Banner
Du er her: Forside / Dovrebanen / Støren–Berkåk

Støren–Berkåk

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
38 km Grusveier og asfalt Hard
Denne 38 kilometer lange etappen går for det meste på grusvei med unntak av fire kilometer langs E6 mellom Støren og Snøan. Halvveis på etappen passeres Soknedal stasjon. De siste 15 kilometerne går på skogsvei sørøst for E6 hvor det er mulig å ta en avsikker ned til den nedlagte Garli stasjon.
< >
Myr
.
Jeg hadde gått nesten tre mil dagen før langs Thamshavnbanen og var usikker på om jeg ville klare dagens etappe helt frem til Berkåk. For ikke å gå i samme fella som dagen før, hadde jeg smurt en stor nistepakke for å ha tilstrekkelig mat med meg. Jeg satt ved frokostbordet og skravla med Tove og onkel Helge frem til klokka ble altfor mye.

God tid-syndromet
– Det er dette som kalles for god tid-syndromet, sa Helge da jeg skyndet meg ut til bilen med sakene mine. Helge som er lege hadde gitt tilstanden en rask diagnose, men hadde heldigvis medisinen klar: Det ble rask skyss ned til byen, men uten blålys. Imidlertid måtte vi en tur innom Nova Hotell for å levere bagasjen min hvor jeg skulle tilbringe min siste natt. Helge parkerte utenfor mens jeg løp inn med sekken. Da jeg kom inn i heisen, ble jeg møtt av tre gutter. De hadde trykket på samtlige etasjeknapper og sørget for en skikkelig melkerute på veien oppover. Da jeg endelig nådde fram til riktig etasje, var resepsjonen stengt. En lapp lå på disken med et telefonnummer jeg kunne ringe for å få hjelp. Dette stresset meg ytterligere. Resepsjonisten dukket heldigvis opp før jeg rakk å ringe nødnummeret. Jeg ba om å få oppbevare sekken og sjekke inn senere.
– Jeg må rekke et tog, sa jeg.

Trafikkert vei
Onkelen min stod heldigvis klar for å kjøre den siste kilometeren frem til sentralstasjonen. Jeg løp ut, kjøpte meg en billett og fikk kasta meg på Røros-toget som stod klar til avgang. En time senere var jeg fremme ved Støren der jeg hadde avsluttet min forrige etappe tre uker tidligere. Den første halvtimen gikk på den mindre trafikkerte fylkesveien som går igjennom sentrum et stykke sørover. Jeg forsøkte stadig å finne alternative småveier for å unngå den sterkt trafikkerte E6, men måtte dessverre gi tapt da det ikke fantes noen andre veier å gå. Veiskulderen var heldigvis bred og det ble lett å søke dekning når de største vogntogene suste forbi. Jeg vinket farvel til Rørosbanen som forsvant inn i Gauldalen til venstre for meg. Det er her den skiller lag med Dovrebanen før de igjen forenes i Hamar over 30 mil lengre sørover.

Grusvei
Det ble ganske kjedelig å fortsette langs E6 bortsett fra de gangene jeg måtte presse meg inntil autovernet da vogntog og annen tungtransport suste forbi. Etter en time hadde jeg gått lei av denne risikosporten og tok fram kartet mitt. Jeg stod ved et kryss og visste det skulle gå en vei parallelt med E6 litt lengre oppi terrenget. Et skilt pekte opp til Snøan, en stedsnavn jeg dro kjensel på. Jeg krysset E6 og tok fatt på den bratte grusveien som gikk i sikksakk oppover. Kartet viste også en liten snarvei som jeg valgte. Denne var muligens en privat gårdsvei og var enda brattere, men jeg tok sjansen ettersom jeg kanskje ville spare litt tid. Noen hunder begynte å bjeffe mens jeg strevde oppover den bratte bakken. En bonde stanset og begynte å stirre. Så var det stopp. Jeg hadde kommet frem til en stor grind og lurte på om jeg måtte snu. Jeg fikk heldigvis åpnet den og kom frem til jernbanesporet som lå åpent tilgjengelig. Jeg krysset sporet og kom inn på den større grusveien igjen. Lengre nedi dalen kunne jeg se den trafikkerte europaveien som jeg hadde forlatt. Jeg hadde muligens steget hundre meter høyere opp dalsiden og hadde nå ganske god utsikt. Det var på tide med en liten pause for å få tilbake pusten.

Soknedal
Jeg fortsatte ganske lenge på denne grusveien og kom stadig høyere opp i terrenget. På veien passerte jeg en eldre bensinpumpe, en saueflokk og noen bønder som holdt på med bråtebrenning. Foran meg lekte en guttunge på moped. Han kunne neppe være mer enn 12 år gammel der han raste rundt på åkeren. Her er det vel bare høyreregelen som gjelder, tenkte jeg mens jeg ruslet forbi. Jeg kom frem til den nedlagte Soknedal stasjon. Foran den røde stasjonsbygningen oppdaget jeg en benk. Det passet nok med en lunsjspause nå. Plutselig begynte det å synge i skinnene. Jeg snudde meg og fikk øye på godstoget som kom kjørende imot meg. Etter å ha knipset noen bilder av toget, satte jeg meg ned på benken og spiste et par skiver. Jeg sparte den siste siden jeg begynte å få dårlig tid. Det var langt igjen til Berkåk. Før jeg fortsatte, sendte jeg en MMS med bilde av stasjonsskiltet til min gode venn Halvor. For mange år siden krasjet han den gamle bobla si på glatta i dette området. Jeg hadde fest i Trondheim og hadde ventet på ham i mange timer mens han kjørte i bobla over Dovrefjell uten varmeapparat en kald høstkveld. Det endte ikke så veldig bra i de bratte svingene ned fra fjellet. Han hadde sommerdekk og temperaturen hadde sneket seg ned til null grader.

Ny vei
Veien videre ble ganske spennende. Jeg hadde oppdaget en mindre grusvei som gikk på oversiden av stasjonen som gikk et ganske langt stykke sørover. Det fristet ikke å gå ned til E6 igjen. Veien passerte flere beiteområder. Jeg måtte stadig åpne og lukke grinder for å holde dyrene på plass. Jeg møtte en eldre dame som var på luftetur med bikkja som hilste. Hun var det eneste mennesket jeg hadde sett bortsett fra 12-åringen på moped. Etter halvannen time ble det slutt på grusveien og jeg måtte gå ned til E6 igjen. Jeg så på klokka. Ville jeg rekke toget mon tro? Jeg hadde nå to valg. Enten kunne jeg gå på ny grusvei på andre siden av dalen et stykke unna sivilisasjonen eller å følge E6 de siste 16 kilometerne. På en måte var det tryggere å følge E6 i tilfelle jeg ikke ville klare å gå lengre. Å gå på en avsideliggendes skogsvei var kanskje ikke det smarteste trekket akkurat nå. Det ville jo snart bli mørkt.

Svimmel
Jeg hadde allikevel bestemt meg for skogsveien som jeg fant etter å ha krysset jernbanen, E6 og elva Ila. Den virket lovende. Dette ville muligens bli turens beste opplevelse. Lyden av trafikken forsvant og trærne stod tette på begge sider av meg. Jeg kunne fortsatt høre elva i det fjerne. På høyre side av meg lå en stor myr hvor mosen hadde begynt å få den karakteristiske gule høstfargen. Grusveien gikk stadig høyere opp i terrenget og jeg måtte gå litt saktere for å spare på energien. Det var enda to timer igjen til toget gikk. Jeg merket at jeg gikk saktere nå. Blodsukkeret begynte å falle og jeg skjønte at jeg atter en gang hadde tatt med for lite mat. Endelig nådde jeg bakketoppen. Et par hus kom til syne og jeg vurderte å banke på for å høre om jeg kunne fylle på vannflaska. Plutselig begynte det å flimre. Jeg ble svimmel og jeg la meg ned i lynga. Kroppen ville visst ikke mer. Da kom jeg på at jeg hadde ei skive igjen. Jeg spiste opp resten av maten og tømte de siste dråpene fra flaska. Jeg forsøkte å ignorere hvor mye klokka var og i stedet lytte til kroppen. Etter 20 minutter hadde jeg kommet til meg selv igjen. Det var over en time igjen til Berkåk stasjon. Det måtte jeg klare.

Kjøttkaker og øl
Det gikk heldigvis i nedoverbakker nå. Jeg fikk øye på E6 lengre nedi dalen og skjønte at terrenget ville bli lettere. Det hadde allerede blitt mørkere ute og jeg forsøkte å fokusere på å komme frem. Jeg holdt et jevnt tempo og kjente at energinivået holdt seg oppe. Etter en halvtime fikk jeg øye på jernbanen på høyre side av meg. De første husa dukket opp og jeg skjønte at jeg straks var i mål. 20 minutter før togavgang var jeg fremme ved Berkåk stasjon. Det fantes ingen mennesker her, men stasjonen var åpen og jeg fikk kommet meg på toalettet. Jeg fylte opp vannflaska og tømte den på noen sekunder. Jeg var visst tørst. Toget trillet etterhvert inn på stasjonen og kafévogna stanset foran meg. Det passet ganske bra. Jeg steg inn og bestilte meg kjøttkaker i brunsaus og en halvliter øl.
Sponsor:
Thon Hotel Otta
comments powered by Disqus