Banner
Turkart
Kontakt
Nettbutikk
Lukk
LukkLukk Innstillinger
Vis stasjoner
Vis bilder
Turløype
Normal Gråtoner Satelitt
Du er her: Forside / Dovrebanen / Hamar–TangenEtappe

Hamar–Tangen

Distanse: Tidspunkt: Terreng: Nivå:
30 km Asfalt, Grusvei, Sti Middels
Turen går sørover fra Hamar og inn på deler av Ottestadstien forbi to nedlagte stasjoner. Fra Stange følges den 16 kilometer lange Stasjonsstien hvor en forfallen hoppbakke og flere eldre husmannsplasser passeres.
Stasjonsstien. Foto: Erlend Garåsen
Stasjonsstien. Foto: Erlend Garåsen
Det var som vanlig buss for tog denne dagen, men heldigvis kun fra Eidsvoll. Uansett var det ingen grunn til å klage, for det lå an til å bli en flott dag. Selv om det var overskyet da jeg steg av bussen i Hamar, var det svært varmt ute for årstiden å være. Jeg pakket jakka i sekken og ruslet bort til stasjonen i t-skjorte for å ta noen bilder.

Jernbanesamfundet
Jeg fortsatte sørover langs gang- og sykkelstien, men måtte stoppe opp da jeg gikk forbi et avlangt gult bygg som det stod Jernbanesamfundet på. Ikke vet jeg hvilken historisk funksjon bygget har hatt, men i dag er stedet registrert som et selskapslokale. Jeg knipset noen bilder og fortsatte videre. På veien krysset jeg Rørosbanen som har sin utgangsstasjon herfra.

Vikingskipet
Da jeg krysset den lange brua over Åkersvika, stakk de første solstrålene frem og himmelen ble blå. Halvveis over brua måtte jeg stoppe opp for å ta et bilde av Vikingskipet. Dette skipet var arena for de Olympiske Vinterleker i 1994 der Johann Olav Koss satte tre verdensrekorder på skøyter.

Gubberud holdeplass
Jeg forsøkte å følge jernbanesporene så tett som mulig via fylkesveien og et boligstrøk før jeg krysset linja ved Gubberud. Uoppmerksom som jeg var, glemte jeg at det hadde ligget en holdeplass her. Etter det jeg har lest, finnes det blant annet rester etter en lasterampe på nordsiden av planovergangen. Jeg raste videre av sted siden jeg skulle møte Halvor på Stange stasjon et par timer senere.

Ottestadstien
Jeg tok av på en nesten usynlig sti som gikk rett inn i skogen. Restene etter et skilt lå slengt i grøfta som pekte mot Ottestadstien. Stien var svært gjørmete, men omgivelsene var vakre. Det krydde av hvitveis og blåveis. Jeg krysset jernbanesporet over ei trebru og kom inn på en tydeligere sti. Her møtte jeg på flere turgåere. Jeg hadde kommet inn på Ottestadstien jeg skulle følge langs jernbanen i retning av Stange.

Ottestad stasjon
Ottestadstien pekte plutselig østover, men jeg skulle videre sørover. Det var skiltet mot Ottestad stasjon langs en mindre markert sti som fulgte jernbanesporene tett. Fantes det rester etter denne stasjonen mon tro? Jeg skjønte at jeg ikke hadde gjort tilstrekkelig research på forhånd. Etter en kort stund kom jeg frem til et forfallent treskilt som stod vendt mot sporene. Ottestad kunne jeg så vidt skimte med hvit skrift. Sporene skilte seg og ble til dobbeltspor.

Nestenulykke
Jeg krysset fylkesveien og fortsatte på en grusvei med navn Karl Johan som gikk i retning av stasjonen. Stasjonsbygningen var overraskende stor – et enormt toetasjes trehus med et stort godshus utenfor. Stasjonen ble kjent i mediene i 2000, da to Intercity-tog var på kollisjonskurs da det automatiske togstoppsystemet ATC var ute av drift. Til tross for at begge togene hadde grønt lys, ble feilen avdekket i siste liten.

Flere i flokken
Plutselig fikk jeg en tekstmelding fra Halvor: «Vi er fremme». Vi? Jeg ringte ham.
– Vi? spurte jeg. – Vil det si at Elisabeth også er med?
– Jada, svarte Halvor.
Elisabeth er en tidligere barndomsvenninne som jeg inviterte til turen, men så trodde jeg at det ikke passet. Så nå fikk jeg en gledelig overraskelse. Vi skulle bli tre stykker denne dagen som skulle følge stasjonsstien fra Stange til Tangen.
– Jeg er der om en halvtime, svarte jeg.
Jeg satte opp tempoet, men måtte først ta et bilde av et anleggstog som kom kjørende på Dovrebanen.

Stange stasjon
Jeg kom frem til Stange omtrent 40 minutter senere. Det hadde visst tatt litt lenger tid enn antatt, sikkert fordi jeg hadde fulgt Ottestadstien. Halvor og Elisabeth stod og ventet på perrongen sammen med andre reisende som skulle om bord på buss for tog.
– Jeg må ha noe å drikke og komme meg på do før vi drar, sa jeg.
De to måtte dessverre vente i ytterligere noen minutter mens jeg raste inn på Statoil-stasjonen – eller Circle K som kjeden nå heter.

Stasjonsstien
Vi krysset jernbanen via en undergang og tok frem kartet. Hvor startet Stasjonsstien fra mon tro? Jeg hadde skrevet ut kartblad over en anbefalt rute fra DNT, nemlig den 16 kilometer lange stasjonsstien fra Stange til Tangen som skulle passere en rekke eldre husmannsplasser. Etter litt diskusjon, satte vi kursen inn i et boligområde.
– Der er det et blått merke, sa Elisabeth. – Men ikke ta mine råd for gitt, la hun til.
Men det gjorde vi. Vi fulgte etter henne og kom inn på en sti som gikk rett inn i skogen. Vi hadde funnet Stasjonsstien.

Geocaching
Terrenget var mye mindre kupert enn jeg hadde ventet. Langs stien var det oppsatt flere skilter som fortalte om alt fra botaniske fakta til lokalhistorie.
– Her ligger det en cache, sa Halvor.
Halvor er svært aktiv innen geocaching og var klar for å finne alle de 16 cachene som ligger langs stien. Jeg og Elisabeth ville ikke vente, så vi fortsatte videre inn i skogen i sakte tempo slik at han kunne ta oss igjen. Plutselig kom det to løshunder løpende imot oss. Den ene hunden så ikke helt god ut.
– De kunne jo hatt dem i bånd, kommenterte Elisabeth da en familie dukket opp lengre bak.

Løshunder
– Hundene har fulgt oss lenge, kommenterte mannen da familien på fire passerte oss.
– Jasså? svarte jeg. – Kanskje dere skulle ha meldt ifra til Politiet som kan ta hånd om dem.
Mannen hadde visst allerede bestemt seg for å gjøre det. Plutselig hadde jeg og Elisabeth gått oss vill i skogen. Hvor ble det av stien? Og hvor var Halvor? Vi stod nå i ei diger myr og måtte klatre over trær og greiner for å komme oss videre. Omsider dukket Halvor opp. Vi kikket på kartet og oppdaget at vi var på ville veier.
– Se hoppbakken, sa Elisabeth og pekte opp en bratt gjengrodd bakke.
Vi fant ut at det var best å klatre opp den bratte bakken for å komme oss ut av krattet.

Kjernlibakken
Vi fant heldigvis igjen stien da vi nådde bakketoppen. Der stod også rester etter hoppbakkeanlegget i tre. Mens Halvor jaktet på en ny cache, kunne vi høre høy plystring. Plutselig dukket det opp en stressa mann som kikket til alle kanter. Det måtte være eieren av bikkjene. Jeg og Elisabeth ruslet videre mens Halvor geocachet. Selv om vi hadde et forsprang, tok han oss raskt igjen. Vi passerte Våleødegården og forstatte inn i en idyllisk barskog på en mosegrodd turvei. Det tok ikke lang tid før Halvor hadde funnet en ny cache. Denne gangen valgte vi å hjelpe ham med å lete etter den. Et par minutter senere kom Elisabeth bærende på en grå boks hun hadde funnet bak noen trær.
– Er det denne her?
Vi plukket ut notisblokka og blyanten i boksen for å skrive oss inn.

Henrikstua
Langs stien dukket det opp et skilt. Vi hadde kommet frem til Henrikstua, et husmannsbruk fra 1800-tallet. Skiltet kunne fortelle at enka Petra Olsdatter bodde her sammen med sønnen Anders Hansen. Anders drev bruket og skaffet seg ekstrainntekter ved å lappe sko. Her fantes det også en ny cache som Halvor skulle finne. Jeg og Elisabeth fortsatte videre inn i skogen og antok at Halvor ville ta oss igjen.

Russerhula
Vi krysset fylkesveien og fortsatte inn på en ny sti som gikk rett sørover. Her måtte vi krysse turens første bekk, men den var langt ifra stri. Vi måtte hjelpe Halvor med å finne cachen, for den var virkelig godt gjemt. Det eneste skiltet vi så pekte mot Russerhula. Var vi på riktig vei? Vi fulgte skiltene mot hula som virket som et spennende sted.

Omvei
Vi kom ut på en bred grusvei og fant et skilt som pekte til Tangen stasjon.
– Hula ligger bare et par hundre meter unna, sa Halvor mens han pekte inn i skogen.
Vi ble enige om å ta en avstikker bort til hula selv om det ville bli en omvei. Det var allikevel verdt det, for etter et kvarter fant vi noen store steiner med en liten huleinngang. Et stort skilt var satt opp som viste bilder og fortalte om russerfangenes historie. Hula fikk sitt navn under andre verdenskrig etter at ro russiske krigsfanger gjemte seg her. De hadde rømt fra en fangetransport med jernbanen nær Stange i april 1942. De to ble hjulpet videre over grensa til Sverige.

Halvorstua
Etter en halvtimes lunsj, ruslet vi tilbake mot grusveien igjen. Vi slapp heldigvis å følge den kjedelige grusveien lenge, for plutselig oppdaget Elisabeth en blåmerket sti inn i skogen. Det gikk brattere og brattere oppover. Jeg måtte stadig stoppe opp for å hvile meg. Nå merket jeg at jeg hadde gått halvannen mil lengre enn de andre. Da vi endelig nådde toppen, fikk Halvor seg en overraskelse. Vi hadde nemlig kommet frem til Halvorstua i følge et skilt.

Nedoverbakker
Nå gikk det heldigvis bare i nedoverbakker og vi kunne sette opp tempoet. Siden det gikk tog kun hver andre time, håpet vi å rekke nest siste tog hjem som gikk 20.22. Det var halvannen time til. Ville vi rekke det? Halvor valgte allikevel å finne de resterende cachene, men forsikret oss om at han ville ta oss igjen. Og det gjorde han.

Hoggorm
Vi nærmet oss Tangen og kom ut på en grusvei.
– Se der, utbrøt Elisabeth og pekte ned på bakken.
– Er det en buorm? spurte jeg og tok frem kameraet.
Jeg gikk bort til ormen for å ta noen bilder. Det likte den dårlig, og forsøkte å rømme unna.
– Buorm? kommenterte Halvor. – Det der er en hoggorm.
Ormen forsvant inn i skogen og borte ble den.

Hektisk avslutning
Grusveien fortsatte rett frem over en planovergang. Vi antok at vi skulle følge stien ved siden av sporene mot stasjonen. Det var under ti minutter til toget gikk. Vi satte opp tempoet og passerte en mann som kuttet ved og et fugleskremsel. Så krysset vi Vikselva over ei bru.
– Her ligger det en cache, sa Halvor fire minutter før toget gikk.
Jeg og Elisabeth løp videre mot stasjonen mens Halvor ble igjen. Da vi kom frem til det røde stasjonsbygget, stod det en minibuss utenfor klar til avgang.
– Dere må lenger bort, ropte sjåføren da vi gikk bort til bussen.
Vi løp videre mot perrongen og fikk øye på en ny minibuss. Sjåføren åpnet døra og vi satte oss inn, men hvor var Halvor? Noen sekunder etter avgangstid, dukket han endelig opp. Nå satt alle tre i bussen og vi begynte å prate med sjåføren.
– Jeg skal til Hamar, sa sjåføren da vi nevnte byen Oslo.
– Hamar?
Vi løp mot den første bussen igjen. Den var allerede på vei ut fra stasjonen, men vi rakk å stanse den.
– Nå rekker ikke jeg siste buss til Stavern, sa Elisabeth.
Derfor endte vi alle tre på byen i Oslo da vi omsider kom fram.