Vinstra–Ringebu
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 30 km | Asfalt, Grusvei | Middels |
Fra Vinstra følges den uåpna motorveien frem til Harpefoss. Resten av turen går for det meste langs grusveier på Vintervegen og Baksidevegen. Rett før Ringebu passeres en nedlagt jernbanebro og -tunnel.
Dovrebanen. Foto: Erlend Garåsen
Tidsnød
Jeg løp ut en annen dør et godt stykke unna og spurtet rundt Oslo Plaza. Da jeg omsider kom frem til Oslo S, var det fortsatt tre minutter til toget gikk. Rakk jeg å kjøpe drikke til turen som planlagt? I Narvesen-kiosken var det kø foran kassa. Jeg fór i stedet ned til perrongen, og det var sikkert lurt. For toget til Trondheim gikk fra spor 16 som ligger et stykke unna avgangshallen.
Drikkejakt og våpenbutikk
Tre timer senere steg jeg av toget på Vinstra stasjon. Klokka var over elleve og det begynte å bli varmt. Jeg kunne ikke se en eneste sky på himmelen, så dette ville nok bli en varm dag med behov for mye væske. Hvor kunne jeg kjøpe drikke mon tro? Den eneste butikken jeg kunne se i gata var en våpenbutikk. Jeg gamblet på å finne drikke underveis og krysset Lågen over brua. Vannføringen var enorm. Så vannmangel var det jo ikke akkurat, selv om jeg helst ville finne en annen drikkekilde.
Motorvei
Jeg skulle følge fylkesveien på vestsiden av Lågen, men den lå et stykke unna. I følge kartbladet jeg hadde skrevet ut fra UT.no, gikk det en snarvei til fylkesveien ved å krysse elva Vinstra. Men var brua åpen for allmenn ferdsel? Den så ut for å ligge i et industriområde, så jeg var ikke sikker. Etter å ha passert diverse trelastforhandlere, dukket brua opp. Og det var ikke hvilken som helst bru, men en firefelts motorvei. Den så ut for å være under bygging, men kunne jeg allikevel følge denne? Jeg ruslet opp til det ene nyasfalterte kjørefeltet og ble stående for å ta en tenkepause.
Motorveilangs
Det ble motorveilangs denne dagen. Jeg måtte jo prøvekjøre Norges største enkeltstående veiprosjekt. Prosjektet mellom Vinstra og Frya består blant annet av en 18 kilometer lang motorvei. Men var det lov? Jeg hadde ikke sett et eneste forbudsskilt. Planen var vel egentlig bare å krysse elva for deretter å følge fylkesveien videre mot Harpefoss. Da jeg nesten var over brua, fikk jeg øye på to uniformerte menn i blå skjorte som stod vendt mot meg med armene i kors. OK, spillet var over og det var bare å overgi seg til lovens lange arm. Jeg foretok et feltskifte for ikke å bli tatt for å gå i motsatt kjøreretning i tillegg. Deretter gikk jeg rett bort til blåmennene.
Drosjesjåfører
– Kommer jeg meg opp til fylkesveien? spurte jeg.
Nå oppdaget jeg at det var to drosjesjåfører som stod på veien. De var nok også på befaring og gledet seg sikkert til nyveien åpnet.
– Jeg skal til Ringebu, la jeg til for å presisere min agenda for dagen.
– Du kan jo følge motorveien helt fram til Harpefoss, svarte den ene mannen.
– Men er det lov da? spurte jeg.
Jeg fikk ikke noe svar. Så da ble det allikevel motorveilangs denne dagen.
I dekning
Mens jeg ruslet langs motorveien, begynte det å frese og ryke fra en skråning 50 meter unna meg. Lunta hadde nok gått av, for den lille røykskyen flyttet seg nedover mot dynamittladningen. Jeg bråsnudde og løp tilbake med bøyd hode, klar for å gå i dekning. Men det kom aldri noe smell. De to blåmennene fulgte nøye med på meg fra trygg avstand. Det var kanskje ingen lunte? Det hele var kanskje bare et bittelite sandras fra den bratte skråningen? Jeg gikk forsiktig tilbake igjen, men satte opp tempoet da jeg passerte episenteret. Jeg veddet på at jeg nå var sjåførenes underholdningsobjekt for dagen.
Tunnel
Det vart E6, den strakaste veg – i hvert fall noen kilometer til. Selv om området var øde, buldret det fra den sterke strømmen i Lågen som fulgte motorveien tett. Jeg passerte en rasteplass som enda ikke var ferdig. Her lå det store betongrør og en gravemaskin i stedet for benker i et idyllisk elveområde. Mens jeg ruslet sørover, speidet jeg hele tiden etter en fluktrute som ville lede meg opp til fylkesveien. Det var jo den jeg egentlig skulle følge. Omsider kunne jeg blinke ut til siden og ta av på en avkjørsel. Foran meg stod det nemlig oppført et rødt signal som varslet om at tunnelen var stengt om det lyste. Å følge en tunnel på en uferdig motorvei ble nok i det drøyeste laget, så jeg valgte å forlate åstedet mens jeg enda hadde livet i behold.
Hardvollsmorka
Avkjørselen ledet ut til en rundkjøring utenfor en barnehage. Jeg tok opp UT.no-appen for å finne ut av hvor jeg var. Jeg hadde visst passert Hardvollsmorka, skogsområdet hvor jeg opprinnelig skulle følge en sti. Jeg satte meg derfor ned på bakken utenfor barnehagen for å spise lunsj. Til tross for at jeg var nokså tørst, drakk jeg bare en tredel av saften fra flaska. Det var jo alt jeg hadde. Etter 20 minutter var jeg på beina igjen, men denne gangen langs den grusbelagte Vintervegen. Dette var en gårdsvei som passerte flere idylliske gårder. På andre siden av Lågen passerte et godstog, men det var såpass langt unna til at jeg fikk tatt et bilde av det.
Baksidevegen
Grusveien ledet omsider ut til en større vei som krysset Lågen. Jeg fortsatte i stedet opp en gårdsvei som fulgte elva Ulbergsåa tett. Den gikk bratt oppover og jeg måtte sette ned tempoet. Nå merket jeg hvor tørst jeg egentlig var. Kunne jeg drikke vannet fra elva mon tro? Jeg tok ikke sjansen og tenkte jeg heller kunne ringe på hos noen om situasjonen ble for prekær. Gårdsveien ledet ut i fylkesveien, nærmere bestemt Baksidevegen. Etter å ha rundet den vel 320 meter høye Ulbergshaugen, fikk jeg på nytt øye på Lågen bak noen trær. Jeg hadde kommet relativt høyt opp i fjellsiden. Langt der fremme fikk jeg øye på brua over Lågen til Hundorp. Planen var å krysse elva for å besøke den nedlagte Hundorp stasjon.
Sosiale hester
To hester dukket opp til venstre for meg. Den ene kom gående imot meg da jeg kikket på dem. Da jeg stoppet opp, kom også den andre etter med et byks. Det så ut for at den ville vise seg fram. Jeg klappet den ene på mulen, men var litt forsiktig med den mer viltre av dem. Da jeg ruslet videre, fulgte begge hestene etter meg. For gjerdet lå nemlig helt inntil autovernet. Det var såpass lavt at jeg ble bekymret for at de ville hoppe over. Jeg fortalte dem at de fint måtte være igjen og at det var hyggelig å hilse på. Heldigvis hørte de på meg, for jeg hadde nok ikke rukket toget om jeg måtte fange hester i tillegg.
Kraftløs
Etter en time kom jeg fram til Haverstad, stedet hvor jeg kunne krysse Lågen og nå den nedlagte stasjonen. Jeg passerte et veikryss hvor det var skiltet til Ringebu. Det var 11 kilometer igjen. Jeg fulgte den bratte veien ned mot brua i stedet, men det var lengre å gå enn jeg trodde. Jeg stanset halvveis og så på klokka. Hadde jeg tid? Jeg ombestemte meg og måtte gå den bratte veien tilbake igjen. Nå merket jeg at jeg nesten ikke hadde noen krefter. Da jeg endelig nådde toppen, satte jeg meg ned på noen tømmerstokker for å spise en sjokolade og drikke resten av saften.
Grensemerke
Den siste mila gikk langs den øde grusbelagte Baksidevegen. Jeg krysset flere bekker på veien, men jeg valgte ikke å drikke fra disse. Over meg lå det nemlig flere gårder med sauer som beitet. Jeg fikk holde meg til kriseplanen om å ringe på. Bare det fantes hus i nærheten. Veien gikk i et svært bratt område. Plutselig passerte jeg et gammel grensemerke og befant meg plutselig i Ringebu kommune. Det var da i hvert fall et lyspunkt.
Nedlagt tunnel
Etter et par timer langs veien, var jeg endelig ved veis ende. I hvert fall nesten. Nå tok jeg av på veien som ledet ned til brua over Lågen og mot Ringebu sentrum. Og brua er faktisk ei eldre jernbanebru, så ruta var i Skinnelangs' ånd. Men flere overraskelser ventet på lur, for jeg visste at det også skulle ligge en nedlagt jernbanetunnel i området. Linja ble nemlig lagt om i 1957 siden den opprinnelige tunnelen ble bygget for liten og i dårlig fjellgrunn. Den nye tunnelløpet ligger bare noen meter unna det gamle.
Bensinstasjon
Jeg ble litt skuffet over at tunnelen var sperret med grind, men det var egentlig ingen overraskelse. Det ble i stedet noen bilder av tunnelåpningen før jeg krysset Lågen over den tidligere jernbanebrua. Veien videre bort til sentrum føltes uendelig lang. Det var tre kvarter til toget mitt gikk, så nå speidet jeg etter en bensinstasjon. Aller helst ønsket jeg meg en iskald øl, men jeg fikk nøye meg med det jeg fant. Og jeg ble bønnhørt, for rett rundt svingen dukket det opp en Statoil-stasjon. Eller Circle K som de kaller seg nå. Jeg kjøpte meg en Farris & Juice med ost- og skinkesalat til. Jeg hadde tømt halve flaska før jeg rakk å komme frem til togstasjonen på andre siden av gata.
Solslyng
Mens jeg satt på benken og ventet på toget, kom det en beskjed over høyttaleranlegget.
– Toget til Oslo er 15 minutter forsinket.
Kort etter kom det en tilsvarende melding for toget mot Trondheim. Det var forsinkelser på gang over hele linja. Ti minutter før toget mitt skulle gå, slo bjellene i planovergangen. Et gult anleggstog fra Jernbaneverket suste forbi. Jeg tenkte ikke mer over saken før jeg kom meg på toget. Forklaringen kom nemlig over høyttaleren:
– Vi har fått solslyng på linja og må kjøre i redusert hastighet. – Et anleggstog kjører foran oss for å sjekke tilstanden.
Solslyng, ja. Ikke rart jeg var tørst. Å legge ut på en tremilsetappe i solsteiken med kun en halv liter væske er idioti.