Sokna–Gulsvik
| Distanse: | Tidspunkt: | Terreng: | Nivå: |
|---|---|---|---|
| 30 km | Grusvei | Krevende |
Strekningen går for det meste langs grusveier og flere vann opp Brekkebygda. Stigningen er i begynnelsen moderat, men øker betraktelig mot slutten til en kommer opp i 700 meters høyde.
700 moh. Foto: Erlend Garåsen
Brekkebygdveien
Det var litt vanskelig å finne Brekkebygdveien i starten som skulle føre oss nordover i marka, en snarvei vekk fra den trafikkerte Riksvei 7. Det var stortstilt byggevirksomhet i området, der ny vei bygges for å korte ned kjøretiden til Bergen. Etter å ha passert anleggsområdet, fant vi veien og fikk øye på en enorm lang løvetann langs veien.
Langevatnet
Asfalt ble raskt forvandlet til grus, noe som skapte et ideelt underlag for føttene for en såpass lang gåtur. Stigningen var moderat og naturen skjønn, spesielt da vi ankom Langevatnet. Vi tok en lengre matpause ved en overbygd brygge langs vannet som jeg tror tilhører Norsk Handikapforbund. Stedet kom som bestilt. Her fantes det nemlig stoler og et toalett, samt flott utsikt over det speilblanke vannet.
Bitende udyr
Vi tok en avstikker på en vei som gikk litt vestover mot Rallerud ettersom det skulle ligge en nedlagt jernbaneholdeplass der. På veien møtte vi på nytt anleggsområdet i tilknytning til den nye riksveien. For andre gang måtte vi krysse Bergensbanen over en planovergang med dobbelt sikring - bom for trafikantene og en større grind mot bitende udyr. Det var i hvert fall det som stod på skiltet. Rett til venstre fikk vi så vidt øye på restende av holdeplassen. En forfallen perrong i mur der vegetasjonen nå var i ferd med å kamuflere den for godt. Vi vurderte å rusle videre nordover langs anleggsveien i stedet for å gå tilbake der vi kom fra, men vi valgte det sistnevnte i frykt for å havne i myra.
Endeløst oppover
Vannet gikk etter hvert over til å bli ei elv jo lengre oppover i dalen vi kom. Det begynte gradvis å bli brattere i terrenget. Vi kom til en bom som indikerte slutt på den offentlige veien. Her var det for første gang skiltet mot Gulsvik, for syklister vel og merke. Ferden herfra skulle bli tung. Oppoverbakken tok visst aldri slutt. Ved hver sving forsøkte vi å overbevise oss selv om at den nå måtte ta slutt. Like overrasket ble vi hver eneste gang vi så bakken bare forlenge seg til det uendelige. Etter et par timer hadde vi nådd toppen på nesten 700 meter. Beina verket. Pausene hadde nå blitt hyppigere, men vi visste at resten av etappen ville bli atskillig enklere.
Gulsvik i sikte
Likevel skulle det vise seg å bli en hard marsj ned fra høyden. Bakkene var i perioder bratte, noe leggene fikk merke da de måtte holde tilbake kroppsvekten. Det ble noen flere pauser for å strekke ut. Mobildekningen kom tilbake og vi skjønte at vi snart var fremme. Beviset kom da Gulsvik kom til syne i dalen langs Krøderen. Grus ble på nytt til asfalt og hytter til bolighus. Like der hvor riksveien og jernbanelinjen gikk, fikk vi øye på en nysgjerrig liten hest som var kontaktsøkende. Det elektriske gjerdet hindret oss i å klappe ham. Rett før vi ankom Gulsvik fikk vi også øye på et par veteranbiler som stod parkerte i en garasje, men det ble nok min egen bil vi måtte bruke tilbake til Oslo.