Banner
Du er her: Forside / Dovrebanen / Ringebu–Tretten

Ringebu–Tretten

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
33 km Asfalt og grusveier Hard
Fra Ringebu krysses Lågen over en eldre jernbanebru og følger Dovrebanen tett langs en gårdsvei mot Kvitfjell holdeplass. Deretter går turen stort sett langs Vestsidevegen til Tretten med en avstikker til Fåvang stasjon.
< >
Dovrebanen
.
En jente satt allerede på vindusplassen min da jeg fant frem setet hvor jeg skulle sitte.
– Er det din plass? spurte hun noe forvirret.
– Det går bra, svarte jeg. – Jeg skal ikke så langt.
Som betaling for vindusplassen, måtte hun holde den varme kaffekoppen min noen sekunder mens jeg rigget til kontoret: iPad, lader og turkart.
– Oj, jeg får ikke hentet frem billetten fra telefonen, sa hun noe bekymret.
Jeg anbefalte henne å finne frem e-posten hun fikk under bestillingen, noe som sysselsatte henne de neste 20 minuttene. Så kom konduktøren.
– Eh, jeg sitter visst på feil plass, sa hun ytterligere forvirret.
Konduktøren fant en ny plass til henne ettersom det opprinnelige setet hadde blitt okkupert av andre.

Lokale turtips
Da toget ankom Lillehammer, satt en mann seg ved siden av meg. Plutselig kjente jeg det rant vann ned i ansiktet mitt.
– Oj, det er nok fra kofferten min, sa mannen.
– Jeg skal gå tre mil i dag og bryr meg ikke om litt vann, svarte jeg.
Så var praten i gang. Jeg introduserte ham for Skinnelangs og dagens etappe. Han syntes prosjektet virket spennende og anbefalte meg å kontakte en lokalhistoriker han kjente for å guide meg.
– Det gikk sidespor ned til Damskipsbrygga, sa han. – Dit må du ta en tur.
Jeg fikk en del interessante fakta for etappene jeg skulle gå, blant annet at jeg kunne følge en sti langs jernbanen og over jernbanebrua sør for Hunderfossen. Dette var nemlig et område jeg ikke visste hvordan jeg kunne krysse Lågen.

Ringebu
Det var fint vær da jeg steg av toget i Ringebu. Jeg tok et bilde av toget som forlot stasjonen før jeg oppsøkte en annen stasjon, nemlig Circle K for å kjøpe en Wiener for en tier og noe å drikke. Det hadde gått såpass mange timer siden jeg spiste frokost i Oslo, så jeg trengte litt påfyll før jeg tok fatt på de bratte bakkene vest for Lågen. Da jeg fortsatte videre langs veien, hadde jeg sola rett i ansiktet. Jeg så ikke stort, men heldigvis var det bare å følge sykkelveien. Plutselig hadde jeg gått for langt. Altfor langt. Jeg skulle egentlig ha krysset elva rett etter bensinstasjonen, så jeg måtte snu og kastet nok bort en halvtime på ikke å være tilstrekkelig oppmerksom.

Gammel bru og tunnel
Det ble lettere å finne veien med sola i ryggen. Dessuten kjente jeg meg straks igjen, for to måneder tidligere hadde jeg gått samme vei når jeg sluttførte etappen mellom Vinstra og Ringebu. Jeg tok av på den smale fylkesveien og krysset Lågen over den tidligere jernbanebrua. I 1957 ble nemlig linja lagt om og det ble bygget ny bru og tunnel for jernbanen siden den eldre delen gikk gjennom dårlig fjellgrunn. Da jeg kom over elva, kikket jeg inn i et stort svart hull i fjellet. Før linjeomleggingen fortsatte toget inn i denne tunnelen som nå var stengt med port.

Tunnelberget
Jeg tok en drikkepause før jeg startet på den bratte bakken oppover fjellsiden. Nå måtte jeg gå et stykke nordover for å komme rundt Tunnelberget, et navn som sikkert stammet fra de to jernbanetunnelene. Jeg fulgte Vestsidevegen mot Randkleiv mens jeg kikket etter en grusvei som skulle lede ned til jernbanen igjen på andre siden av tunnelløpet. På veien måtte jeg stadig stoppe opp fordi hjertet slo i hundre. Jeg tror det ble litt for lite søvn og kanskje en øl for mye da jeg var ute i Oslo kvelden før.

Bratt nedover
Omsider fikk jeg øye på en bratt grusvei som gikk sikksakk ned fjellsiden. Jeg visste ikke om det ville bli en bomtur å følge denne, men i følge UT.no-kartet så det ut for at den ville følge sporene tett et godt stykke sørover mot Kvitfjell. Det ble såpass bratt at jeg kjente det godt i knærne da jeg nesten var nede. Sporet kom til syne og jeg kunne følge grusveien videre langs jernbanen.

Vakkert område
Jeg gikk nå i et svært vakkert område. På høyre side hadde jeg en stupbratt fjellside og på venstre lå Dovrebanen og Lågen. Dette måtte være et rasutsatt område, men heldigvis gikk både jernbanen og grusveien i trygg avstand fra fjellsiden. Det var tydelig at jeg gikk på en gårdsvei, for jeg hadde også grønne åkrer på begge sider av meg. Allikevel var det en utfordrende vei, for store vanndammer hadde samlet seg flere steder på veien. Men jeg hadde vanntette tursko, så jeg kom meg tørrskodd forbi.

Kvitfjell holdeplass
Slik gikk jeg for meg selv i en time før sivilisasjonen dukket opp. Jeg hadde kommet frem til stedet hvor skiheisen til Kvitfjell alpinsenter startet. Her lå også Kvitfjell holdeplass som betjenes om vinteren. Den flotte brune stasjonsbygningen er egentlig det gamle godshuset til nedlagte Ring stasjon nær Moelv. Jeg tok et bilde av bygningen fra brua før jeg ruslet opp til fylkesveien. Noen sauer hadde allerede fått øye på meg og fulgte meg med argusøyne. Veien forsvant inn i en liten tunnel som gikk under selve alpinbakken. Den var såpass kort at jeg ikke gadd å ta på meg refleksvesten.

Fåvang stasjon
Jeg fulgte Vestsidevegen et godt stykke før jeg ankom Bystadkrysset. Skiltet som pekte mot Tretten var såpass pussig at jeg måtte ta bilde av det. «Tretten 18». Altså, 13 eller 18? Kunne skiltet bestemme seg? Jeg skulle jo videre mot Tretten, men kanskje jeg burde rusle ned til den nedlagte Fåvang stasjon før jeg fortsatte? Google Maps fortalte meg at det kun tok ti minutter å gå ned til den, så jeg tok av på veien som ledet mot Fåvang. Det tok ikke lang tid før jeg fikk øye på den røde stasjonsbygningen. Jeg krysset jernbanen over ei bru og satte meg ned på en benk på perrongen. Det var på tide med dagens lunsj, så jeg fant frem maten og saftflaska. Plutselig begynte det å synge i skinnene. Jeg skjønte at et tog var på vei og tok frem kameraet. Heldigvis rakk jeg å ta bilde av lokomotivet før det lange godstoget suste forbi.

Sovnet i sola
Jeg bestemte meg for å hvile før jeg fortsatte videre, så jeg la sekken på benken og brukte den som hodepute. Etter fem minutter sovna jeg i sola og våkna en time senere. Da hadde sola forsvunnet bak fjellene og det begynte å bli kaldere. Jeg tok på meg jakka og fortsatte opp bakken mot Bystadkrysset og videre langs Vestsidevegen mot Tretten – som altså lå 18 kilometer unna. Dette ville bli en lang tur.

Aggressiv hund
Jeg gikk nå i en endeløs oppoverbakke. På nytt måtte jeg stoppe opp grunnet hjertebank. Da jeg hadde kommet omtrent 200 meter opp i høyden, flatet veien ut og jeg fikk flott utsikt over Gudbrandsdalslågen. Veien videre var av grus og gikk i et øde område. Det var visst ekstra stor elgfare i følge skiltet, men det ble nok en annen firbeint skapning som overrasket meg rundt neste sving. Plutselig dukket det opp et avsideliggendes hus. Rett ved nedkjørselen stod det oppført ei informasjonstavle om Fåvang naturreservat. Idet jeg skulle lese informasjonen på tavla, kom det en aggressiv hund løpende imot meg. Den bjeffa såpass hissig at jeg valgte å gå vekk fra skiltet. På nytt hadde jeg møtt på en nisse som ikke gadd å passe på bikkja si. Jeg kjefta på hunden og ba den om å snu før jeg fortsatte videre. Bikkja fulgte heldigvis ikke etter, men ble stående å gjø en god stund til jeg var ute av sikte.

Losna
«Stasjonsbakken» stod det på et skilt som pekte ned til Losna. Jeg var såpass sliten at jeg ikke orket å gå omveien ned til den nedlagte stasjonen. Derfor håpte jeg at det var mulig å få øye på stasjonsbygningen fra veien, men trær og annen vegetasjon sperret for utsikten. Jeg satte i stedet opp tempoet for å komme frem til Tretten før det ble mørkt.

Tretten-ulykken
Jeg nærmet meg stedet hvor nordgående tog fra Oslo kjørte på rødt lys fra Tretten stasjon og frontkolliderte med sørgående tog fra Trondheim 22. februar 1975. Om bord satt farmor og farfar med plassbillett i en av de første vognene som ble knust i sammenstøtet. Farmor ønsket ikke å sitte hvor de hadde fått tildelt sine plasser, så hun fikk overtalt farfar om å flytte lenger bak i togsettet. Plutselig bråstoppet toget og de ante ikke hva som hadde skjedd før noen minutter senere. 27 passasjerer ble drept i det som skulle bli norgeshistoriens verste togulykke, men de reddet livet ved at de skiftet vogn. Farfar var prest og fikk raskt oppgaven med å trøste passasjerene. Det er flere år siden besteforeldrene mine levde, men jeg husker fortsatt godt historien farmor fortalte meg da jeg var barn. Ulykken hadde også skapt hodebry for den norske etterretningen. For to av de omkomne var agenter i et hemmelig oppdrag. Kofferten med de hemmeligstemplede dokumentene var på avveie og måtte ikke bli kjent for allmennheten.

Tretten stasjon
Jeg nærmet meg Tretten og var nå temmelig sliten. Føttene var såpass vonde at det gikk ikke spesielt raskt. Plutselig kom jeg til å tenke på motellets åpningstider. Stengte de kanskje klokka 20? I så fall hadde jeg bare en halvtime på meg til å komme frem. Allikevel valgte jeg å rusle ned til den nedlagte togstasjonen i tilfelle det fantes et minnesmerke over togulykken. Det hadde blitt såpass mørkt at jeg nøyde meg med å ta et bilde av den røde stasjonsbygningen i skumringen. Deretter krysset jeg brua over Lågen for å lete etter Tretten Kro og Motell. Motellet lå et godt stykke nordover, og det ville ta 21 minutter å komme frem i følge Google Maps.

Tretten Kro og Motell
Jeg var så sliten at jeg ikke visste om jeg orket de gjenstående 20 minuttene. Dessverre var det ikke mulig å haike langs motorveien, så jeg bet tenna sammen og fortsatte langs den parallelle fylkesveien. På veien krysset jeg den amerikanske restauranten «Cadillac Diner». Jeg var svært sulten, men jeg bestemte meg for å fortsette i tilfelle motellet stengte tidlig. Skiltet utenfor oppkjørselen fortalte meg at motellet fortsatt holdt åpent. Det var en lettelse å kjenne at døra inn til resepsjonen var ulåst. Resepsjonsdama hadde ikke fått meg seg at jeg skulle få bo der gratis i bytte mot en annonse på skinnelangs.no, men heldigvis fant jeg frem e-posten fra sjefen som bekreftet avtalen. Jeg rakk å bestille medisterkaker på minuttet før kjøkkenet stengte. Deretter ble det rett til køys. Jeg skulle tidlig opp for å gå en ny tremilsetappe til Lillehammer og rekke bussen som gikk klokka 17.
Sponsor:
Thon Hotel Otta
comments powered by Disqus