Banner
Du er her: Forside / Dovrebanen / Lillehammer–Moelv

Lillehammer–Moelv

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
30 km Asfalt, grusveier og stier Middels
Turen starter på vakker sti langs jernbanen frem til Trangerud. Pilegrimsleden følges videre på grusvei forbi Olavskilden og to nedlagte stasjoner. Siste del går langs fylkesveien, men Mjøsleden følges et stykke frem til Ring hvor det tidligere lå en stasjon.
< >
Skinnelangs
.
Jeg måtte tidlig opp denne søndagsmorgenen for å rekke toget til Lillehammer som gikk 7.34. Det var overraskende mange i gatene på veien ned til Oslo S. Var det feststemte folk på vei hjem etter nattens festligheter? Det ble brått færre folk da det begynte å hølje ned. Heldigvis var Oslo S rett rundt hjørnet.

Slitne mennesker
Det var også overraskende mange mennesker på perrongen som ventet på toget. Hvorfor skulle så mange med den aller første morgenavgangen til Lillehammer mon tro? Svaret fikk jeg da jeg fant plassen min om bord. En sliten jente i begynnelsen av 20-årene satte seg på samme rad som meg, men ved vinduet på andre siden. Hun la hodet sitt ned i bordplata og så ikke ut til å ha det særlig godt. Her luktet det nachspiel.

OBS-varsel
Været så heldigvis ut til å lette jo lenger nord vi kom. Da toget passerte brua ved Minnesund, dukket sola opp og himmelen ble blå. Dette lovet godt, for det var meldt OBS-varsel med usedvanlige store nedbørsmengder denne dagen. Ville jeg få bruk for ponsjoen i det hele tatt?

Mjøstråkk
Toget trillet inn til Lillehammer stasjon rett før klokka 10. En gutt vekket den slitne jenta. Hun hadde sovnet med ansiktet nærmest fast i bordplata. Jeg steg av toget og tok noen bilder av stasjonsområdet før jeg fortsatte ned bakken fra stasjonen. Nå forsøkte jeg å finne sykkelveien Mjøstråkk som jeg stort sett skulle følge frem til Moelv. Dette er en 250 kilometer lang sykkelrute rundt Mjøsa.

Flott sti
Mjøstråkk var heldigvis godt merket, så det tok ikke lang tid før jeg var på riktig vei. Det var mange turgåere ute denne dagen. Et par på rulleski, en liten familie på rusletur og noen syklister som kom trillende opp den bratte bakken fra campingplassen. Jeg tok frem kartet. Hvor gikk ferden videre mon tro? Veien var ikke lenger merket med Mjøstråkk og jeg lurte på om jeg måtte snu. Google Maps visste råd og sendte meg opp en liten sti gjennom et byggefelt. Overraskelsen var stor da jeg så hva slags vei som lå foran meg. Jeg skulle fortsette skinnelangs på en grusvei som fulgte jernbanesporene tett.

Høy luftfuktighet
Etappen var langt vakrere enn jeg hadde forestilt meg. Grusveien gikk nå gjennom en liten skog langs jernbanen. På andre siden av Mjøsa, speilte åsen seg i vannoverflaten. Jeg kunne jo nesten ikke klage på varmen heller, selv om det var 25 grader og høy luftfuktighet. For jeg var egentlig innstilt på regnvær denne dagen. Da jeg kom frem til Nordre Sæter, ville Google ha meg opp til fylkesveien. Men den fine stien fortsatte videre langs jernbanen. Heldigvis dukket det opp et par turgåere som virket kjent i området.
– Bare fortsett videre på stien, forsikret den ene mannen meg.
Og stien ble bare enda flottere, for nå fortsatte jeg inn i en tett skog.

Forvirrede syklister
Jeg var gjennomsvett da jeg kom frem til Trangerud. Fantes det en bekk i nærheten hvor jeg kunne vaske meg? Jeg fortsatte på grusveien som ledet opp til hovedveien. På toppen stod det to forvirrede syklister.
– Er du kjent i området? spurte den ene dama.
– Dessverre, svarte jeg. – Jeg er bare på vei til Moelv.
– Da har du litt av en tur foran deg, svarte mannen før de sykla videre.
Heldigvis fantes det sykkelvei jeg kunne følge langs den trafikkerte fylkesveien.

Populær treningsform
Det ble slutt på sykkelveien og jeg måtte fortsette langs veiskulderen. «Del veien» stod det på et stort skilt med bilde av en syklist og en bil. Var jeg som turgåer inkludert? En ny rulleskigåer passerte meg. Hvorfor var denne treningsformen så populær i dette området? Var det ettervirkninger fra OL i 1994? Et nytt skilt dukket opp langs veien som pekte mot Bergseng stasjon. Jeg ble glad da jeg så at veien ned til den nedlagte stasjonen var av grus.

Olavskilden
Jeg satte opp tempoet siden jeg nå gikk i en lang nedoverbakke. Et nedslitt skilt var satt opp langs veien som markerte fylkesgrensa. Jeg forlot Oppland og beveget meg inn i Hedmark fylke og Ringsaker Herred. Et pilegrimsmerke var også montert på skiltet, så her hadde nok mange mennesker valfartet. Og jeg skjønte raskt hvorfor Pilegrimsleden var lagt akkurat her, for langs veien lå nemlig St. Olavs Kilde. En liten bekk rant ut fra en dam under en stor stein. Kilden var i følge skiltet et fredet kulturminne. Det sies at kilden kom til syne da Olav den Hellige ga vann til hesten sin. I middelalderen søkte mange mennesker hit for å bli helbredet for forskjellige sykdommer.

Uværet kommer
Mørke skyer dukket opp på himmelen fra sør. Nå merket jeg at sikten ble kortere for hvert sekund som gikk. Jeg rakk ikke en gang å finne fram ponsjoen før det høljet ned. Bare jeg slapp torden, skulle dette gå bra. Jeg fortsatte i raskt tempo for å komme frem til Bergseng stasjon hvor det kanskje fantes ly for regnet.

Bergseng stasjon
Sivilisasjonen kom til syne og etter hvert også den røde stasjonsbygningen. Jeg var fremme ved Bergseng. Linsa var allerede full av regndråper da jeg skulle ta et bilde av stasjonen. Det ble en rask visitt, for dette var ikke noe trivelig sted å oppholde seg på. Stasjonen var heller ikke særlig fotogen, selv om den ble tegnet av Paul Due som er kjent for sine praktfulle bygninger. Det var skiltet videre mot Brøttum stasjon 6,5 kilometer lengre unna. Det måtte bli lunsj der i stedet.

Hissig hund
Jernbanen forsvant inn i en tunnel mens grusveien fortsatte i en lang oppoverbakke. Veien begynte nå å bli gjørmete på grunn av all nedbøren. Da jeg endelig nådde bakketoppen, måtte jeg stanse for å hilse på noen nysgjerrige kuer. De så ikke ut til å bry seg stort om regnet. Veien fortsatte inn i en lang og øde dal. Fantes det elg i området mon tro? Omsider dukket det opp et dyr som muligens var mye farligere, nemlig en hissig hund som bjeffa hardt til meg. Eieren tviholdt i båndet for å holde den sinna bikkja igjen.

Brøttum stasjon
Da jeg nærmet meg Brøttum, begynte magen å rumle. Nå var det på tide å spise dagens lunsj samme hva som skjedde. Veien ned til stasjonsområdet gikk bratt nedover i noen krappe svinger. Plutselig begynte bjellene å slå i planovergangen. Jeg skyndet meg i håp om å få tatt et bilde av toget. Jeg rakk akkurat å få et bilde av sørgående tog fra Lillehammer mens det passerte den lille røde stasjonsbygningen. Brøttum stasjon virket som et enda mer kjedelig sted enn Bergseng. Stasjonsbygningen så temmelig stusselig ut der den stod uten perrong, for den var revet. Det fantes heller ingen gjerder som hindret ferdsel i sporene. Kanskje det var viktigere å sikre planovergangen, for i 2003 kolliderte et tog med trekkvognen til et vogntog som hadde satt seg fast på vinterføret. Heldigvis kom ingen til skade.

Trainspotting
Jeg krysset sporene over planovergangen og satte meg ned på noen stålplater som lå stablet langs veien. Nå regnet det såpass lite at jeg kunne ta hetta av fra ponsjoen. Det ble mye trainspotting mens jeg spiste lunsjen min, for to tog rakk å passere før jeg var ferdig med matpakka. En bil hadde nå stanset i området og fulgte nøye med på hva jeg holdt på med. Eller var det noen som hadde lyst på maten min?

Militært sidespor
Det ble nedtur å fortsette, for nå måtte jeg følge den trafikkerte fylkesveien videre mot Moelv. Men på veien dukket det allikevel opp noen interessante objekter. For fra veien fikk jeg øye på rester etter et sidespor som så ut til å gå inn i fjellet. Jeg tok av på en stikkvei og ble stående foran en port som stod åpen. Det var visst strengt forbudt å passere bommen i følge et gult skilt. Dette måtte være et militært område. Det så ut for at sporet hadde gått inn i et lager. Jeg tok noen bilder i tilfelle Havik holdeplass også hadde ligget i området. Det fantes nemlig mange nedlagte holdeplasser langs dagens etappe.

Bergsvika kryssingsspor
Jeg fortsatte langs fylkesveien og fikk raskt øye på Bergsvika kryssingsspor. Dette ble bygget i forbindelse med OL for å øke kapasiteten på jernbanen. Det spesielle med kryssingssporet er at hvert av sporene følger sin egen trasé et godt stykke fra hverandre. Da sporene igjen ble forent et par hundre meter lenger fremme, dukket det opp ei rød lita bu inntil sporet. Var det rester etter Bergsvika holdeplass mon tro? Trolig ikke, da holdeplassen skulle ligge mye nærmere kryssingssporet.

Mjøsleden
Nå begynte jeg å bli skikkelig lei av å gå på asfalt. Derfor ble jeg nysgjerrig da det dukket opp et skilt langs veien som det stod Mjøsleden på. En sti i høyt gress krysset linja under ei bru og ledet ned til vannkanten. Jeg skjønte at jeg var dømt til å bli gjennomvåt ved å følge stien, men jeg gjorde det allikevel. Stien var ikke spesielt enkel å gå på, for det var lett å snuble i røttene som stakk opp fra bakken. Plankene som var lagt i de mest fuktige områdene var også såpeglatte. Men allikevel angret jeg ikke på valget, for stien gikk i et flott landskap gjennom skog og langs Mjøsa. Jeg valgte å følge sandstranden en rekke steder for å slippe å snuble i røttene.

Kufølge
Stien ble en skikkelig hinderløype. Provisoriske stiger var lagt over strømgjerdene som holdt dyra på plass. Plutselig ble jeg stående i en hage og lurte på hvor jeg skulle fortsette. Da fikk jeg øye på en stige som var plassert over et nytt strømgjerde. Jeg slet med å komme over, for trinnene var svært glatte. Gresset på andre siden rakk meg til knærne og i løpet av noen sekunder var jeg klissvåt. Det var ikke mulig å få øye på stien, så jeg gikk ned til vannet for å følge strandkanten. Da stakk det frem to huer fra en busk. Mø! To kuer fulgte nå etter meg mens jeg vandret bortover. Jeg skjønte at jeg hadde gått feil og var nå i kuenes territorium. Jeg snudde, men det gjorde kuene også. Tre kuer fulgte etter bort til den plundrete stigen. De ble heldigvis værende igjen på andre siden da jeg kom meg over. Jeg krysset hagen til bolighuset og fulgte gårdsveien i stedet som fulgte jernbanesporet tett.

Ring stasjon
Jeg tok opp kartet og så at jeg hadde kommet til Ring. Skulle det ikke ligge en nedlagt stasjon i nærheten? Jeg kunne ikke se noe som liknet en stasjonsbygning rundt meg, men et stort område langs jernbanen var ryddet der hvor jeg nå stod. Var murkanten langs sporet kanskje en del av den gamle perrongen? Jeg tok et bilde av området for sikkerhets skyld, og det viste seg å være en fulltreffer. Ring stasjon ble nemlig revet i 1981 og nedlagt som holdeplass i 1988. Men den opprinnelige stasjonsbygningen fra 1894 brant ned i 1940 før en ny ble oppført samme år.

Moelven
Jeg krysset jernbanen og fortsatte klissvåt langs fylkesveien. Ville jeg rekke bussen fra Moelv mon tro? Jeg satte meg ned på en benk og tok frem Google Maps. Moelv lå visst bare en halvtime unna, så jeg rakk å ta en kort spise- og drikkepause før jeg ruslet videre. Heldigvis var det sykkelvei frem til sentrum som jeg kunne følge. Det surklet godt i føttene mens jeg ruslet bortover. På veien til stasjonen passerte jeg en rekke trelastforretninger. Moelv ga meg assosiasjoner til parkettgulv, og det var kanskje ikke så rart. For her ligger nemlig Moelven som er bygdas største industribedrift som produserer byggprodukter.

Moelv stasjon
Det var en lettelse å komme frem til togstasjonen selv om det ville bli buss tilbake til Oslo. Jeg hadde nemlig skaffet billett med Lavprisekspressen til 99 kroner. Det ble selvsagt et avslutningsbilde ved stasjonen, men av det eldre pakkhuset i stedet for den kjedelige skysstasjonen. Deretter tok jeg opp telefonen for å sjekke hvor Shell-stasjonen ved E6 lå. Det var nemlig der ekspressbussen stoppet. Det var lenger å gå enn ventet, så jeg satte opp tempoet. Men jeg måtte allikevel stanse da jeg gikk under den lange jernbanebrua. Et historisk skilt fortalte at brua hadde blitt sprengt av norske soldater i 1940 for å stoppe tyskerne.

Hektisk avslutning
En Shell-stasjon dukket opp langs veien, men hvor lå E6? Jeg tok opp Google Maps og oppdaget at det var feil bensinstasjon. Da oppdaget jeg også at bussen gikk ti minutter tidligere enn antatt. Nå ble jeg skikkelig stressa og skyndet meg videre i håp om å rekke frem i tide. Jeg krysset omsider motorveien, men hvor lå bensinstasjonen? Plutselig dukket Shell-stasjonen opp, godt skjult bak et støydempende gjerde. Det var enda fem minutter igjen. Jeg løp inn på bensinstasjonen og spurte jenta i kassa om hun visste hvor bussen stoppa.
– Jeg har dessverre ikke rutene, svarte hun.
– Men stopper bussen her i det hele tatt? spurte jeg på nytt.
– Joda, rett bak stasjonen.
Jeg rakk et dobesøk og kjøp av en Farris-flaske før bussen dukket opp. Som vanlig rakk jeg det akkurat.
Sponsor:
Thon Hotel Otta
comments powered by Disqus