Banner
Du er her: Forside / Dovrebanen / Melhus–Støren

Melhus–Støren

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
32 km Asfalt og grusveier Middels
Første del av etappen følger sykkelveien frem til Kvål forbi steinkirka utenfor Melhus. Deretter fortsetter ferden på grusveier på vestsiden av elva Gaula frem til Støren. En liten tunnel må passeres på den rasutsatte strekningen mellom Hovin og Støren.
< >
Skinnelangs
.
Etter å gått fra Trondheim til Melhus i strålende solskinn dagen før, så det ut til at jeg var like heldig med været denne dagen. Ikke en eneste sky var å se på himmelen. Etter å ha spist frokost på hotellet, ruslet jeg bort til sentralstasjonen for å finne bussen. Det var nemlig buss for tog grunnet arbeider på Dovrebanen.

Folk i form
Etter en halvtime var bussen fremme ved Melhus skysstasjon. Jeg hadde nå tre mil foran meg alene, for jeg fikk dessverre ikke med meg noen denne dagen. Det var kanskje like så greit, for det ville bli få pauser og rask gange denne dagen for å rekke bussen som gikk i 18-tiden tilbake fra Støren. Jeg skulle tross alt rekke siste flyet til Oslo senere på kvelden. Derfor droppet jeg en liten omvei langs den såkalte Folk i form-løypa som jeg opprinnelig hadde tenkt å følge mot Prestgården. Det ble langs sykkelstien i stedet i hurtig tempo.

Traktorvei
Det ble mye asfalt den første timen. Da jeg omsider nærmet meg Kvål, fant jeg en liten avstikker på en grusvei forbi kuer og åkre. Ved Kvål passerte jeg elva Gaula og skulle nå følge denne på vestsiden hele veien frem til Støren. Å følge den sterkt trafikkerte E6 fristet ikke noe særlig. Overraskelsen var stor da jeg kom over på den andre siden. Her fant jeg nemlig en traktorvei som fulgte elva tett et godt stykke sørover. Langs veien lå det flere rasteplasser og fiskeboder nær elva. Gaula er nemlig en populær elv når det gjelder laksefiske.

Sand i munnen
Jeg kom etter hvert opp på fylkesveien og fikk meg en ny positiv overraskelse. Den var nemlig ikke asfalert, noe som gjorde den til en mye lettere vei å gå. Tre mil på asfalt er ikke særlig behagelig for føttene. Jeg gikk nestem helt alene på denne veien. Da den første bilen kom, begynte jeg å savne asfalten igjen. Enorme støvskyer steg opp fra bakken og jeg fikk sand i munnen. Dette skjedde hver eneste gang en bil passerte, men heldigvis kom de ikke så ofte. Jeg fortsatte på lange rette strekninger med kornåkrer på begge sider av meg.

Tidsklemme
Da jeg nærmet meg Lundamo, lurte jeg på om jeg burde gi meg. Jeg var alldeles ikke sliten, men jeg var redd jeg ikke ville rekke bussen fra Støren i 18-tiden. Jeg tok fram matpakka og satte meg i veikrysset ved brua som gikk over Gaula til Lundamo. Ikke før jeg nadde satt meg ned i veikanten, raste en traktor forbi meg i full fres og sneiet foten min med plogen bak. Jeg spiste derfor raskt opp og tok den endelige beslutningen. Jeg fortsatte videre i retning av Støren på fylkesveien. Jeg hadde tre timer på meg.

Tunnel
Da jeg kom fram til Hovin, ble jeg igjen veldig usikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde funnet ut at det gikk buss fra Fossgrenda på andre siden av elva. Det var heller ikke så langt igjen til Støren. Hvis jeg gikk over veien nå, ville jeg også gå glipp av en eldre stasjon på veien mot Støren. Jeg tok sjansen og fortsatte videre. Den røde stasjonsbygningen kom til syne etter et kvarter. Jeg rakk bare å knipse et par bilder før jeg raste videre. Mens jeg fór av sted, begynte jeg å stusse over at Google Maps ikke ville ha meg på denne veien. Den hadde hele tiden forsøkt å dirrigere meg over elva og videre langs E6. Jeg fikk snart svaret. Foran meg lå nemlig en tunnel. Det fantes ingen veier utenom. Jeg stanset utenfor tunnelåpningen for å lytte etter biler. Det var stille. Jeg slo på lyktfunksjonen på telefonen og gikk i et hurtig tempo i håp om at det ikke kom noen biler. Da jeg kom ut av tunnelen, fortsatte jeg nærmest i et juv. På høyre side av meg gikk fjellveggen loddredd opp. Dette var nok et rasutsatt område, tenkte jeg. Det var nok med vilje at Google ikke ønsket meg på denne veien.

Farlig vei
Jeg kom etter hvert ned mot elva igjen og gikk nå parallelt med jernbanen. Ved et gult hus lekte to jentunger med huskene i hagen. De fulgte nøye med på meg der jeg vandret bortover. De begynte å rope, men jeg fikk ikke med meg hva de sa. Jeg vinket bare tilbake. Etter ti minutter var det full stopp. Dette hadde jeg absolutt ikke tid til. Hvor ble det av veien? Jeg kikket på kartet og oppdaget at jeg hadde gått feil. Jeg satte opp tempoet og passerte på nytt jentene.
– Haha, du gikk feil, ropte de i kor.
Nå forstod jeg hva de hadde forsøkt å fortelle meg. Jeg krysset jernbanen og fortsatte på riktig vei. Da jeg kom inn på en større asfaltert vei, passerte jeg et stort skilt: Farlig vei. Greit, jeg skal høre litt mer på Google heretter.

Manuell betjening
Jeg hadde vært flink og gått raskere enn det Google estimerte. Det var en halvtime igjen til bussen gikk, så jeg gikk inn i stasjonsbygningen og skiftet på toalettet. Å sitte gjennomsvett på flyet hjem til Oslo ville ikke være særlig behagelig for hverken meg selv eller de andre passasjerene. Etter å ha fått på meg rene klær, gikk jeg bort til billettluka for å kjøpe togbillett. Her var det som i gamledager. Manuell betjening og ingen automat.
– Nå er jeg sliten, sa jeg til mannen bak skranken. – Jeg har fulgt jernbanen helt fra Melhus, la jeg til.
– Har du gått i jernbanesporet?
Mannen stod og gapte. Jeg fikk roet ham ned og sa han i stedet måtte lese neste utgave av Jernbanemagasinet hvor det ville være en reportasje om meg. Med billetten i hånda gikk jeg ut og så at bussene allerede stod oppstilte. Etter ti minutter var vi på vei mot sentralstasjonen hvor jeg senere byttet til flybuss.

Unntakstilstand
Flyet landet i 23-tiden på Gardermoen. Jeg hadde dubbet av på flyet til tross for at jeg hadde drukket kaffe om bord. Jeg plukket opp sekken min i ankomsthallen og oppdaget et mindre kaos utenfor terminalen. Flybussen var full og representanter fra Flybussekspressen var i ferd med å losse personer over til en maxitaxi. Jeg fikk heldigvis en av de siste plassene i taxien. Sjåføren skjøv bagasje inn i midtgangen fordi det var fullt i lasterommet bak. Da jeg forsøkte å hjelpe til, skreik ei dame som satt bak meg. Jeg hadde visst kommet borti foten hennes og det ble rene unntakstilstanden om bord. Jeg forsøkte å roe henne ned og beklaget at jeg hadde kommet borti henne. I mellomtiden hadde såpass mye bagasje blitt skjøvet bakover at selv hun skjønte behovet for å bistå sjåføren. Hun tok en bag og kjørte albuen rett inn i trynet mitt før hun plasserte bagen på hylla. Hun skulle liksom ta igjen. Jeg ble mildt sagt sint. Ikke rart det blir krig her i verden. Jeg syntes synd på kjæresten hennes ved siden av som måtte forholde seg til et slikt hissig vesen i hverdagen.
Sponsor:
Thon Hotel Otta
comments powered by Disqus