Banner
Du er her: Forside / Krøderbanen / Vikersund–Krøderen

Vikersund–Krøderen

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
26 km Asfalt Middels
Hele Krøderbanen har en lengde på 26 kilometer og kan fint tas i én og samme etappe. Vi valgte imidlertid å gå hele etappen på vinterstid, noe som ga større utfordringer som følge av kulde og uegnet fottøy.
< >
Gammel konduktørvogn
.
De første dagene av januar var relativt varme og snøfrie på Østlandet. Vinteren hadde enda ikke vist seg til tross for at vi var godt i gang med årstidens andre vintermåned. Jeg og Kristin hadde derfor avtalt å rusle langs den 26 kilometer lange museumsjernbanen 12. januar. Det var jo snøfritt. Da dagen nærmet seg, slo været fullstendig om. I løpet av halvannen uke sank temperaturen med 15 grader. Plutselig kom årets første snøfall og avisene kunne melde om de sedvanlige utforkjøringene som skjer hvert eneste år. Vi valgte likevel å gå siden det var meldt skyfritt og vindstille.

Rutekabal
Siden sola ikke står særlig lenge på himmelen på denne tiden av året, reiste vi med bussen i 9-tiden mot Krødsherad. Ettersom den siste bussen fra Krøderen gikk såpass tidlig, valgte vi å gå i motsatt retning i stedet, det vil si fra Krøderen til Vikersund. Derfra gikk det både et sent tog og noen busser tilbake til Oslo på kvelden.

Severdig stasjon
Vi ankom Krøderen i 11-tiden på formiddagen. Det var ikke en sky på himmelen å se. Til tross for at rikelig med snø hadde lagt seg på bakken, var vi overbeviste om at det ville bli en fin tur. Vi ruslet ned til stasjonsområdet hvor ferden skulle starte. Den gamle stasjonsbygningen og de utrangerte vognene vitnet om en helt annen tid. Selv om stasjonen i dag er restaurert og vernet, viste skilter utdaterte skriveformer og uttrykk som selv dagens pensjonister ville finne merkverdige. Stasjonsklokka hadde nok gitt opp etter tidens løp, for viserne stod bom fast.

Kløftefoss
Vi startet ferden mot Vikersund og hadde flott utsikt mot sydenden av innsjøen Krøderen som lå på høyre side av oss. Vannet lå blikkstille. Etter en time kom vi fram til linjas første stasjon, nemlig Kløftefoss stoppested. Stasjonsbygningen var i en vesentlig dårligere forfatning enn den på Krøderen stasjon. Mer interessant var det å se på de mange veteranvognene og lokomotivene som stod parkerte på sidesporene litt bortenfor stasjonen. Teakvogner og gamle røde motorvognsett i forskjellige tidsepoker stod side om side. Kristin måtte sitt fornødne og undersøkte en knøttliten bu i tilfelle den bydde på visse fasiliteter, men den ble nok heller brukt som vaktbu for de som en gang kontrollerte sporvekslerne.

Skotrøbbel
Jeg trodde jeg hadde vært smart da jeg valgte sko med ekstra dype spor for å være rustet mot glatta. Problemet var at de var laget av tøy og beskyttet dårlig mot kulda. Selv om jeg nå frøs på tærne, hadde det oppstått et større problem. Jeg gikk nå skjevt fordi venstre sko hadde endret form og stivnet i kulda. De ti minusgradene gjorde det tilnærmet umulig å gjenopprette formen. Jeg forsøkte å ignorere ubehaget og fortsatte frem til Snarum stasjon. Jeg satte meg ned på benken utenfor stasjonsbygningen og forsøkte å banke skoa inn i veggen for å gjenopprette dens opprinnelige form. Det hjalp, men nå var det så kaldt ute at det gjorde vondt i fingrene. Jeg strevde ned å få skoa på foten igjen. Det var da jeg oppdaget at det hadde blitt et stort hull ved hælen. Kristin foreslo at haiket videre frem til Vikersund, men sta som jeg er så avslo jeg dette.

Nær kapitulasjon
Jeg haltet fremover med skoa som nå hadde forvandlet seg til en tøffel. Kulda kunne godt kjennes på hælen, men jeg bestemte meg for å ta en ny vurdering ved Krøderbanens neste stasjon, memlig Sysle som lå fem kilometer lengre unna. Kristin gikk et godt stykke foran meg ettersom det gikk atskillig saktere med meg. Det begynte å skumre. Jeg haltet meg fremover mot neste mål og kom frem etter en time. På nytt forsøkte jeg å banke skoa i riktig fasong, men utfallet ble heller fatalt. Nå fikk kun halve foten plass i skoa. Vi stanset ved en planovergang der veien krysser jernbanen. Det hadde blitt mørkt og jeg begynte nå å angre på at jeg ikke hadde hørt på Kristin. Bilene suste i minst 80 på den kryssende veien med unntak av brøytebilen som i stedet lagde kø. Området var lite opplyst og det så vanskelig ut å få haik ettersom bilene ikke ville se oss i mørket.

Ny teknikk
Jeg fant en ny løsning. Ved å dra venstrebeinet etter meg, fungerte tøffelen min som en slags skøyte. Det var nemlig såpeglatt på veien. Vi fortsatte derfor skøytelangs bortover den uopplyste Krøderveien uten reflekser i våre mørke klær. Selv om vi gikk ut i veikanten når vi møtte bilene, fikk vi ingen hyggelig velkomst. De tuta og blinka med lysa. Det eneste som lyste opp var verdens største hoppbakke lengre fremme i horisonten, nærmere bestemt Vikersund hoppbakke.

Hamburger
Gradestokken hadde nå krøpet ned til 12 minus. Vi var slitne og sultne. Kristin var bekymret og spurte ofte om hvordan det gikk med meg. Jeg valgte bare å nikke og var mest fokusert på å komme frem. Det var ti minutter til toget gikk. Dette ville ikke gå bra. Heldigvis hadde vi en backupplan, nemlig TIMEkspressen. Etter 40 minutter ankom vi Vikersund. Halvtimen vi hadde til gode før den siste bussen gikk, brukte vi på et gatekjøkken. Jeg tiltrakk vel en del oppmerksomhet der jeg kom haltende og stønnende inn. Jeg kapitulerte ved en benk, men måtte straks karre meg opp igjen for å bestille meg en hamburger. Det smakte fantastisk godt der og da. Vi rakk så vidt å spise opp før vi måtte rusle mot busstasjonen som heldigvis lå rett utenfor. Jeg ble sittende med begge føttene oppå radiatoren ombord på bussen hele veien tilbake til Oslo.
comments powered by Disqus