveien tett. Plutselig kom det et tog kjørende imot meg. Jeg tok frem kameraet og var sikker på at dette ble et blinkskudd, men da var minnebrikka full. Jeg fikk heller ta bilder av den nedlagte Ingedal stasjon som skulle ligge i nærheten, men fantes det fortsatt rester etter denne? Stasjonsbygningen skulle være revet. Ikke før jeg ankom stasjonsområdet, dukket det opp et nytt tog. Men denne gangen var jeg for sen til å reagere.
Ingedal stasjon
Jernbanen fikk nå dobbeltspor. Jeg sjekket området med Google Maps som pleier å markere nedlagte stasjoner. Og kartet fortalte meg at jeg nå stod utenfor Ingedal stasjon. Jeg krysset planovergangen og oppdaget tydelige rester etter stasjonen. Plattformen var fortsatt godt synlig, men stasjonsbygningene var revet. Eller var den gamle garasjen en del av godshuset mon tro? Jeg tok noen bilder før jeg fortsatte videre langs veien.
Jellhaugen
Det ble mer og mer trafikkstøy, for nå fulgte E6 fylkesveien parallelt. Plutselig dukket det opp en oase langs veien, nemlig Jellhaug. Jellhaugen er trolig Nordens nest største gravhaug. Den er datert til mellom år 426–598. Det sies at gravhaugen er reist over Kong Jell og skipet hans, men karbondateringene tilsier at den ikke stammer fra vikingtiden. Det er heller ikke funnet rester etter noe vikingskip, men så er heller ikke hele gravhaugen skikkelig undersøkt.
Berg stasjon
Etter en kort pause på toppen av Jellhaugen, ruslet jeg videre mot Halden. Heldigvis fant jeg en sidevei jeg kunne følge for å komme vekk fra trafikkstøyen. Da var det synd jeg ikke var tilstrekkelig oppmerksom, for nå passerte jeg nedlagte Berg stasjon uten å legge merke til det. Stasjonshuset er i dag revet og området brukes som godsterminal.
Söta bror
Til høyre for meg var det skiltet sykkelrute til Svinesund. Det var bare 3,5 kilometer til svenskegrensa. Rakk jeg en svipptur ut av landet? Etter litt betenkningstid fant jeg ut at det var best å fortsette til Halden. Tur/retur Sverige ville innebære en forlengelse av etappen med syv kilometer. Jeg fikk heller se frem til en kald øl på mikrobryggeriet i Halden. Jeg fortsatte langs sykkelveien de siste kilometerne frem til dagens mål.
Fredriksten festning
De siste kilometerne ble ekstra tunge å følge. Veien gikk nå i oppover- og nedoverbakker. Jeg måtte stanse flere ganger for å hvile. Omsider dukket Fredriksten festning opp på høyden som ligger over byen. Festningen ble påbegynt i 1661 og er oppkalt etter den dansk-norske kongen Frederik III. Den ble oppført i forbindelse med Hannibalfeiden, krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i årene 1643–1645. Fredrikshald, Haldens opprinnelige navn, ble base for Hannibal Sehesteds felttog i Bohuslen og Dalsland. Det var i denne krigen at blant annet Jemtland og Herjedalen måtte avstås til Sverige.
Haldenreaktoren
På veien ned til sentrum forsøkte jeg å lokalisere Haldenreaktoren som skulle ligge i området. I sekken hadde jeg nemlig en vannflaske som jeg hadde kjøpt i Rjukan uka før som det stod «tungtvann» på. Det kunne jo bli en morsom selfie av meg med tungtvannsflaska utenfor Haldenreaktoren som faktisk er en tungtvannsreaktor. Det er kun denne og den på Kjeller som er Norges eneste atomreaktorer.
Stengt bryggeri
Jeg ga opp jakten etter fem minutter og ruslet i stedet mot sentrum for å finne en matbit. På veien tok jeg opp telefonen for å søke etter mikrobryggeriet og lot Google Maps lede vei. Jeg krysset kanalen Tista og ble stående utenfor en nedlagt pub.
– Vet du hvor mikrobryggeriet ligger? spurte jeg en forbipasserende mann.
– Rett rundt hjørnet. – Kom, jeg skal vise deg, sa mannen som strakk ut hånda for å hilse.
Da vi rundet hjørnet, viste det seg at bryggeriet var stengt. Da falt valget i stedet på en asiatisk takeaway-restaurant hvor jeg bestilte thaimat. Det ble lite matro ved bordene utenfor, for i Halden kjører det rånebiler og gamle amerikanere rundt hele tiden. Etter en halvtime gikk jeg lei av høye turtall og ruslet i stedet tilbake til togstasjonen for å dra hjem. Jeg sov nesten hele veien tilbake, for tre mil på asfalt hadde gjort meg ganske sliten.