Banner
Du er her: Forside / Østfoldbanen (vestre linje) / Ski–Son

Ski–Son

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
31 km Asfalt og grusveier Middels
Strekningen mellom Ski og Ås følger en nedlagt del av Østfoldbanen forbi et naturreservat. Videre følges deler av turløypa Tveterrunden mot Vestby. Turen avsluttes ved Sonsveien stasjon etter noen kilometer på en øde skogsvei og gjennom den idylliske hollenderstaden Son.
< >
Tømmer
.
Jeg hadde ingen spesielle forventninger til denne etappen. Området var ukjent for meg og det var vanskelig å finne informasjon om strekningen på forhånd. Det eneste jeg hadde planlagt var å møte en kollega på Ås stasjon som skulle følge meg til Vestby hvor han bodde.

Naturreservat
Jeg hoppet av toget på Ski stasjon og satte kursen sørover i retning Ås. Løypa hadde jeg delegert til Google Maps ettersom jeg ikke kjente området særlig godt. Jeg fulgte Åsveien og passerte under østre linje som går videre mot Rakkestad. Det er nemlig her Østfoldbanen forgrenes i en østre og vestre linje som på nytt forenes i Sarpsborg. Etter et kvarter tok jeg av på en gang- og sykkelsti inn i et boligområde. Jeg ble fascinert over hvor rett og lang den var. Jeg tror jeg gikk en halvtime på denne veien uten å møte et eneste menneske. Naturreservatet Østensjøvannet lå nå rett foran meg, også kalt Holstadvannet. Jeg stoppet ved et skilt som beskrev en del av det rike fugleområdet som fantes i området. Burde jeg ha tatt med kikkerten?

Gammel trasé
Jeg tittet på mobilkartet og la merke til at det var avbildet et stasjonsmerke rett til venstre for meg. Riktignok lå det en større hvit bygning der, men hvor var skinnene? Jeg knipset et bilde av bygningen gjennom buskene og fortsatte videre på en skogsvei som førte rett inn i Askjumskogen. I ettertid viser det seg at den rette gang- og sykkelstien faktisk var en eldre del av Østfoldbanen og at bygningen huset daværende Holstad stasjon.

Øyvind
Det var tydelig at grusveien jeg fulgte var et populært turområde blant de lokale. Noen trillet barnevogn, mens andre luftet bikkja. De fleste hilset med unntak av et par joggere. Det pep i telefonen. Det var Øyvind som hadde ankommet Ås stasjon. Jeg så på klokka som var 11.45 og fant ut at det kun var en halvtime igjen til avtalt møtetid. Jeg satte opp farten og kom omsider frem til Ås. Klokka var ganske nøyaktig 12.15 da jeg ankom stasjonen. Jeg fant Øyvind med kaffekoppen inne på stasjonskaféen.

Skrotnisser
Øyvind hadde allerede planlagt ruta i detalj. Vi fortsatte på østsiden av jernbanen langs Hogstvetveien og kom raskt inn i ødemarken. Det var her skrotnissene bodde. Rør, utrangerte landbruksmaskiner og hvitevarer i en salig blanding. Et skikkelig Hellbillies-sted i følge Øyvinds terminologi. Jeg begynte i stedet å frykte for banjoen. De som har sett filmen Deliverance skjønner hva jeg mener. Nok om det.

Tveterrunden
Veien hadde forvandlet seg til en gjørmete traktorvei som slynget seg forbi den ene gården etter den andre. Ingen grunn til å klage. Det var egentlig helt topp. Vi tok en liten avstikker som førte i retning av jernbanen. Øyvind ville vise meg veien til Tveter holdeplass der togene en gang i tiden stoppet. Dette var også stedet hvor løypa Tveterrunden snudde, en populær rundtur for folk i Vestby-området. Vi fortsatte videre for å finne et egnet sted for å raste.

Kaffe og skoleboller
Etter en halvtimes pause var vi i gang igjen. Vi begynte å nærme oss Vestby hvor Øyvind bodde. Jeg kjente at jeg trengte en ny pause og fulgte Øyvind med hjem hvor vi drakk kaffe og spiste skoleboller. Det var fristende å gi seg nå, men jeg måtte videre for å fullføre etappen. Etter å ha tatt en kort tur innom sentrum i Vestby, fortsatte jeg på en gang- og sykkelsti parallelt med en sterkt trafikkert vei. De eneste severdige objektene underveis var et par forlatte spøkelseshus med knuste ruter. Det kjedelige landskapet var nok forklaringen på hvorfor de ikke var særlig populære på boligmarkedet i dag.

Nedlagt holdeplass
Da jeg kom fram til Kjennstjernet, tok jeg av på en svingete vei vestover. På nytt dukket det opp et stasjonsmerke på kartet. Denne gangen så jeg ingen antydninger til noe som minnet om jernbane, så jeg fortsatte videre i håp om at det var Google Maps som kom med feilinformasjon. Det var det faktisk ikke, for her gikk den gamle traséen til Østfoldbanen før dobbeltsporet mellom Ski og Sandbukta åpnet i 1996. Veien videre var ganske gjørmete og det ble vanskelig å gå. Tømmer på tømmer lå lagret i store stabler på begge sider av veien.

Juletre
Ferden gikk nå rett inn i skogen på en øde grusvei. Jeg forventet ikke å møte en levende sjel her ute. Etter en halvtime alene med fuglene, begynte jeg å savne mennesker igjen. Derfor ble det aller første huset jeg så en liten velsignelse. Det så ut som om far og sønn jobbet i garasjen. De stoppet opp og stirret litt mistenksomt bort på meg. Jeg kom til å tenke på banjoen fra filmen igjen og satte opp tempoet. Grantreet med juletrebelysning de hadde plassert utenfor eiendommen måtte jeg selvsagt fotografere først.

Hollenderstaden
Jeg kom etter hvert frem til Son. Hollenderstaden med dens mange trange smug og kaféer er nok mer idyllisk om sommeren, men Son er uansett et vakkert sted selv i tåka. Planen var å finne Café Oliven som skulle ha en kunstutstilling denne dagen. Jeg ombestemte meg tvert da jeg gikk forbi en italiensk restaurant, nærmere bestemt Ristorante 24. Det var smekkfullt inne i restauranten, så jeg satte meg alene ute i bakgården i stedet.
- Har du varmeelementer installert i trusa eller?
En av restaurantens gjester syntes nok jeg var sær som satt alene ute i det kalde og fuktige været for meg selv.
- Jeg koker over, svarte jeg.
Etter å ha fortært en nydelig pastarett, måtte jeg gå videre mot Sonsveien stasjon som lå over tre kilometer unna. Det var ikke særlig motiverende å gå de gjenværende kilometerne i oppoverbakker, men det tok heldigvis ikke mer enn tre kvarter å gå.
comments powered by Disqus