Banner
Du er her: Forside / Østfoldbanen (vestre linje) / Oslo S–Ski

Oslo S–Ski

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
26 km Asfalt og grusveier Middels
Våren var endelig i anmarsj. Sola strålte og det var varmt i været. Jeg hadde fått med meg Ole Bernhard på denne første etappen langs Østfoldbanen på vei mot Ski.
< >
Erlend og Oslofjorden
.
Vi startet selvsagt ferden fra det naturlige utgangspunktet, nemlig spor 18 på Oslo S. Regiontoget til Halden stod allerede klart til avgang på sporet, men vi valgte å tjuvstarte ti minutter før togavgang i retning Ekebergparken. Planen var å finne helleristningene nedenfor Ekebergrestauranten og de omstridte skulpturene.

Skrik
Jeg gik bortover veien med to venner – solen gik ned – Jeg følte som et pust av vemod – Himmelen ble plutselig blodig rød – Jeg stanset, lænede meg til gjerdet mat til døden – så ut over de flammende skyerne som blod og sværd over den blåsvarte fjord og by – Mine venner gik videre – jeg sto der skjælvende av angst – og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen.

Det var kanskje ikke akkurat slik ferden vår ble opp Vallhallveien fra sentrum, men vi kom i hvert fall til et utsiktspunkt hvor kommunen hadde satt opp en plakett. Var det her Edvard Munch malte sitt berømte bilde mon tro? Vi fikk i hvert fall et behov for å nyte utsikten noen minutter før vi fortsatte inn i Ekebergparken. Det var for tidlig å skrike - ingen gnagsår enda.

Bortgjemte skulpturer
Avisene hadde skrevet mye om de omstridte skulpturene i Ekebergparken. Nå var det Skinnelangs' tur til å komme med sin dom, men hvor var dem? Jeg spurte et par jenter som gikk rundt med gule vester og plukket søppel.
- De er overalt, lød svaret.
Og de var visst det. Litt nedenfor jentene dukket den ene statuen opp etter den andre, men de var relativt anstendige. Vi bestemte oss for å finne helleristningene i stedet, men ble overrasket over en kvinne som gjorde sitt fornødne midt på veien. At det virkelig går an! Den uanstendige kvinnen viste seg å være en av disse omtalte statuene. Vi kunne derfor trygt passere og satte kursen videre sørover med den blendende sola midt i trynet.

Hauketo
Det ble vanskelig å følge med på GPS-en på grunn av den sterke sola. Plutselig hadde vi passert helleristningene og vi hadde ikke lyst til å snu. Vi kom ut av skogen og frem til Jomfrubråten holdeplass på Ekebergbanen. Derfra fortsatte vi videre gatelangs i retning Nordstrand. Ole hadde tenkt til å gi seg, så jeg fulgte ham frem til Hauketo stasjon hvor han tok toget hjem.

Sushi
Fra Hauketo bar ferden i retning Holmlia langs en gang- og sykkelsti. Jeg passerte en rekke blokker hvor en høy andel av våre nye landsmenn hadde bosatt seg. Jeg passerte et par eldre pakistanere med rullator opp en bratt bakke og kom siden over en bro som førte frem til togstasjonen. Jeg fortsatte videre på østsiden av jernbanen forbi et villastrøk i en time før jeg kom frem til Kolbotn. Jeg var sulten og så etter et sted for å raste. Jeg fikk øye på en sushirestaurant som hadde etablert seg i stasjonsbygningen. Det var ingen tvil om hva jeg nå skulle gjøre.

Tivoli eller besøk?
Etter ti biter med rå fisk var jeg klar for å fortsette ferden sørover. Skulle jeg gå omveien om Tusenfryd eller den trygge og raske veien via Oppegård i stedet? Jeg valgte det trygge alternativet siden det snart ville bli mørkere ute. Nils bodde jo i Oppegård. Kanskje var han hjemme? Jeg fortsatte derfor på østsiden av Kolbotntjernet i retning mot Solbråtan holdeplass. I det jeg passerte kom beskjeden over høyttaleranlegget: Toget var forsinket i påvente av ambulanse på Myrvoll stasjon.

Ikke svar
Mot Oppegård passerte jeg stasjonene Myrvoll og Greverud før jeg kom frem til Oppegård. Jeg ringte Nils i tilfelle han hadde tid til et besøk, men jeg fikk ikke noe svar. Jeg sendte ham en melding og fortsatte i stedet mot Ski. En halvtime senere ringte telefonen. Det var Nils som inviterte meg på kaffe. Jeg måtte dessverre takke nei siden jeg hadde kommet et stykke fra Oppegård. Vi ble enige om å møtes i en annen anledning. Jeg fortsatte videre inn på Oppegårdveien som skiller seg fra riksveien og passerte en rekke gårdstun. Plutselig ringer telefonen igjen. Det er Nils. Han hadde nå satt seg på sykkelen for å hente meg igjen, men han kunne ikke finne meg. Jeg forsøkte å forklare at jeg tok av en avstikker, men jeg klarte dessverre ikke å forklare hvor jeg var. Det blir noen telefoner frem og tilbake før jeg endelig ser han komme tråkkende oppover bakken. Han bestemmer seg for å følge meg videre til Ski slik at jeg på nytt får reisefølge.

Klatring over veien
Plutselig får jeg øye på et fareskilt jeg aldri tidligere har sett, nemlig fare for klatrende mennesker. Fareskilt med apekatter hadde jeg tidligere sett i en rekke asiatiske land. Kunne det være noe liknende? Forklaringen på fenomenet kom da vi nådde bakketoppen. Et klatrenett hang over veien med et par dinglende folk i. Øvelse gjør mester, greit nok. Etter en halvtime kom vi fram til sivilisasjonen igjen. Siden togene går relativt ofte mellom Oslo og Ski, var det like greit å oppsøke en lokal pub for å skravle en halvtime over en velfortjent halvliter.
comments powered by Disqus