Bleiken–Eina
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 21 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Det er sikkert vakkert i Gampedalen på sommerhalvåret. Jeg valgte imidlertid å gå denne dalen om vinteren og fikk meg en overraskelse etter en mil alene i marka. Allikevel kom jeg omsider trygt fram til Eina.
Frosset vann. Foto: Erlend Garåsen
Lite planlegging
Jeg hadde fått de nødvendige tillatelser og satt nå på morgentoget på vei til Bleiken holdeplass. Kartet
jeg hadde skrevet ut fra området lå gjenglemt på jobb, men det var dekning om bord på toget. Jeg lagret løypa i Google Maps på telefonen som gjenkjente den samme løypa jeg opprinnelig hadde planlagt. Fra Bleiken skulle jeg gå nordøst mot Hennung og videre inn i marka. Konduktøren kom inn i vogna og tittet på billetten min. Hun innså at toget måtte gjøre et ekstra stopp, da toget kun stopper på Bleiken holdeplass om nødvendig. Fem minutter senere kom beskjeden over høyttaleranlegget - vi ville gjøre et ekstra stopp på Bleiken holdeplass.
Sol og issmelting
Nesten halvannen time senere steg jeg av toget på det gudsforlatte stedet Bleiken. Gråværet i Oslo hadde forvandlet seg til delvis skyfri himmel. Sola stekte og snøen smelta på bakken. Jeg fikk årets første vårfølelse og spenningen steg ytterligere. Dette måtte bli en bra tur. Jeg knøt jakka rundt livet og startet ferden opp Hennungvegen på østsiden av jernbanelinja. Veien var delvis bar og tørr. Burde jeg kanskje ha tatt på meg lettere sko?
Hennung holdeplass
Etter en time kom jeg frem til et kryss. Skiltet til venstre pekte mot den nedlagte Hennung holdeplass. Hadde jeg tid til å gå de 800 meterne ned til holdeplassen? Terrenget så ut for å være bratt og jeg måtte jo også tilbake igjen. Jeg bestemte meg å gå videre. Det var fortsatt tidlig på året og sola stod ikke så lenge på himmelen.
Inn i ødemarka
Plutselig ble det slutt på den asfalterte og nybrøytede veien. Jeg visste det var mulig å ta av en skogsvei i dette området som gikk inn i marka, men gikk det ikke en ordinær fylkesvei parallelt i tillegg? Det gjorde visst ikke det. Jeg fikk sommerfugler i magen. Den eneste veien videre var på en mindre brøytet vei som forsvant inn i skogen. Var dette trygt? Jeg fortsatte videre og ignorerte en sidevei som jeg passerte. Plutselig var jeg langt utenfor den planlagte løypa i følge GPS-en. Jeg snudde og stoppet opp i krysset. Den ubrøytede sideveien jeg egentlig skulle ha valgt forsvant inn i et øde landskap. Det var ikke et eneste synlig fotspor i snøen, men jeg så antydninger til et nedsnødd spor etter en bil som kanskje hadde kjørt der et par uker tidligere.
Reve- og harespor
Det var ikke så tungt å gå på veien som jeg hadde fryktet. Snødybden var ikke mer enn kanskje seks centimeter, men det var fryktelig glatt. Jeg måtte derfor gå relativt sakte for ikke å falle om. Det var helt stille. Jeg var utenfor all form for siviliasjon. Ingen hus og ingen telefondekning. Kanskje jeg ville møte på reven eller harepusen som nylig hadde gått på samme vei og etterlatt seg spor?
Full stopp
Jeg hadde gått i et par timer i gradvis oppoverbakke og hadde kommet et stykke opp i høyden. Allikevel hadde jeg dårlig sikt på grunn av den lavtliggende tåka. Sola hadde forlengst forsvunnet og det hadde blitt kaldere. Plutselig ble det full stopp i et kryss. Foran meg lå en enorm snøhaug som brøytebilen hadde etterlatt seg. Det var tydelig at veien videre aldri hadde blitt brøytet. Det lå såpass mye snø foran meg at det ikke ville være mulig å fortsette. Jeg ble fullstendig oppgitt. Måtte jeg virkelig snu med uforrettet sak? Jeg tittet på kartet i håp om at veien til venstre i krysset møtte sivilisasjon, men det gjorde den ikke. Dessuten var den like ufremkommelig. Jeg vilte meg i fem minutter for å komme på en løsning.
Snø til knærne
Sta som jeg er, forsøkte jeg likevel å gå på den ubrøytede veien jeg nesten ikke kunne se. Snøen stod nå opp til knærne mine. Dette kunne umulig gå bra. Jeg fortsatte ti skritt lengre frem og kjente hjertet slo i hundre. Dette ville bli for tungt. Jeg bestemte meg for å prøve å gå gradvis fremover i maks tre kvarter. Hvis jeg ikke kom frem til en bedre vei innen den tid, måtte jeg snu. Jeg hadde fått telefondekningen tilbake og hadde muligheter for å be om assistanse dersom det verste skulle inntreffe, så jeg tok sjansen.
Bebyggelse i sikte
Jeg humret litt for meg selv der jeg vagget fremover i dypsnøen. For hvert tiende skritt måtte jeg stoppe opp for å hvile meg. Fortsatt ingen sivilisasjon å se bortsett fra en forlatt hytte her og der. Klokka var nå ganske mye. Om ti minutter måtte jeg snu i følge planen. Jeg hadde neppe lyst til å være i ødemarka når sola gikk ned, så jeg innså at jeg nå måtte være fornuftig. Plutselig fikk jeg øye på en stor snøhaug foran meg. Kunne det være et tegn på sivilisasjon og brøytede veier? Og det var det. Jeg hadde kommet frem til en tilsvarende snøhaug som den jeg hadde passert for tre kvarter siden. Foran haugen stod det til og med en parkert bil. Hurra! Jeg klarte det.
Eínavatnet
Jeg satte meg ned på en kasse med strøsand i veikanten. Nå var det frem med matpakka og termosen. En mann kom gående og nikka til meg. Jeg smilte tilbake og var veldig glad for å se mennesker igjen. Etter 20 minutter ruslet jeg videre nordover og kom inn på fylkesveien som følger vestsiden av Einavatnet. Gjøvikbanen hadde igjen kommet til syne og fulgte veien parallelt på venstre side. Etter en halvtime dukket Einas bebyggelse frem. Det samme gjorde sporene fra Valdresbanen som nå forente seg med Gjøvikbanen rett sør for stasjonen. Jeg kom frem til den flotte jernbanestasjonen i dragestil og tittet på rutetabellen på skiltet utenfor. Perfekt! Det kom et tog om ti minutter.
Truger eller ski?
Da jeg omsider hadde kommet meg om bord, tenkte jeg tilbake på den strabasiøse ferden med vassing i dyp snø nedover Gampedalen. Denne erfaringen hadde gitt meg en lærdom, nemlig at løypene bør undersøkes nøye på vinterhalvåret. Skal jeg gjøre et slikt stunt på nytt, må jeg ha med truger. Eller burde jeg egentlig ha tatt med ski? Det var jo tross alt universitetets skidag i dag.