Banner
Du er her: Forside / Dovrebanen / Trondheim S–Melhus

Trondheim S–Melhus

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
26 km Grusveier, stier og asfalt Middels
Første etappe på Dovrebanen går på sti langs Nidelva mot Øvre Leirfossen, en del av Østerdalsleden. Flere kraftverk passeres før ferden fortsetter inn i marka ved Tiller på privat grusvei. De siste kilometerne mot Melhus går på mindre fylkesveier forbi Rødde.
< >
Tursti
.
Det var knallvarmt i Trondheim denne dagen. Uvanlig varmt for august å være. Jeg hadde fått med meg Trond Birger på denne etappen, en kar jeg ble kjent med fra studietida i Trondheim på slutten av 1990-tallet. Nå stod jeg på sentralstasjonen for å speide etter ham. Distré som jeg ofte kan være, passerte jeg rett forbi uten å legge merke til ham.

Halvnakne studenter
Det var ikke en hvilken som helst dag i Trondheim. Maker Faire arrangerte teknologisk oppfinnerfestival på Torvet og en rekke NTNU-studenter løp halvnakne rundt i byen med papirer hengende ut av trusa. Det måtte antageligvis være et påfunn fra en linjeforening som en slags opptaksprøve. Det var i hvert fall slik det så ut. De var overalt. På torvet, i gatene og utenfor Nidarosdomen. For oss ble det en litt absurd start på turen, men moro læl.

Stifinner
Vi fortsatte gjennom byen, forbi Nidarosdomen og Elgeseterbrua. Nå var vi på jakt etter en sti langs Nidelva vi skulle følge et godt stykke oppover. På veien passerte vi den gamle trikkestallen til daværende Trondheim Sporvei. Ingen skinner var å oppdrive utenfor, men det føltes helt riktig å passere bygget som en del av løypa. Vi fant grusveien vi hadde lett etter og fulgte denne ned til Nidelva. Etter fem minutter stod vi fast utenfor en stor grind. Bomvei, enda UT.no hadde anbefalt ruta som en fin fottur elvelangs. Vi gikk opp til boligfeltet igjen og møtte på noen eldre damer som satt på en benk.
– Dere må fortsette rett fram, så ser dere stien, lød svaret da jeg spurte om veien.
Endelig fant vi løypa vår. Den var tydelig merka med skilt og pilegrimsymboler. Dette var nemlig en del av Pilegrimsleden, eller Østerdalsleden som den også kalles.

Fiskelykke
Løypa viste seg å være en skikkelig flott skogssti med Nidelva rennende på høyre side av oss. Hvorfor gikk jeg ikke her den tiden jeg bodde i Trondheim? Jeg var nok ikke så fysisk aktiv i den perioden grunnet sykdom, men allikevel følte jeg at jeg hadde gått glipp av noe. Stundom ble stien bratt og smal. Allikevel møtte vi på et par syklister som sneiet forbi oss. Det ble litt lettere å gå da vi kom ut av krattet og veien ble bredere. I elva padlet en gjeng i kajakkene sine. Et steinkast unna satt to menn i en robåt for å prøve fiskelykken. Nidelva er faktisk kjent som en av Norges beste lakse- og innlandsfiskeelver. Det finnes også en god del ørret i den øvre delen.

Kraftwerkstraße
Vi kom fram til et kraftverk ved Nedre Leirfossen, en kraftstasjon åpnet i 1910 som produserte strøm for Trondhjems Elektricitetsværk og Sporvei. Dette ble nok ikke det eneste kraftverket vi passerte denne dagen. Herfra og videre oppover lå kraftstasjonene på rad og rekke. Vi befant oss nå i selveste Kraftwerkstraße. Stien ble atskillig mindre tydelig og terrenget ble ulendt. Vi måtte stadig klatre forbi veltede trær og større røtter som stakk opp fra bakken. Stien gikk nå helt nede i vannkanten. Det gjaldt å holde seg tørrskodd. Kraftwerkstraße var ingen ideell løype, for rett foran oss var det nemlig oppført et enormt gjerde. Hva gjorde vi nå? Måtte vi virkelig gå tilbake på den kronglete stien? Jeg tok fram kartet og så det gikk en øvre vei parallelt med stien, men hvordan kom vi oss opp dit? Terrenget var bratt og fullstendig gjengrodd. Vi snudde mens vi hele tiden speidet etter muligheter for å klatre opp skråningen. Etter et kvarter bestemte vi oss for å prøve. Det var ikke lett. Terrenget var så bratt at jeg hele tiden måtte holde meg fast i greiner for ikke å skli ned. Problemet var at de fleste trærne var døde og hadde råtne kvister. De brakk hver eneste gang jeg tok tak i dem. Etter en halvtime med plundring kom vi endelig ut av krattet og fant igjen grusveien vi hadde sett på kartet. Den ledet fram til kraftverk nummer to ved Øvre Leirfossen.

Asfalt
Veien videre ble ikke særlig spennende. Vi måtte fortsette videre på asfalt fram til Eklestrøa. Etter en time kom vi fram til brua som går over Nidelva mot Tiller. Før vi passerte brua, spiste vi dagens lunsj på noen benker som lå idyllisk til ved elva. Etter en halvtime var vi på føttene igjen og fortsatte opp de bratte bakkene i retning av Tiller. Da vi kom opp på toppen tok vi av på en privat grusvei som gikk mot Rødde. Dette var en flott turvei godt skjermet for biltrafikk og annen støy.
– Der oppe ligger forbrenningsanlegget på Heimdal, sa Trond Birger mens han pekte på en diger skorstein på andre siden av dalen.
Anlegget forbrenner restavfall og forsyner en tredel av Trondheim med fjernvarme.

Merket for livet
Etter en time måtte vi belage oss på asfalt resten av turen. Vi kom fram til Rødde og passerte folkehøgskolen med slagordet Merket for livet. Til tross for mye asfalt gikk ferden stort sett i nedoverbakker. Plutselig kom Dovrebanen til syne som vi stort sett hadde holdt oss unna denne dagen til fordel for naturopplevelser. Det var vel kanskje på tide å gå litt skinnelangs igjen. Vi krysset linja to ganger over planoverganger og kom til slutt fram til Melhus. På veien passerte vi den nedlagte stasjonsbygningen med tilhørende godshus. Toget stopper i dag litt lenger sørover på Melhus skysstasjon hvor bussene også har sin base.

Øl og sushi
Vi lå litt etter tidsskjemaet. Klokken 19 hadde vi nemlig en avtale med andre i byen for noen øl på Antikvariatet. Allikevel måtte vi sette av tid til mat, for vi var virkelig sultne. Skulle vi spise i Melhus eller i Trondheim? Vi bestemte oss for å finne ut når bussen gikk før vi tenkte mer på mat. Vi satte opp farten da vi fant ut at bussen faktisk gikk i samme øyeblikk. Vi løp over veien, men det var for sent. Den blinket allerede ut av busslomma og forsvant. Da vi fant ut at det ikke gikk buss før om en time, ruslet vi inn på en Coop-butikk for å finne mat. Det smakte alldeles godt med butikkjøpt sushi sammen med en iskald Hansa IPA. Ja, det er klart en kjøper Bergens-øl i Trondheim. Vi fikk i stedet drikke lokalbrygga øl fra Austmann på Antikvariatet senere på kvelden.
Sponsor:
Thon Hotel Otta
comments powered by Disqus