Banner
Du er her: Forside / Dovrebanen / Drivstua–Hjerkinn

Drivstua–Hjerkinn

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
25 km Stier, grusveier og asfalt Middels
Turen starter ved å følge den gamle kongeveien over Hjerkinnshøene. Fra Kongsvoll fortsetter turen langs den nedlagte pilegrimsleden frem til Vårstigen. Siste del av etappen går på deler av Vårstigen og gamleveien langs elva og Dovrebanen.
< >
Den gamle kongevegen
.
Det var meldt regn og dårlig vær. Derfor hadde jeg og Gunhild tatt regntøyet med oss på denne todagersetappen fra Hjerkinn til Oppdal. Året før hadde vi gått mellom Hjerkinn og Dombås på flotte turstier i fine høstfarger. Ville vi bli like heldige med dagens etappe?

Nysgjerrige passasjerer
Toget var halvfullt da det forlot Oslo S. Siden setene foran oss var ledige, strakk vi ut beina for å slappe av. Selvsagt med skoene av. Da toget ankom Lillehammer, ble det slutt på komforten. Flere passasjerer strømmet inn i togvogna og en middelaldrende dame satte seg ned på ett av setene som hadde fungert som fotskammel. Det tok ikke lang tid før praten var i gang. Jeg fortalte henne om Skinnelangs-prosjektet og dagens etappe.
– Hvor skal dere gå? spurte jenta som hadde vindusplassen på motsatt side.
Hun hadde fulgt med på samtalen og var visst kjent i området.

Hjerkinn stasjon
Klokka var halv ett da vi steg av toget ved Hjerkinn. Det så ut for at vi ville slippe unna regnet, for nå lettet skyene. Før vi satte av sted, tok jeg et bilde av den fredede stasjonsbygningen som ligger 1017 meter over havet. Deretter ruslet vi mot Eysteinkyrkja hvor det skulle gå sti opp fjellet. Kirka er oppkalt etter den norske kongen Øystein Magnusson som etter sagaen bygde et sælehus for folk som ferdet over Dovrefjell i middelalderen.

Eysteinkyrkja
Vi var ikke alene da vi kom frem til den spesielle kirka. En mann betraktet betongbygningen fra bilen som stod på tomgang utenfor. Det var nok muligens severdighetsmerket fra veien som hadde brakt ham dit. Vi var nok mer interessert i stien og fant den etter kort tid. På nordsiden av kirka fikk vi nemlig øye på et pilegrimsmerke mellom noen trær.
– Dette kommer til å bli en utfordrende start, sa jeg.
Stien gikk bratt oppover fjellsiden. I følge kartet skulle vi forflytte oss 250 høydemetre oppover og passere Hjerkinnshøene.

Den gamle kongeveien
Etter fem minutter på stien måtte vi stanse for å hvile. Terrenget var kupert og stien var bratt enkelte steder. Etter en halvtime flatet terrenget noe ut og det ble enklere å fortsette. Plutselig ledet stien ut til en grusvei hvor det stod en sau midt på veien. Ville den slippe oss forbi?
– Det er visst grusvei videre, sa jeg noe overrasket.
– Ja, det er den gamle kongeveien, svarte Gunhild som hadde funnet løypa på turkartet.
Det så ut for at fjellpasseringen ville bli enklere enn jeg hadde trodd. Vi fortsatte opp den historiske rideveien og fant ut at vi egentlig befant oss i en orienteringsløype: «Spørsmål 6. Hva slags blomst er dette? A. Tyrihjelm, B. Revebjelle, C. Geitrams».

Hjerkinnshøene
Vi passerte tregrensa og nærmet oss 1200 meter over havet. Veien flatet ut og krysset Hjerkinnshøene.
– Se alle steinrøysene! sa jeg.
Rundt oss fantes det kanskje 20 mindre steinrøyser som folk hadde konstruert. Et digert pilegrimsmerke i stein var satt opp langs veien. Steinen liknet mer på en gravstøtte, men uten årstall og navn. Med mindre teksten «208 km til Nidaros» var et dødelig budskap i seg selv. Det var heldigvis ikke så ille, for nå var sola i ferd med å bryte gjennom skylaget. Vi ville komme ned fra fjellet med livet i behold.

Kongsvold Fjeldstue
Vi begynte å bli sultne. Planen var å spise lunsj i Kongsvold Fjeldstue. Denne fjellstua har vært i drift siden begynnelsen av 1700-tallet, men har historie helt tilbake til 1670. Frem til 1701 lå fjellstua lenger nord i dalen hvor Vårstigen starter. Fjellstuas funksjon var å tilby mat og husly for folk som vandret over Dovrefjell. Den gamle kongeveien var nemlig hovedfartsåren mellom Trøndelag og Østlandet frem til Rørosbanen åpnet i 1877.

Strakaste veg
E6 kom til syne og vi nærmet oss sivilisasjonen. I følge kartet kunne vi fortsette på den gamle kongeveien litt lenger opp i høyden.
– Det blir dobbelt så langt, sa Gunhild etter å ha undersøkt på kartet.
Etter litt betenkningstid fant vi ut at vi ville gå E6, den strakaste veg. Dagens etappe var lang nok som den var og nå fristet det mer med mat på fjellstua. Det var kjedelig å traske langs europaveien, men til gjengjeld kunne vi sette opp tempoet og komme raskere frem.

Lukkede dører
Etter halvannen time dukket de ærverdige bygningene opp. Kongsvold Fjeldstue ligger nærmere sivilisasjonen enn det navnet skulle tilsi. Utenfor stod det flere parkerte biler, noe som tydet på at stedet var åpent. Fjellstua har siden 1600-tallet blitt flyttet og ombygd. I 1918 stod bygningene i brann under Den store nordiske krig.
– Døra er stengt, sa jeg noe bekymret da jeg forsøkte å komme inn i kaféen. – Men i følge skiltet skal det være matservering frem til 16, la jeg til.
Vi gikk opp til resepsjonsbygningen hvor det heldigvis fantes folk.
– Klart vi har åpent. – Bare sett dere inn i stua, så kommer vi med maten.
Jeg bestilte dagens suppe og Gunhild fjellørret.

Nedlagt pilegrimsrute
Jeg angret brått på mitt sparsommelige valg da Gunhild fikk servert sin fjellørret. Det er tross alt min favorittfisk. Før servitøren forsvant inn i kjøkkenet, benyttet vi anledningen til å fiske etter turtips.
– Skal dere gå stien? spurte jenta. – Jeg ville nok gått E6. – Stien er ikke lenger i bruk og går i et vanskelig terreng.
Det viste seg at stien vi skulle følge var en nedlagt pilegrimsrute.
– Vi ser hvordan det går, foreslo Gunhild.

Kongsvoll stasjon
Mens Gunhild pakket sekken, løp jeg ned til veien for å ta et bilde av Kongsvoll stasjon. Den gamle vernede tømmerbygningen lå såpass langt unna at jeg nøyde meg med et bilde på avstand. Gunhild var klar da jeg kom tilbake etter ti minutter. Stien var ikke vanskelig å finne, for den starter faktisk rett utenfor fjellstua. Det var bare å åpne grinda utenfor gården.

Strabasiøs rute
Pilegrimsmerkene fantes fremdeles langs stien, så løypa var lett å følge. Men ikke til fots. Det tok ikke lang tid før vi måtte klatre opp skråningen og holde oss fast i greinene for ikke å skli. Ikke før vi hadde kommet et stykke opp, gikk stien bratt nedover. Deretter fortsatte den gjørmete stien på en ny stigning opp fjellsiden.
– Burde vi fortsette? spurte jeg noe skeptisk.
Om ikke annet fikk jeg en ny mulighet til å ta bilde av Kongsvoll stasjon. Nå lå den rett under oss. Det ble et blinkskudd, for toget fra Oslo trillet inn til stasjonen da jeg tok frem kameraet.

Sprenbekken
Vi angret ikke lenger på at vi hadde valgt den strabasiøse stien. Nå gikk vi på et mosegrodd fjell i det stupbratte området Hokleiva. Vi fikk flott utsikt over Drivdalen. Langt der nede gikk E6, Dovrebanen og elva Driva.
– Er du klar for å vade? spurte jeg.
Vannføringen i Sprenbekken var ikke verre enn at vi klarte å hoppe over, men Gunhild måtte ta meg imot fra andre siden. Fjellstøvlene mine ble såpeglatte på de våte steinene. I følge servitøren fra fjellstua, skulle vi følge stien ned til veien etter elvekryssingen. Men hvor hadde den blitt av? Jeg måtte snu da jeg kom frem til et stup. Gunhild hadde allerede funnet stien da jeg gikk tilbake mot elva. Nå fortsatte den bratt ned fjellskråningen og det gjaldt å trå forsiktig for ikke å skli. Det var bra vi befant oss under tregrensa, for det hjalp å holde seg fast i greinene på veien ned.

Vårstigen
Vi kom ned til en stor rasteplass hvor det var satt opp et skilt om Vårstigen. Det var visst her det severdige partiet av kongeveien startet. Vårstigen var beryktet blant pilegrimere og andre tilreisende. Siden Drivdalen i dette området er svært bratt, ble den seks kilometer lange fjellveien anlagt som en alternativ rute. Det var den eneste mulige veien å følge de gangene Driva gikk over sine bredder.
– Der er stien, sa Gunhild og pekte opp fjellsiden.
Vårstigen var brattere enn jeg trodde. Skal vi tro kartet, passerte den områder som lå over tusen meter over havet.
– Jeg tror ikke vi bør følge den, svarte jeg. – Da kommer vi ikke frem før i natt.
Det var selvsagt synd vi ikke kunne følge den spektakulære ruta som kanskje har ligget der i tusen år. Det finnes i hvert fall mange omtaler av den fryktede stien siden 1200-tallet.

Vårstigåa
Selv om det ble noen nye kilometer langs E6, var ikke alt håpet ute. Vi ville nemlig møte Vårstigen igjen ved Nestasvollan der den kom ned fra fjellet. I følge kartet fortsatte den videre langs E6, men i et mindre kupert område. Jeg ble allikevel noe bekymret for tiden det ville ta å følge denne omveien. Vi måtte jo rekke frem til Drivstua før det ble mørkt.
– Se fossen! sa jeg og pekte opp et smalt juv fra veien.
Vi passerte nå Vårstigåa, den over to mil lange elva som har Finnsjøen som kilde, 1260 meter over havet.

Nestasvollan
Det begynte å skumre da vi nådde Nestasvollan. Ved rasteplassen fantes det toaletter og noen benker hvor vi satte oss ned. «Den gamle kongevei går opp her …» stod det på et skilt som fortalte om Vårstigens historie. Jeg var fortsatt ikke overbevist om det var lurt å fortsette på stien. Gunhild var av en annen oppfatning.
– Vi kan snu hvis det blir for ille, foreslo hun.
Jeg hadde den gjørmete stien fra Kongsvoll enda friskt i minnet. Etter en kort matpause var vi på beina igjen. Og nå bar det rett inn i skogen på Vårstigen i skumringen. Inn i området hvor det hadde foregått et drap. Bare vi ikke møtte på «Stor-Vamrin» som gjenferd på vår ferd i mørket …

«Stor-Vamrin»
– Her har det skjedd et drap, sa jeg og pekte på et skilt som Statens vegvesen hadde satt opp. «Rovmordet i Hesthåggåkleiva» stod det som overskrift. Skiltet fortalte om numedølingen som ble brutalt drept av en mann som ble kalt «Stor-Vamrin» på midten av 1800-tallet. Gjerningsmannen ble overrasket av en turgåer som hørte skrikene fra numedølingen. «Stor-Vamrin» truet turgåeren med samme skjebne om han fortalte om det han hadde vært vitne til. Det hører med til historien at «Stor-Vamrin» ikke innrømte ugjerningen før på dødsleiet.

Gamleveien
Skogsveien ble mer utfordrende å følge jo mørkere det ble. Vi måtte gå forsiktig for ikke å snuble. Plutselig gikk veien bratt ned fjellsiden og endte omsider ut i E6.
– Vi kan fortsette på veien langs elva, sa Gunhild.
Hun hadde visst pønsket ut en rute jeg ikke hadde tenkt på. Dermed slapp vi å gå langs E6 i mørket som vi begge hadde fryktet. Det viste seg at det var gamleveien Gunhild hadde funnet på kartet. Den var ikke opplyst, men det var enda tilstrekkelig med dagslys ute. Det ble egentlig en ganske fin avslutning på turen, for veien fulgte både jernbanen og elva tett.
– Er det der stasjonen? spurte jeg og pekte på et beige hus som liknet mistenkelig på en jernbanestasjon.
– Stasjonen ligger lenger fremme i følge Google, svarte Gunhild.
Jeg tok et bilde for sikkerhets skyld før vi fortsatte videre.

Drivstua stasjon
En ny bygning kunne skimtes foran oss som lå inntil jernbanesporet. Ved siden av stod det to signalmaster i rødt.
– Der er nok stasjonen, sa jeg.
Jeg åpnet grinda og gikk opp grusveien som ledet til den store toetasjes bygningen. «Drivstua» stod det på et hvitt skilt som hang på veggen. Det ble utfordrende å ta et godt bilde av stasjonsbygningen i mørket. Vi ruslet ned til veien igjen og speidet etter Drivstua Rom hvor vi skulle bo. Overnattingsstedet var booket gjennom Airbnb og var drevet av en nederlandsk dame.

Funksjonærboligen
– Her ligger det, sa Gunhild etter hjelp fra Google Maps.
Vi ringte på, men ingen åpnet. Da Gunhild ringte telefonnummeret som stod oppført i bookingbekreftelsen, dukket Louise opp. Hun ønsket oss velkommen og ledet oss inn i leiligheten i første etasje. Huset viste seg å være den gamle funksjonærboligen tilknyttet jernbanen. Den beige bygningen jeg hadde tatt bilde av var den gamle vokterboligen i følge Louise.
– Her var det godt og varmt, sa jeg da vi kom inn i den koselige leiligheten.
Louise hadde fyrt i ovnen slik at vi raskt kunne få varmen i oss etter den lange turen. Det ble en tidlig kveld. Dagen etter skulle vi jo fortsette videre ned til Oppdal.
Sponsor:
Thon Hotel Otta
comments powered by Disqus