Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Rjukanbanen / Mæl–RjukanEtappe

Mæl–Rjukan

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
16 km Asfalt, Jernbane Middels
Rjukanbanen strekker seg 16 kilometer fra kaianlegget på Mæl frem til Rjukan langs Vestfjorddalen. Vi syklet ni kilometer av strekningen på dresin og fulgte de resterende kilometerne til fots.
AdvarselDet er ikke lov å gå i sporet til Rjukanbanen. Les mer …
Mæl stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Mæl stasjon. Foto: Erlend Garåsen
Dette er en spennende etappe som byr på både norsk industri- og krigshistorie. Ved kaianlegget på Mæl står DF Ammonia fortøyd som en gang i tiden fraktet jernbanevogner lastet med tungtvann over Tinnsjø. Det var her jeg, Alexander og Aria også starten ferden oppover Vestfjorddalen.

Sterk vind og regn
Vi var ikke akkurat heldige med været denne dagen. Himmelen var grå, regnet høljet ned og det var sterk vind. Vi hadde alle regntøy og var godt kledd for ferden oppover. Vi valgte likevel å varme oss med en kopp kaffe ved Tinnsjø kro før vi startet turen oppover. Det var kroa som også administrerte dresinutleien.

Tung farkost
Vi leide oss to dresiner. Jeg fikk gleden av å starte ferden alene på min egen dresin forrerst i sporet. Vi hjalp hverandre med å få løftet dresinene opp på sporet ettersom hver av dem veide 60 kilo. Det var litt tungt å få dresinen i gang, men etter den kom opp i fart gikk det mye lettere. Aria og Alexander fulgte tett etter meg oppover dalen fra Mæl. Det er vanskelig å anslå farten oppover, men vi hadde i hvert fall fått beskjed om ikke å overstige 15 kilometer i timen.

Planovergang
Sauebjellene kunne tydelig høres mens vi suste avgårde. De var nok ikke vant til at det gikk tog på denne strekningen, så de ble nok litt skremte. Folk vinket fra veien ved siden av. Dette var gøy. På høyre siden av oss rant elva Måna parallelt med skinnegangen. Plutselig måtte vi bråstoppe da vi kom til en planovergang. Vi skjønte nå hvorfor topphastigheten var 15. Bommene gikk nemlig ikke ned slik at vi fikk forkjørsrett. Den var det nok bilene som hadde.

Miland stasjon
Vi krysset Måna over en lengre jernbanebru. På andre siden av broa dukket Miland stasjon opp. Stasjonsbygningen er i dag revet, men det var tydelig spor etter perrongen. Etter en kilometer kjørte vi parallelt med riksveien. Vi vinket til bilene som suste forbi, men fikk ingen respons tilbake. Vi var nok ikke tøffere enn toget.

Bråstopp
Vi hadde nå passert den bratteste stigningen på 9 promille. Helt fra Mæl går det gradvis i oppoverbakker. Nå merket vi nesten ingenting til stigningen, noe som også gjorde det lettere å sykle. Vi holdt nå en relativt stor fart enda vi begynte å bli slitne i beina. Foran oss kunne vi skimte store fossefall fra Gaustadtoppen på venstre side av oss. Plutselig ble det stopp. Bråstopp. Vi måtte bremse ned og skjønte at vi hadde kommet til veis ende ved Dale. Vi tok en halvtimes lunsjpause før vi måtte sykle tilbake samme veien. Det ble atskillig lettere, da syklene trillet av seg selv. Det gikk jo bare nedover og nedover.

Til fots
Etter at vi leverte dresinene ved Mæl, kjørte vi tilbake til Dale hvor vi tidligere måtte snu. Jeg hoppet av, mens Aria og Alexander kjørte videre mot Rjukan. Det gikk jo ikke an å gi seg nå, da hele strekningen måtte fullføres. Jeg visste jeg passerte en rekke holdeplasser på veien oppover, men jeg fant dessverre ingen rester etter disse. Ingolfsland stasjon var derimot godt bevart. Den store gule murbygningen er fortsatt i god stand med perrong og dobbeltspor.

Tunnel i kraftverk
Etter jeg passerte stasjonen måtte jeg på nytt passere Måna, men denne gangen til fots over brua. Jeg nærmet meg Rjukan og SMS-et Aria og avtalte møtested. Jeg møtte dem rett ved tunnelen ved Rjukan stasjon ettersom den ligger i et spesielt område. Denne tunnelen er på 15 meter og går mitt under Såheim kraftverk som eies av Norsk Hydro. Kraftverket ble i sin tid benyttet til Norsk Hydros produksjon av kunstgjødsel. Det begynte snart å bli like mørkt ute som inne i tunnelen, så det var på tide å varsle min mor som bor på Tinn om at vi nå var klare for middag og ville bli hentet.