Banner
Du er her: Forside / Flåmsbana / Myrdal–Flåm

Myrdal–Flåm

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
19 km Grusveier og asfalt Middels
Rallarvegen fra Myrdal ned til Flåm går som en korketrekker ned fjellsiden og er svært bratt. Den nesten to mil lange strekningen har en høydeforskjell på over 860 meter fra start til ende ved Sognefjorden. De utallige fossefallene og Flåmsbanas krumspring nedover fjellsiden gjør strekningen til en spektakulær opplevelse.
< >
Flåmsdalen
.
Vi startet på etappen relativt slitne etter å ha gått 17 kilometer fra Hallingskeid tidligere på dagen. Vi hadde kun hatt en kort kaffepause ved Vatnahalsen og visste at vi måtte være i Flåm innen klokken 20. Da stengte nemlig innsjekkingen ved pensjonatet Brekke Gård hvor vi skulle overnatte. Vi hadde jo lagt inn en lunsjpause senere i programmet, så nå gjaldt det å holde et relativt raskt tempo mens vi enda var varme.

Telegrafstolper
Det var ikke lett å gå den bratte grusveien som sirklet seg nedover fjellsiden som en korketrekker. Større steiner i veien gjorde det lett å miste fotfestet og falle. De aller fleste syklstene valgte å trille sykkelen nedover. De eneste som valgte den mer vågale snarveien rett ned, var de fredede telegrafstolpene som vi måtte krysse opptil flere ganger. Jon Ole var kanskje den mest vågale av oss som hele tiden hadde et større forsprang.

Geiter
Etter vel en time hadde vi kommet oss ned til Flåmsdalen. Det ble relativt flatt med stupbratte fjell på hver side. Jernbanen kunne fortsatt synes høyt oppe fra fjellsiden ettersom den måtte velge en mer forsiktig nedstigning. Plutselig dukket det opp en flokk geiter. De fleste brydde seg ikke stort om oss der de slappet av langs veien, men et par stykker lurte nok på om vi hadde noe godt å gi dem.

Mørk tunnel
Flåmselvi rant på venstre side av grusveien og dannet ofte små idylliske vann. Det så fristende ut med en dukkert i første øyekast, men fjellvannet var nok tvilsomt særlig varmt. Vi fortsatte videre ned langs dalen og kom etter hvert til en tunnel. Rallarvegen forsvant rett inn i det totale mørket. Det eneste navigeringspunktet vi hadde var lysprikken av en tunnelåpning 50 meter lenger fremme. Vi trakk oss for sikkerhets skyld inn til veggen hver gang en syklist våget seg inn i mørket.

Gjensyn med jernbanen
Vi hadde nå gått såpass langt at Flåmsbana hadde rukket å stige ned til samme høyde. Blomheller holdeplass var det første stoppestedet vi passerte. Vi vurderte om vi nå ville spise lunsj, men valgte å utsette pausen til neste stasjon. Det var nok lurt, for Berekvam stasjon hadde diverse andre etterlengtede fasiliteter. Etter at alle hadde gjort sitt fornødne, satte vi oss ned for å spise en lengre lunsj. Det begynte å klinge fra planovergangen hundre meter lenger borte og vi fikk raskt besøk av oppadgående tog som kjørte inn på det ytterste sporet og stanset. Konduktøren kom ut og strakk på føttene. Et par minutter senere kom motgående togsett og kjørte inn på sporet nærmest oss. Det var visst stopp for møtende tog på Flåmsbana.

Slitne
Vi så på klokka og fant ut at vi måtte videre. Det begynte å bli knapt med tid, så vi måtte sette opp farten. Kristin begynte å bli sliten og litt lei, men Jon Ole klarte å holde både hennes og vårt humør oppe der han hoppet og spratt bortover veien. Han omtalte seg selv som en labrador. Det endte likevel med at jeg og Eirik gikk fremst i løypa, mens Jon Ole og Kristin fulgte etter et stykke bak. Vi kom etter hvert til noe som kunne likne på sivilisasjon. Da var det frem med kartet på mobiltelefonen for å estimere ankomsten. 50 minutter igjen.

Brekke Gård
Grusveien hadde for lengst blitt til en asfaltert vei. I følge kartet skulle vi ta av veien og krysse elva over ei bru, men var det brua vi så rett foran oss? Vi måtte nok gå enda litt lenger, men et kvarter senere hadde vi kommet til riktig kryss. 20 minutter igjen. Vi krysset elva og fikk etter hvert øye på gården som lå idyllisk og fredelig til. Sauebjellene og elva var de eneste som brøt stillheten. Utenfor satt innehaverne som trolig ventet på oss. Vi fikk en hyggelig velkomst og fikk tildelt våre rom. Vi var såpass slitne at det fristet å ta en tidlig kveld, men vi hadde jo bestilt bord ved Flåmsbrygga.

Hjorteburger
Vi tok en dusj og var klare en halvtime senere. Pensjonatet lå et par kilometer unna sentrum, en distanse vi ikke var helt klare for etter å ha gått over tre mil denne dagen. Sulten overtalte oss til å fortsette frem til Flåmsbrygga hvor vi hadde reservert bort til klokken 21. Her holdt også mikrobryggeriet Ægir til. Inne brant peisen og lokalet var stappfullt. Vi fikk bord i andre etasje og fikk raskt utlevert menyen. Det tok ikke lang tid før jeg bestemte meg for hjorteburgeren. Den smakte alldeles nydelig, spesielt med en Ægir Natt Imperial Porter til. Kristin og Jon Ole gikk hjem etter maten, mens jeg og Eirik valgte å teste utelivet i Flåm.
comments powered by Disqus