Banner
Du er her: Forside / Skreiabanen / Reinsvoll–Skreia

Reinsvoll–Skreia

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
22 km Grusveier og asfalt Middels
Skreiabanen fremstår i dag som flott tursti med flere severdige stasjoner på veien. I tillegg til mange av stasjonene er deler av skinnegangen og lokstallen bevarte. Den 22 kilometer lange sidelinjen starter ved Reinsvoll og ender opp ved Skreia i Østre Toten nær Mjøsa.
< >
Mjøsa
.
Jeg hadde bestemt meg for å gå en lengre tur denne helga da jeg avsluttet arbeidsuka på fredag. Det så ut til at mine impulsive planer ikke passet like godt for mine turglade venner. De fleste ønsket meg bare god tur, så jeg skjønte jeg måtte gå alene denne gangen. Jeg revurderte planene mine og ble med på quiz denne fredagskvelden i stedet på Mr. Pizza på Torshov.

Valgets kvaler
Jeg hadde vært mye lengre ute på byen enn planlagt, men vekkeklokka ringte likevel klokken halv åtte denne lørdags morgen. Å stå opp nå føltes utenkelig, så jeg nøyde meg med å slå på lyset. Mens jeg lå der og slumret, tok staheten i meg overhånd og jeg spratt opp etter vel ti minutter. Om jeg ikke kom meg på morgentoget mot Gjøvik som gikk klokka 9, kunne jeg jo bruke dagen på andre ting i stedet. Jeg tok en dusj, kokte rikelig med kaffe og spiste frokost som normalt. Det var nå ti minutter til jeg måtte gå hvis jeg skulle rekke toget. Jeg fylte derfor termosen med kaffe, smurte en enkel matpakke og spurtet ut døra og videre mot busstoppet ved Lakkegata skole.

Frost i marka
Jeg kjøpte meg en togbillett på automaten og ruslet ned mot spor 16. Etter fem minutter var vi i gang. Jeg åpnet termosen for å våkne ytterligere og begynte å sjekke løypa jeg skulle gå med mobilen. 22 kilometer. Bøverbru, Kolbu og Lena. Dette var steder jeg skulle passere. Terrenget var likevel ukjent, da jeg overhodet ikke hadde planlagt noe som helst. En ren impulsiv handling, med andre ord. Da toget kjørte langs Maridalsvannet, ble jeg litt usikker på om dette var rette tiden på året for denne strekningen. Trærne var dekket av frost og isen hadde begynt å legge seg på vannet. Jeg hadde i hvert fall med meg lue og hansker, så jeg fikk ta det som det kom.

Isglatt perrong
Etter nesten to timer rullet toget inn på Reinsvoll stasjon. Det var kun jeg og en dame som gikk av på dette gudsforlatte stedet. Perrongen var hvit av rim og som hadde forvandlet den til en skøytebane. Jeg angret med ett på at jeg hadde valgt lette sommersko, men det var jo så varmt og mildt i Oslo. I Oslo, ja. Dette var i Toten et par timer lengre inn i landet. Jeg burde ha visst bedre.

Skjulte spor
Jeg trodde egentlig at sporene til Skreiabanen skilte seg fra Gjøvikbanen lengre nord for stasjonen. Derfor valgte jeg å gå på sideveien som gikk nogenlunde parallelt litt lenger bortenfor. Det var såpeglatt, så jeg gikk svært sakte og forsikig bortover for ikke å knerte kameralinsa ved et eventuelt fall. Etter fem minutter møtte jeg på en av bygdas tøffinger som råna rundt i en senka Volvo. Det smalt flere ganger i lydpotta da han passerte. Jeg trakk på smilebåndet og begynte å tenke på andre ting i stedet: Kunne jeg snart se jernbanespora mon tro?

Nedbrent stasjon
Jeg møtte på Fylkesvei 246 østover mot Bøverbru og bestemte meg for å følge den et stykke. Fortsatt hadde jeg ikke sett et eneste spor av jernbanen. Da jeg ankom Bøverbru, stilte jeg inn kartet på Kolbu der neste stasjon skulle ligge. Den sendte meg opp en bratt sidevei til venstre. Ingen stasjonsbygning å se i Bøverbru, men 30-årsdagen til ?ukasz var godt markert med ballonger og en stor banner ved huset jeg passerte. Etter å ha gått en time begynte jeg å nærme meg Kolbu. Stasjonen var fortsatt tegnet inn på Google Maps, så denne gangen skulle ingen gamle spor rømme unna meg. Jeg tok av en grusvei da GPS-markøren viste at jeg var like ved. Et hvitt hus kunne skimtes hundre meter lenger borte. Da jeg kom fram, kunne jeg tydelig se restene av perrongen. Det var ingen stasjon jeg kom til, men noe som liknet en godsbygning. Senere undersøkelser viser at selve stasjonen brant ned i 2004.

Tursti
Jeg skjønte nå at sideveien jeg hadde fulgt var selve traséen til Skreiabanen. Veien fortsatte i en svak kurve inn i skogen. Litt bortenfor stasjonen hadde den lokale turistforeningen hengt opp et skilt med informasjon om nærliggende turløyper. Jeg kunne ikke lese noe om Skreiabanen, men jeg var likevel temmelig sikker på at den merkede grusveien som fortsatte inn i skogen var der jernbanen en gang i tiden gikk. Endelig slapp jeg å følge den asfalterte og kjedelige veien.

Lena stasjon
Det var atskillig lettere å gå i den gamle traséen. Jeg kunne nå gå mye raskere ettersom grusen sørget for at jeg ikke gled med de glatte sommerskoa mine. Sivilisasjonen var ikke langt unna, for et steinkast unna kunne jeg høre bilene suse forbi. Traséen førte meg forbi en rekke gårder, men det var ikke en levende sjel å se. Plutselig fikk jeg øye på en eldre mann som kom gående imot meg.
- Unnskyld, det er her den gamle Skreiabanen en gang gikk?
Mannen smilte.
- Ja, det er lenge siden det gikk tog her, men jeg kan fortsatt huske tida godt, svarte han.
Jeg fikk bekreftelsen og vinket farvel. Etter en halvtime kom jeg frem til sivilisasjonen igjen, nærmere bestemt Lena. Det var folk overalt med sine bæreposer. Var det julehandelen de holdt på med mon tro?

Kraby stasjon
Jeg krysset gata og fortsatte i samme retning som jeg kom. Litt lengre frem fikk jeg øye på den store gule stasjonsbygningen. Den var svært godt bevart med perrong og stedskilt. Lena stasjon. 120,7 km til Kristiania. Jeg fortsatte videre og kom etter hvert inn på en gang- og sykkelsti jeg antok var den opprinnelige traséen. Det er vel slik resten av veien til Skreia blir, tenkte jeg. Da jeg kom frem til en sving, oppdaget jeg en mer forfallen grusvei som fortsatte rett frem. Linja måtte ha gått der, skjønte jeg. Jeg fikk rett, for etter en halvtime kom jeg frem til Kraby stasjon som var like godt bevart som Lena stasjon, men den var vesentlig mindre. Stasjonsskiltet kunne vise at det var 6 kilometer igjen til Skreia. Ville jeg rekke det før det ble mørkt?

Ingen buss
Toget kunne ikke ha holdt særlig stor hastighet siden jeg passerte noen skarpe svinger på grusveien. Igjen passerte jeg en rekke gårder før jeg kom frem til Bilitt. Her var det slutt på turstien. I følge Google Maps, skulle Bilitt stasjon ligge her. Trolig fortsatte jernbanen rett over veien og videre på gang- og sykkelstien på andre siden av den. Jeg var nær Skreia nå. Det var fortsatt lyst, men skyene var farget svakt rosa. Den isdekte Mjøsa kunne skimtes lengre fremme. Jeg kom frem til Skreia etter en halvtime. Den brune lokstallen i mur var godt synlig på andre siden av veien. Her lå skinnene fortsatt på bakken. Jeg krysset veien og fortsatte skinnelangs frem til jeg kom frem til Skreia stasjon som var bygget i dragestil. Bussen til Oslo skulle gå om en halvtime, så jeg gikk mot busstasjonen. Jeg måtte ikke gå langt, for den lå¨på andre siden av stasjonsbygningen. Overraskelsen var stor da jeg fant ut at det ikke gikk buss. Den hadde gått for to timer siden. Jeg hadde visst tatt utgangspunkt i søndagsrutene, men i dag var det lørdag.

Gjøvik
Heldigvis fantes det en løsning. Bussen mot Gjøvik gikk fortsatt og skulle gå om 40 minutter. Det var enda godt, for ute var det nesten ti minusgrader og nå begynte det faktisk å mørkne. Jeg spiste resten av matpakka mi og tok de siste slurkene med den iskalde kaffen som var igjen i termosen. Etter en halvtime på bussen kom jeg frem til Gjøvik. Ikke vet jeg hvor kaldt det var ute, men jeg skalv. Jeg ruslet bort til togstasjonen og fant ut at neste tog gikk om 35 minutter. Heldigvis ble togsettet satt opp tidligere slik at jeg kunne få varmen i meg igjen. Jeg sov under hele turen tilbake til Oslo.
comments powered by Disqus