Son–Moss
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 14 km | Asfalt, Grusvei, Sti | Lett |
Dette er en kort etappe i naturskjønne omgivelser. Første del går langs kyststien fra hollenderstaden Son til Kambo. Turen fortsetter inn i skogen på sti forbi et stort bombekrater fra andre verdenskrig. De siste kilometerne går på en eldre del av Østfoldbanen som i dag fungerer som turvei.
Gammel trasé langs kysten. Foto: Erlend Garåsen
Buss for tog
Spor 18 stod tomt denne dagen, sporet hvor togene på Østfoldbanen vanligvis benytter. Det var anleggsarbeider på linja og buss for tog. Det gjorde faktisk ingenting. Vi fikk nemlig sitte på første rad i bussen som hadde vindu med panoramautsikt. Dessuten stoppet den kun på Vestby før den kjørte inn på Sonsveien stasjon. Underveis fortalte jeg de andre om de flotte turene jeg hadde hatt hittil på Østfoldbanen. Det var jo så lett å se ut og peke på de flotte turveiene jeg hadde fulgt.
Sightseeing
Etter en time var vi framme. Planen var å rusle nedover de tre kilometerne fra togstasjonen ned til Son, men det skulle vise seg at vi fikk skyss. En lokalbuss stod klar til avgang noen meter lengre borte. Jeg spurte sjåføren om han skulle til Son, men fikk kun et diffust svar tilbake. Jeg spurte en gang til. Svaret tolket jeg denne gangen som et ja og vi hoppet om bord. Bussen kjørte av sted, men i en helt annen retning enn dit vi egentlig skulle.
– Dette stemmer ikke, sa jeg til de andre. – Vi er nå på vei til Kambo.
– Vi får gå motsatt vei i stedet da, svarte Mona.
Og det var mot Kambo vi nesten endte opp. Da bussen tok av på en sidevei opp til et boligfelt, øynet vi håp. Plutselig var vi på vei tilbake igjen og vi slo oss til ro. Dette var visst bare en melkerute.
Frokost
Mona og Magnus var kaffetørste, mens jeg var sulten. Jeg hadde stått opp tidlig og det var noen timer siden jeg hadde spist frokost. Vi fant en koselig kafé med en fin bakgård, nærmere bestemt Galleri Soon Café. Det tok litt tid før jeg skjønte hva kaféen hadde å by på. Her fantes ingen meny. Alt var utstilt i glassdisken. Jeg bestemte meg for en kyllingsalat som smakte alldeles utmerket.
Kyststien
Vi fortsatte østover i sentrum for å finne kyststien. Et vennepar vi møtte på veien geleidet oss i riktig retning ned mot Spa-hotellet hvor stien startet. De blå kyststiskiltene kom til syne lenge før vi kom fram til hotellet. Vi var på rett vei. Da vi rundet hotellet begynte de første regndråpene å falle fra himmelen. Samtidig observerte vi hotellgjester som slappet av i svømmebassengene innendørs. Plutselig fikk vi lyst til å gjøre noe helt annet. Det var da virkelig ikke meldt regn så tidlig på dagen?
Kronglete sti
En kyststi er ikke nødvendigvis en sti som følger kysten uavbrutt. Vi måtte stadig ta av på asfalterte veier som noen ganger gikk i stikk motsatt retning enn dit vi egentlig skulle. Det gjaldt å være oppmerksomme på de blå skiltene for ikke å gå feil. Omsider kom vi fram til Breviksbukta hvor vi ble usikre på hvor ferden gikk videre. Alt vi fant var en svane, to katter og en drøss med fortøyde fritidsbåter. Magnus foreslo at vi skulle fortsette videre på marka i samme retning som vi kom. Han fikk rett. Etter en halvtime kom vi fram til Kambo.
Skinner
Plutselig snublet jeg over noen rustne skinner som forsvant inn i noen gjengrodde busker. Et gammelt industrispor krysset grusveien. Vi ruslet videre ned mot Kambo stasjon og videre til marinaen. I følge turnotatene mine gikk det an å rusle på en eldre del av Østfoldbanen fra dette området. Mona og Magnus foreslo å følge den skiltede løypa som fulgte Kongeveien videre gjennom Mosseskogen, men jeg mente det fortsatt gikk an å følge kysten. Vi satte oss ned for å bli enige om hvilken vei vi skulle følge videre. Da dukket det opp en mann som luftet bikkja.
– Kjenner du til den eldre jernbanetraséen og om det er mulig å følge den? spurte jeg.
Mannen stoppet opp og tenkte seg om.
– Jo, det er bare å fortsette opp en sti forbi marinaen og inn i skogen.
Bombekrater
Vi fortsatte langs brygga ved Kambo marina og fant stien som mannen mente vi skulle følge. På nytt var det skiltet til kyststien som pekte rett inn i skogen. Terrenget ble mye tøffere og det gjaldt ikke å snuble i greiner. Turstemningen var nå helt på topp. Alle var enige i at dagens etappe var alldeles fantastisk med mye variert terreng. Vi fortsatte i skogen i kanskje 20 minutter før vi kom til et enormt krater i bakken.
– Er det en meteor som har krasja her? spurte Mona.
Svaret fikk vi på et skilt noen meter bortenfor. Her hadde det angivelig falt ned en bombe under andre verdenskrig og etterlatt seg et enormt hull i bakken.
Isdrift
Vi kom etter hvert ned til en grusvei som fulgte kystlinja videre sørover. Dette måtte være den eldre delen av Østfoldbanen før den nye traséen ble bygget med dobbeltspor i 1996. Vi møtte på både folk som jogget og gikk tur med bikkja, så dette var tydeligvis en populær rute. Slik fortsatte vi en halvtime til vi møtte på det nye dobbeltsporet som kom ut av en tunnel. Vi måtte opp en grusvei forbi en innsjø som på 1800-tallet ble brukt til såkalt isdrift før fryserens tid. Her ble isblokker hogget ut og fraktet på skip til blant annet England.
Forvirret
Vi kom etter hvert ut i et boligfelt og vi måtte fortsette på asfalt. Her stod det to forvirrede damer og kikka på et turkart.
– Vet dere hvor løypa langs den gamle jernbanen ligger?
– Klart vi gjør, svarte jeg. - Vi kommer nemlig derfra nå.
De to damene hadde visst gått fra Kambo de også, men hadde valgt Kongeveien gjennom Mosseskogen i stedet. Det er tydelig at kyststien videre fra Kambo ikke er tilstrekkelig merket. Det var jammen bra vi spurte mannen på Kambo.
Sykkelritt
Som de fleste andre etapper havnet vi også denne gangen midt i et sykkelritt. Det gjaldt å se seg for da vi ruslet mot Konventionsgården. Foran oss var det satt opp en slags kontrollpost. Her stod det vakter med gule flagg mens syklistene sneiet forbi oss på terrengsyklene. Da vi kom helskinnet fram til gården, ble vi litt usikre på hvor vi skulle gå videre. Vi var tørste og ville sette oss ned. Vi fortsatte i samme retning og fikk øye på togstasjonen foran oss. Magnus tok fram telefonen for å finne et egnet sted med uteservering. Det måtte bli i retning av Kanalen der det skulle ligge utesteder på rad og rekke. Vi endte opp på Fiskebasaren. Mona og Magnus kjøpte seg hver sin halvliter, mens jeg valgte en Cola. Jeg skulle jo fortsette til Råde.
– Skit au, jeg tar en halvliter jeg også.
Det ble ingen tur til Råde allikevel.