Banner
Du er her: Forside / Bergensbanen / Ål–Geilo

Ål–Geilo

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
28 km Grusveier Middels
Ferden til Geilo går for det meste på grusvei parallelt med jernbanen langs Strandafjorden og Ustedalen. Her går du stort sett alene med mindre du havner i et sykkelritt.
< >
Gravemaskin
.
Jeg og Aria ankom Ål tidlig på formiddagen med Bergensbanens første tog som går 6.43 fra Oslo S. Vi var naturligvis litt trøtte da vi steg av toget, men vi regnet med at frisk luft og sol ville hjelpe.

Gnagsårplaster
Vi gikk over broa som går over jernbanen slik at vi fikk Bergensbanen på nordsiden. Det ble litt stigning i starten før vi kom inn på Strandalivegen, en avsideliggendes grusvei nesten uten trafikk. Aria satte seg ned på noen tømmerstokker for å sette på et gnagsårplaster for å forebygge eventuelle plager. Grunneieren var muligens plaget av vedtyver siden det var satt opp et provisorisk skilt som varslet om overvåkning av området, helt sikkert etter Datatilsynets retningslinjer.

Sykkelritt
- Det er jammen stille og rolig her. Ikke en eneste bil, sa jeg til Aria.
Ja, slik var det helt til vi ankom et kryss med en avstikker over jernbanesporet. Vi stusset over at det var satt opp markeringer i krysset og på veien videre derfra. Plutselig kjørte en syklist forbi oss i høy hastighet. Så kom det en til. Og tre andre. Vi hadde havnet midt i et sykkelritt og vi var vel nå litt i veien for dem. Eller var det motsatt?

Røde Kors bistår
Det ble etter hvert litt slitsomt med alle syklistene. Vi måtte hele tiden passe på at vi gikk på siden av veien og at vi var synlige i svinger. Vi fant ut at det beste nå var å finne et avsideliggendes sted for å ta en lengre matpause. Nedlagte Hol stasjon skulle ligge i nærheten, noe som kunne være et ideelt sted. I følge GPS-en var vi like i nærheten. Vi fortsatte opp den lange bakken, men ble litt overrasket da vi nådde toppen. Her var det satt opp en matstasjon for sykkelrittet og det var mange folk overalt. Aria fikk øye på Røde Kors og gikk sporenstreks til dem for å be om flere plastre. De ble nok litt overrasket, men var behjelpelige og hyggelige. Aria fikk et plaster som skulle vise seg å fungere resten av turen.

Matpause
Matstasjonen var nok forbeholdt syklistene, så vi gikk videre mot togstasjonen. En avstikker til høyre og ned en bratt bakke førte ned til Hol stasjon, men en stor haug med grus sperret for videre ferdsel. Vi snudde og fant en større stein i grøfta i stedet. En liten bekk rant i nærheten som fungerte som vask. Aria hadde nemlig fått knust sine bløtkokte egg og hadde behov for å skylle restene.

Ustedalen
Veien videre gikk på en gjengrodd traktorvei. Den var i såpass dårlig forfatning at vi ble tryggere på syklistene som antageligvis ville kjøre forsiktig. Det viste seg at sykkelrittet var ferdig og at vi fikk gått i fred. Vi fikk noen svært bratte og tunge bakker til vi kom et godt stykke opp i høyden. Vi hadde nå forlatt Hallingdal og befant oss i den nederste delen av Ustedalen i stedet. Aria kom på idéen å spørre GPS-en om korteste vei til campingplassen ettersom vi begynte å bli slitne. Det var lurt, for den fant faktisk en avstikker som gikk rett mot plassen litt øst for Geilo.

Bortkommet sau
Følelsen over å være i en dal var over. Landskapet gikk mer i ett og vi kunne nå høre trafikken på riksveien som vi tidligere hadde hatt på god avstand. Vi møtte en eldre mann som hilset og som sikkert trodde vi var noen bortkomne turister siden jeg snakket i mobilen på engelsk da jeg passerte ham. Valgets kvaler. Veien til høyre var i følge GPS-en kortere å gå, men gikk langs Riksvei 7. Vi valgte å fortsette på grusveien litt til. Det varte heldigvis ikke lenge før veien begynte å gå nedover og i retning av sivilisasjonen. Da vi kryssa elva Usteåne fikk vi øye på en ensom sau som kikket inn til resten av saueflokken på andre siden av gjerdet. Jeg forsøkte å åpne den sammenbundne porten for å slippe den inn, men bestemte meg for å la være. Jeg valgte å tro at eieren ville ta de nødvendige grep, og det kunne hende at den ikke tilhørte den andre flokken.

Øen Turistsenter
Målet nå var å finne turistsenteret hvor vi hadde leid en hytte. Vi kom frem til riksveien og tok til høyre ettersom vi hadde fått øye på noen campingvogner. Det ble et riktig valg. Resepsjonisten ga oss nøklene og vi fant hytta etter litt leting på området. Vi ble overrasket da vi åpnet døra. Stua var nyoppusset med en fin sofa og et lite stuebord. Vi hadde egen TV og en moderne kjøkkenkrok med alt av nødvendig utstyr. Eget bad hadde vi også. Vi slo på varmeovnen og sov en time før vi skulle sjekke utelivet i Geilo.

Himmelsk godt
Vi gikk mot Geilo sentrum i 20-tiden, halvannen kilometer fra turistsenteret. Det begynte å mørkne og vi var sultne. Vi hadde avtalt å møte faren til Aria med kone klokka ni på en kinarestaurant. De bodde i Ål og hadde således kort vei. Restauranten var lett å finne. Vi tok en øl mens vi ventet på dem og kunne i mellomtiden studere menyen. Biff chop suey er ikke akkurat det du finner på Golden House. Her går det i spennende lammeretter, dumplings og hot pots. Akkurat slik en ekte kinarestaurant skal være. Egil og Gerd ankom litt før og vi ble lovet fantastisk mat. Og de fikk rett. Jeg valgte en sterk lammerett og fikk også smake litt av scampiretten til Egil. Begge var himmelsk gode. Restauranten er dristig som velger å servere såpass sterk mat, men for meg var dette perfekt.

Livlig avslutning
Egil og Gerd kjørte oss opp til Dr. Holms hotell hvor vi hadde tenkt til å ta en øl. I andre etasje var det peis, livemusikk og god stemning. Jeg fant meg en Punk IPA og vi satte oss ned ved et bord som hadde utsikt til både artisten og peisen. Vi kom raskt i kontakt med gjengen ved siden av oss. De jobbet alle på Jernia i Grimstad og var nå på bedriftstur. Vi ble sittende å prate med dem til de små nattetimene. Vi ble enige om at dette hadde vært en topp dag da vi ruslet tilbake til campingplassen.
Sponsor:
comments powered by Disqus