Banner
Du er her: Forside / Østfoldbanen (vestre linje) / Råde–Sarpsborg

Råde–Sarpsborg

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
39 km Asfalt, stier og grusveier Hard
Første del av etappen går på den trafikkerte riksveien til Fredrikstad forbi den nedlagte Onsøy stasjon. Før ferden går videre til Sarpsborg gjennom Fredrikstadmarka, er et stopp på modelljernbanesenteret i Gamlebyen nærmest obligatorisk.
< >
Skumring
.
Det var en varm sommerdag for september å være. Jeg og Aria skulle allikevel gå en ekstra lang tur denne dagen, nesten fire mil til Sarpsborg via Fredrikstad. Vi hadde fått en invitasjon til Gamlebyen Modelljernbanesenter i Fredrikstad og måtte komme fram i god tid før det stengte klokken 16.

Oldtidsveien
Den første delen av turen gikk på en ganske så trafikkert vei, nærmere bestemt Riksvei 110. I utgangspunktet har denne veien mye historie å by på i form av gravhauger og helleristninger underveis. Derfor har den også blitt kalt for Oldtidsveien. Dessverre fantes det ikke mange spennende objekter langs den delen vi kom til å følge. Det var spennende nok å følge med på trafikken, spesielt der hvor vi måtte smyge oss tett inntil autovernet når vogntogene suste forbi. Vi ble vitne til en stygg forbikjøring av bil med tilhenger. Bilen kom farlig nær oss.

Luftakrobatikk
Det skulle snart vise seg å dukke opp andre spennende objekter på vår ferd. Da vi ankom Ørnem, opphørte alle naturlover å eksistere. Midt i åkeren befant det seg en flyvende planke. At det finnes mye rart i Østfold er ikke noe nytt, men dette tiltrakk vår oppmerksomhet i høyeste grad. Det viste seg å være en lett isoporbit som fløt på toppen av kornstråene. X-Files closed. Vi fant i stedet en annen krabat som ikke mestret luftakrobatikken like bra. En stakkars gresshoppe hadde blitt truffet av en bil og lå nå livløs på bakken. Hvor ble det av den trygge gang- og sykkelstien?

Kråkesølv
Det var på tide med en liten matpause. Vi ruslet ned til den nedlagte Onsøy stasjon. Det var ikke så mye igjen av denne. Stasjonsbygningen ble revet i 2007 og perrongen var nå i forfall. Vi satte oss ned på restene av plattformen og tok fram matpakkene våre. Etter 20 minutter var vi på beina igjen for å rekke museet i Gamlebyen.
– Se på alle glassplintene, sa jeg til Aria.
– Det er faktisk kråkesølv, fant Aria ut.
Opp en grusvei et steinkast fra stasjonen glinset det fra steinene på bakken. Det var faktisk kråkesølv i grusen som hadde blitt lagt opp til eiendommene. Den glinsende grusen bidro bare til å øke turopplevelsen på denne avstikkeren vi nå fulgte parallelt med riksveien. Den gikk igjennom et kratt på smal sti forbi noen bortgjemte hus i skogen. Her hadde det tydeligvis ikke ferdes folk på en stund. Vi måtte stadig tørke vekk spindelvev fra ansiktene våre.

Forsvunnen bro
Vi nærmet oss Fredrikstad. Nå gikk vi på gang- og sykkelsti og slapp å ta særlig hensyn til trafikken.
– Se, jernbanespor!
Aria hadde funnet noe spennende da vi passerte Seutelva. En lekter med skinner på dekket lå havarert i elva. De var nok for smale for små til jernbanespor å være, men skinner var det jo. Vi satte opp tempoet for å nå fram til museet. Etter en halvtime nådde vi fram til sentrum og fortsatte ned Nygaardsgaten, en av byens hovedgater fulle av butikker og utesteder. Vi måtte ta fram GPS-en siden ingen av oss hadde vært i Fredrikstad tidligere. Hvordan kom vi oss til Gamlebyen mon tro? Vi fulgte anvisningene til Google Maps og antok at vi ville se ei bru rett rundt svingen. Vi var fremme, men hvor var brua? Vi stod fullstendig målløse på bryggekanten og så med vantro på kartet som viste at vi skulle fortsette rett over vannet. Så oppdaga vi den lille båten på andre siden av kanalen og de ventende passasjerene bak oss. Her var det gratis båttransport til Gamlebyen på andre siden av kanalen.

Modelljernbane
Den korte båtturen over kanalen satte prikken over i-en. Dette hadde vi ikke ventet oss. Mottakelseskomitéen stod allerede klar da vi steg i land. Frittgående høns spankulerte rundt på brosteinene på jakt etter noe spennende å spise. Vi fortsatte gjennom festningsmuren og kom fram til modelljernbanesenteret. Utenfor satt den en lokal høvding på trehjulsykkel og spilte på den rosa gitaren sin. Vi fikk gratis sjokolade fra Minde da vi kom inn. At senteret huser Nordens største modelljernbane kunne vi tydelig høre allerede før vi kom inn i utstillingslokalene. Rom på rom var fylt med små jernbanetraséer forbi minitatyrbygninger og kuperte landskap. Ut av en tunnel kom et godstog kjørende. I samme øyblikk forsvant et annet persontog inn i en tunnel og kom sikkert ut i et annet rom lengre bortenfor. Men hva var det som nå foregikk? Tre brannbiler stod oppført utenfor en brennende bygning. Brannfolk var opptatte med å få kontroll på brannen. Her var det lett å forsvinne inn i en annen verden.

Plunder
Vi var begge sultne og var på jakt etter et sted for å sette oss ned. Rett bortenfor museet lå Mormors café som serverte suppe og øl. Det skulle vise seg å by på utfordringer. Køen var lang og det virket noe tilfeldig hvem som ble ekspedert. Aria, som har glutenallergi, spesifiserte at hun ønsket glutenfri suppe, men fikk i stedet servert den ordinære varianten. Da hun minnet betjeningen på dette, fikk hun en ekstra regning på bordet selv om hun allerede hadde betalt. Det gikk ikke bedre for meg heller, for plutselig virket ikke kortmaskinen.

Nisseverksted
Da vi kom ut begynte jeg å lure på om jeg orket å fortsette helt til Sarpsborg. Jeg hadde vært ute og ranglet dagen før, og nå kjente jeg at jeg var ganske så trøtt. Jeg valgte å tie inntil videre og se an formen. Vi tok båten over kanalen og gikk innom jernbanestasjonen som var en naturlig post på ruta. Vi kjøpte oss hver vår kaffe på Narvesen før vi fortsatte i retning av Fredrikstadmarka. Vi skulle inn i skogen for å lete etter grottene ved Borgåshatten med navnet Hattehulene. Disse var muligens bebodde av mennesker for 6-7000 år siden, men i følge mytene hadde nissene tatt over og etablert nisseverksted inne i fjellet.

Drikkevannskilde
Etter en time endte sivilisasjonen ved en større parkeringsplass. Foran oss gikk en sti som gikk rett inn i skogen. Løypa var godt merka og det var lett å finne fram. Det var deilig å komme ut i skogen og gå på grusvei igjen. Etter en stund kom vi fram til den store Borredalsdammen. Her ble det full stopp. Kommunen hadde sperret av området som følge av arbeider med vannledningen. Vannet er nemlig en del av byens drikkevannkilder. Heldigvis fant vi en ny sti som ledet rundt avsperringene og vi kunne fortsette mot grottene, men hvor var de egentlig? Vi hadde ikke sett et eneste skilt som nevnte noe om grotter. Vi stoppet en syklist for å spørre etter veien.
– Jeg tror det går en sti opp til dem rundt neste sving, lød svaret.
Vi fotsatte videre og fant riktignok en sti. Vi gikk et lite stykke opp, men ga opp etter kort tid. Vi hadde nemlig funnet ut at vi begynte å få dårlig tid hvis vi skille rekke siste toget hjem.

Hastverk
Vi kom ut av skogen og nærmet oss Sarpsborg. Aria måtte sitt fornødne og spurte pent på et gatekjøkken om det var mulig å låne toalettet. Da mannen bak disken hørte hvor langt vi hadde gått, ga han nøklene til henne. Det begynte å mørkne og det var enda et stykke igjen. Vi fulgte hele tiden med på telefonen og forsøkte å øke tempoet, men kreftene begynte å avta. Ingen av oss hadde tatt med refleks, så vi måtte velge mindre trafikkerte veier for å følge oss trygge. Plutselig var veien stengt. Det var frem med GPS-en for å finne en alternativ vei. Vi fortsatte inn et boligfelt og passerte E6 som gikk over oss på ei bru. Vi var snart fremme. Det var et kvarter til toget gikk og vi hadde allerede kommet inn i en av Sarpsborg gater. Ti minutter senere var vi endelig framme, men hvor ble det av toget? Vi hadde visst tatt feil av togtidene. Det var over en time til toget gikk.

Kinamat
Vi fortsatte opp i sentrum som nå var full av feststemte folk. Noen hadde vorspiel i leilighetene, mens andre reka gatelangs. Vi var mer fokuserte på mat, men helst et sted avskjermet fra partyløvene. En kinarestaurant dukket opp på venstre side av oss. Vi var ikke i tvil. Her ville vi sikkert få rask servering og rekke å spise opp uten å måtte løpe til toget igjen. Og China Plaza kunne virkelig levere. Jeg bestilte lam med rød karri og kokosmelk, en nydelig rett som jeg storkoste meg med. Etter en time måtte vi forlate stedet for å komme oss på toget. Aria hadde nå blitt skikkelig støl og slet med å komme seg ned bakken. Vi hadde jo tross alt gått fire mil denne dagen. Selv om det ikke gikk så raskt, kom vi oss vel om bord og kunne la alle de flotte inntrykkene synke. Flyvende planker, høvdinger med rosa gitarer og nisseverksteder i fjell vi ikke hadde fått sett. Men hvem har vel sett nissen?
comments powered by Disqus